Ønsker deg masse god bedring ☺️ Vet nøyaktig hvordan du har det, sliter med ryggsmerter selv. Er 50% sykemeldt på fjerde uka.

Kjære Brit. Det er IKKE et nederlag å lytte til kroppens signaler! Kroppen har ikke noen annen måte å “snakke” på når den har det vondt enn ved å gi oss smerter. Vi hjelper ikke kroppen ved å ignorere den. Tvert imot. Litt smertestillende, en sykmelding av og til, eller en runde hos fysioterapeut innimellom (hvis man har tid, og turnusen på jobb tillater det …) er ikke annet enn lokale brannslukninger. Det demper symptomene der og da, men løser ikke problemene. Tro meg. Jeg har vært der.

En kjent psykiater sa en gang at det er lærerikt å møte veggen. Så la han til: “Hvis man overlever.” Jeg tror de fleste som var på det seminaret tolket overleve som “ikke suicid”. I ettertid har jeg erfart at det er flere måter å “overleve” på. Av uforstand valgte jeg den dumme måten. Jeg sto på, i arbeid og i fritid. Redusere på noe? Å nei! Intet stoppet denne dama! Og ordet nei fantes ikke i mitt vokabular. En kropp som verket? Pytt pytt, litt brannslukking innimellom, og stå på videre. Det holdt i mange år, inntil kroppen bokstavelig talt nektet å samarbeide lenger. Legen hadde heldigvis mot og vett til å si nei da jeg ba om en 14-dagers sykmelding (brannslukking). Resultatet ble langtidssykmelding, og trening, trening, trening for å komme tilbake i jobb og alle fritidsaktiviteter. Etter et år hvor jeg virkelig sto på for å komme tilbake til “normalen” prøvde jeg meg på jobb igjen. Det holdt ikke.

Så det ble uføretrygd, da jeg var bare noenogfemti år gammel. Jeg nektet å godta det, og trente, trente, trente videre for å få kroppen i gjenge, slik at jeg kunne “avlyse” uføretrygden. Men jeg ødela bare kroppen mer på det.

I dag lever (lever? eksisterer er et mer dekkende ord) jeg med smerter døgnet rundt, året rundt. Alt jeg skal gjøre må planlegges på forhånd, så jeg kan få koordinert arbeidsoppgaver med nødvendig hvile og turer ut for å gå. (Det greier jeg heldigvis ennå.) Jeg har barnebarn, og det er utrolig sårt å ikke greie å henge med dem i deres aktiviteter og tempo. Jeg stiller selvfølgelig opp som barnevakt når det er spørsmål om det, men du verden hvor sliten jeg blir, og hvor lang tid jeg trenger på å restituere meg etterpå. Jeg har én utenfor-huset-aktivitet igjen, og den dagen jeg skal dit kan jeg ikke gjøre noe før, og det tar meg en til to dager å komme meg etter den. Hagen har gradvis blitt bare plen, og plenklippingen har jeg satt bort til en ungdom i nabolaget. Den greier jeg ikke lenger. Ikke snømåkingen heller. Den er også satt bort.

Jeg fikk en voldsom sorgreaksjon da jeg måtte innse at jeg ikke lenger var arbeidsfør. Det var ikke det jeg ønsket! Jeg ville ha tilbake mitt givende og interessante arbeid, og alt jeg holdt på med i fritiden! Men kroppen ga meg tilbake for alle de årene jeg hadde ignorert den, og tatt “dumme” valg. Den ville ikke samarbeide lenger.

Da jeg fortalte mine barn at jeg var blitt varig uføretrygdet spurte en av dem: “Mamma, var det verd det?”
Nei. Nei, det var ikke verd det. Det innså jeg da, men da var det dessverre for sent.

Man lærer aldri av andres feil, man må gjøre dem selv, heter det. Det er så dumt, for hadde vi lært av andre hadde vi vært spart for mye.
Den eneste som kan avgjøre din fremtid er du selv. Men vær så snill, tenk deg godt om!

Ønsker deg riktig god bedring!

Jeg har nok tenkt at det kom til å gå den veien, en stund nå. Lag deg glade dager!
.
Og så kan du få lov til å synes litt synd på meg. Jeg har nemlig brukket armen og er ute av stand til å strikke og bake og masse annet. Så det er neppe noen som har det verre enn meg nå! 😂