Kjærligheten må pleies…

Jeg har hatt den ssamme kjæresten i over 20 år. Forholdet vårt har gått fra gryende forelskelse til stormende forelskelse hvor vi bare hadde tid og øyne for hverandre. Etterhvert ble det forlovelse, samboerskap, barn, ekteskap og en hel haug med hverdager.

 Til tider har graset virka grønnere på andre sider av forskjellige gjerder, sikkert for oss begge.

” Andre menner er kjekkere og mer velkledd” sier jeg, og sammenligner den ubarberte mannen i pysjamas ved frokostbordet med han flotte mannen jeg så i frokostsalen på hotellet sist jeg var på kurs. Han mønstrer meg med trøtte smale øyne, tar en slurk av kaffekoppen, men sier ingen ting. “Stor dame i stor T-skjorte med kaffeflekker og joggebukse uttaler seg om å være vellkledd” tenker han kanskj i sitt stille sinn, men har vett nok til å tie stille 

“Vi gjør aldri noe sammen lenger” klager jeg der jeg møter gubben i utgangsdøra. Han på vei inn etter sin arbeidsdag. Jeg på vei ut til kveldvakt, et møte eller for å kjøre hente bringe en av våre barn. “Når skulle vi ha tid til det?” tenker gubben, men sier ikke noe.  “Vil du være med å gå tur med hunden?” spør Gubben og ser opp på fullmånen når jeg mange timer senere kommer hjem. Jeg er utslitt etter en lang dag. Hver fiber i kroppen hverker. Alt jeg lengter etter er mat og  å få lagt meg.” “Klarer du ikke å lufte bikkja alene en gang?” spør jeg. “Hvorfor må jeg ta ansvar for alt ? Nei, bikkja får du lufte sjøl. Jeg er sliten.” svarer jeg. “Gjøre noe sammen…” tenker gubben, men rekker ikke si det før døra lukkes.

“Hvorfor kan du aldri støvsuge og vaske litt her?” spør jeg oppgitt der jeg kommer hjem fra jobb og finner gubben sovende på sofaen mens hybelkaninene danser polka over stuegulvet. “Hvorfor er det alltid jeg som må gjøre alt?”  Gubben svarer ikke, kniper bare øynene – og ørene(?) hardere igjenn der han ligger forran et sprakende peisbål og hører vaskemaskin og oppvaskmaskin dure i det fjerne.  Jeg går inn på kjøkkenet og spiser rester etter middagen gubben har lagd. Oppvasken som fyllte benken da jeg dro har forsvunnet og jeg finner stadig klær nyvasket og sammenbrettet uten at jeg har tilbragt tid i vaskekjelleren.

I dag, en helt vanlig lørdag, pyntet jeg meg for min kjære. Vi dro på handletur sammen uten at det var noe bestemt vi skulle ha. Gikk og titta i butikker og på folk. Spiste lunch sammen i byen og koste oss. Da vi gikk mot bilen igjenn, gikk vi plutselig hånd i hånd.  Vel hjemme var vi mer opptatt av hverandre enn å pakke opp matvarer.  Da ungdommene kom hjem, lagde min kjære en bedre middag.  Jeg har en flott og snill mann.

 

Slike dager som i dag gir meg tro på at vi skal nå målet vi satte oss da vi flytta sammen; Når vi blir gamle og grå pensjonister skal vi fortsatt gå hånd i hånd – eller som min kjære sa i dag da jeg minnet han på det. “Da trenger vi bare en rulator”

 

 

5 kommentarer

Siste innlegg