I går skrev jeg om Sommerkroppen 2021. En av grunnene til det var en artikkel jeg leste om kroppspress. 65% av ungdom mellom 15 og 17 følte at de kom til kort når de sammenlignet seg med kroppene de ser i sosiale medier, og de følte et press om å leve opp til kroppsidealet. Dette var ikke så overraskende. Ungdom og usikkerhet hører liksom sammen. Egentlig greit å se at det “bare” var 65%. Det betyr jo at 35% ikke følte noe kroppspress.

Nei det som virkelig sjokkerte var at så mye som 10% av de over 60 år kjenner på et kroppspress på bakgrunn av hva de får presentert gjennom skjermen!  Man skulle tro at når man var blitt så voksen var man og blitt så trygg i seg selv at en ikke følte press på å leve opp til et urealistisk drømmebilde.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min neste tanke er hvem er det disse menneskene på 60+ sammenligner seg med? Hvilke kropper er det de føler seg presset til å få? Er det kroppen til 70 åringer, 60 åringer, 40 åringer eller 20 åringer? Og hvor realistisk er det at en kvinne godt over 60 år skal ha den samme kroppen som hun hadde som 20 åring? Eller riktigere, den kroppen hun skulle ønske hun hadde som 20 åring?

Jeg synes det er trist at så mange som 10% av norske kvinner på 60+ ikke har den tryggheten i seg at de er fornøyd med den personen de er og den kroppen de har.

Jeg mener ikke at man skal sette seg godt til rette i gyngestolen og forfalle. Det er sunt og riktig og holde seg i aktivitet. Det er sunt og riktig og holde kroppen ved like, gjerne trene. Man kan gjerne sette seg som mål både å bygge muskler eller bli slankere. Men sa må jo drivkraften være egen helse eller et ønske om å holde seg i form, ikke at man føler et press på å være noe annet enn det man er.

“Evig ung og evig pen, trodde du at ungdom var et evig fenomen” sang Ketil Stokkan i Zoo da jeg var ung. Og enda mer nå enn på 1980 tallet er man vel opptatt av det å være evig ung.

Men er det ikke slik at hver alder har sin sjarm. Jeg ønsker meg i grunn ikke tilbake til den tiden jeg var en usikker tenåring. Jeg har det bedre med meg selv nå enn jeg hadde da, selv om kroppen var slankere,fastere og sprekere

Jeg tror noe av kunsten med å få et godt liv ofte ligger i å akseptere den man er, og være fornøyd med det.  Ikke føle seg presset til å være noen andre, ikke i kropp og ikke i sjel.

Jeg er 55 år, og jeg ser ikke en dag yngre ut.  Jeg vil gjerne trene opp beinet og resten av kroppen så jeg kan holde meg i aktivitet og parkere rullatoren. Ikke fordi jeg føler meg presset til å være sprekere, men fordi jeg ønsker å gå turer I skogen, orke å være aktiv og leve det livet jeg liker I mange år til.

Mitt ønske om å bli sprekere har altså ikke sin bakgrunn i et press om å bli sprekere eller ha en annen kropp men i et ønske om et godt liv for meg.

Vær fornøyd med den du er, og hold deg aktiv fordi det er sunt for deg. Ikke fordi du føler deg presset til å leve opp til et evig ung ideal som skapes i media.

Når ble liksom ungdommen den ledende aldersgruppa? Når kom denne gerentofobien, denne angsten for alder og alderdom?

Vi lever i et samfunn der man i  vid utstrekning verdsetter ungdommen og det ungdommelige, og som derfor samtidig devaluerer alderdommen og de eldre. Vårt samfunn er i stigende grad blitt et samfunn, hvor alderdommen ses på som et problem og en byrde både for den enkelte og for samfunnet. Dette viser seg i  en angst for, et ubehag ved og at en ønske om å holde avstand til sin egen og andres alderdom.

10 % av mennesker på 60+ føler på et kroppspress. Jeg vil anta at de fleste av de kan ha følt på det kroppspresset fra tidlig ungdom.  Det gjør meg trist. 50 år eller mer hvor en føler på et press på å være noen annen enn den man er. 50 år eller mer hvor en føler at en ikke er bra nok.

Det holder. Det er nok nå. La oss hylle livet og kropper i alle aldre.  Vær stolt av den du er, den du er blitt enten du er 20 eller 80.