Etter deilig frokost på hotellet på Oppdal var det på tide å dra videre. De opprinnelige planene om Nordlandsbanen var lagt litt på is, men Eldste Sønn hadde lyst til å se Thamshavnbanen. Det er en toglinje som i sin tid gikk fra Orkanger til Løkken verk.  Det var jo bare en drøy times kjøring unna så  vi dro avsted.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det Eldste Sønn ikke vet om norsk jernbanedrift er ikke verdt å vite. Det er ikke få veteranbaner og annet togrelatert steder vi har besøkt opp gjennom årene. Det var ikke noe tog på veteranbanen i dag, bare i helgene. Men Thamshavnbanen hadde en egen avdeling på industrimuseet på Løkken Verk, og det falt i smak.

Jeg likte nok enda bedre industrimuseumsdelen. Industrihistorie, og atbeidslivshistorie er liksom litt mer mitt interessefelt.

Gamle Gubben Grå og Eldste Sønn var og med på en omvisning i gruvene før vi dro videre.

Mens Gubben og Eldste Sønn var inne i gruvene søkte jeg for å finne ut hva vi skulle gjøre etterpå.

Vi kjørte inn til Orkanger og stoppet på Little Norway. Det er en stavkirke-kopi som ble laget i Orkanger og brukt som den Norske Paviljongen under Verdensutstillingen i Chicago i 1893. Senere ble den flyttet til Little Norway, en farm i  Wisconsin i USA hvor den var en del  av et friluftsmuseum og en severdighet. Det gikk ikke så bra med turistatrakdjonen etter 2000 års skiftet. Og stavkirken og turistattraksjonen ble stengt i 2012. Etterhvert begynte eieren å selge ut antikviteter fra kirken, og selve kirken ble lagt ut for salg.

Barnebarna til treskjæreren fra Orkdal som dekorerte stavkirke-kopien var et par år senere i Wiscounsin og fikk lov å komme inn i den stengte stavkirken. De begynte etterhvert å leke med tanken på å få stavkirken hjem. Enda mer fart i tankene ble det da de fikk greie på at investorer fra Taiwan hadde levert inn bud på kirken. Med støtte fra kommunen og andre lokale investorer klarte de å kjøpe kirken. Dem ble demontert av norske dugnadsfolk og kom tilbake til Orkanger i 2015 etter å ha vært i USA i 123 år. Kirken sto ferdig gjenreist i september 2017.

Litt stilig med en bygning som er laget i Norge, flyttet til USA, og etter 123 år i statene på nytt tatt turen over Atlanteren og gjenreist på stedet den opprinnelig ble laget.

Vi bestemte oss for å gjøre litt research og finne et rimelig overnattingssted og litt kult. Og vi fant akkurat det jeg ønsket!

I Buvika i Melhus fant vi Strsndheimen som lå nydelig til ved en lang sandstrand. Og ikke nok med det, vi fikk akkurat det “rommet” jeg hadde håpet på! Her skal vi sove i natt!

Nå har vi spist middag. Pølser og lompe som vi kokte på felleskjøkkenet. Mørket har senket seg. Regnet trommer mot lavoduken, men vi fyrer i ovnen og koser oss i skinnet fra stearinlys og lykter. Strøm er det så elektroniske duppeditter blir ladet. Det er redd opp med dyner og tepper. Vi kommer nok ikke til å fryse, men det kan bli en spennende natt vi kommer til å huske en stund..