Alle vet at det ikke er pent å peke på den feite dama på bussen. Det er en del av oppdragelsen vår. Det lærte vi allerede som barn. Å tilegne den feite kjerringa – eller mannen  –  egenskaper kun bassert på kroppsform, derimot, det er helt innafor.  Det virker i det minste som om mange mener det skal en tro innlegget Når voksne mennesker blir nettroll som Heidi Rosander postet på søndag.

Jeg kommenterte det innlegget i går i mitt innlegg Tøff bak tastaturet. Da tok jeg for meg temaet nettroll.  I dette innlegget har jeg tenkt å ta opp et annet tema Heidi tar opp i sitt innlegg. Fordommene mange har når det kommer til overvektige.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Manglende selvkontroll, dårlig disiplin, ingen vilje… nevner Heidi. Jeg kan legge til for egen regning late og uopplyste.  Mens folk når de er på bussen som regel ikke forteller tjukke mennesker hvilke annenrangs borgere de er men nøyer seg med å tenke det, lar de fordommene iblandet “gode råd” flomme fritt i kommentarfeltet enten saken handler om overvekt eller ikke.

Mange husker kanskje alle kommentarene om flodbølge og lignende da Erna Solberg hoppet fra en fregatt i Vestfold under valgkampen i sommer. Jeg synes selv hoppet var et dårlig valgkamp-stunt. Ikke pga Ernas kroppsfassong, men fordi jeg syntes det var misskruk av kreftsaken for å fremme partiet.  Det hadde vært like dumt uansett hvilken politiker som hoppet i mine øyne.  At Erna valgte å hoppe står det på en annen måte respekt av. Hun er ikke dum. Hun forsto sikkert at det ville komme noen slike kommentarer, men hoppet selv om hun visste at nå kom heltene i kommentarfeltene til å gasse seg i flere dager og netter. Det synes jeg det står respekt av.

Rådene fra ekspertisen i kommentarfeltene er som regel mer eller mindre pene omskrivninger av  Bare spis mindre og tren mer. Kalorier inn, kalorier ut. Skråsikkerheten hos kommentarfelt-ekspertisen er påfallende. Spesielt med tanke på at mange av disse kommentarfelt-ekspertene knapt nok har fullført grunnskolen.

Joda. Hva og hvor mye du putter i munnen og hvor mye eller lite du beveger deg kan være med på å påvirke vekta, men menneskekroppen er mer kompleks enn som så. Den lar seg ikke styre utelukkende av kalori-mattematikk.

Faktorer som liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner og psykisk helse spiller også inn.  Ofte kanskje i langt større grad enn kalori-mattematikken.

Og til dere kommentarfeltets helter som nå sitter klar med fingrene over tastaturet for å fortelle meg at jeg er lat, doven og dum, tror dere at dine kommentarer bidrar til at jeg spretter opp av stolen og løper ut på joggetur? Er det ikke større fare for at slike kommentarer får meg til å trøstespise mer, isolere meg mer, bevege meg mindre….Er det det som er hensikten med kommentaren, og få et menneske til å føle seg mindre verdt og noe som mange finner avskyelig? Hva sier det i så fall om deg som menneske?

Jeg kommer ikke til å kaste meg over godteskåla samme hvilken idiotisk kommentar du lirer av deg i kommentarfeltet. Ikke strene ut på joggetur heller. Så hvis hensikten med å kommentere er å hetse eller “motivere” meg kan du spare deg tastetrykkene. Jeg er trygg i egen kropp, og hva du måtte mene om kroppen min er meg revnende likegyldig.

Da jeg var barn og ungdom var jeg ekstremt tynn, ja, rent ut undervektig. Jeg hadde en medfødt hjertefeil som gjorde at jeg brukte veldig mye energi på bare å holde kroppen i gang. Jeg kunne spise hva jeg ville uten at jeg la på meg. Tror dere det gjorde at jeg ikke ble hetset for kroppen min av andre barn og unge? Niks. Skjelett. Skrangle, Beinrangel… kallenavnene var mange – og ikke minst kommentarene om hvor motbydelig jeg var å se på med knoklene som syntes over alt. 

Senere i livet ble jeg overvektig. Veide 135 kilo på det meste. Kanskje mer. Var ikke så opptatt av å veie meg. At vekta økte sakte men sikkert tillegger jeg hjerteoperasjon som gjorde at jeg ikke behøvde så mye energi for å holde kroppen i gang, 5 svangerskap, mange års samliv med en kokk, livsstil og Coca-Cola.

Meningene folk hadde om kroppen min ble ikke noe mindre av at jeg gikk fra undervektig til overvektig. Jeg konkluderte i tidlig voksen alder med at folk hadde meninger om kroppen min samme hva. Men siden dette stort sett var folk jeg ikke brydde meg stort om, så opp til, eller respekterte, var jeg heller ikke så opptatt av hva de måtte mene om meg og kiloene mine.

Jeg har gått ned rumdt 25 kilo de siste årene. Det er jeg fornøyd med – og kan gjerne gå ned mer. Vektreduksjonen har jeg klart med livsstilsendring og riktig medisinering av min diabetes.

Jeg teller ikke kallorier, hverken inn eller ut. Jeg har ikke begynt å trene. Livsstilsendringen har mer gått på å roe ned. Ha en mer rolig hverdag. Flere turer med hundene, færre mellom-jobb-og-møter-måltid med cola og baconpølse eller hamburger.

Jeg bryr meg fremdeles ikke om hva folk måtte mene om figuren eller kiloene mine. Det er andre egenskaper jeg synes er viktigere og heller vil bli målt på. Som intelekt og omsorgsevne.  Mitt ønske om å fortsette vektnedgangen litt til bunner i egen helse, ikke i at jeg ønsker å være et objekt du orker å hvile øya på.

I dag morges så jeg postbilen kjøre innover bygda da Kidd og jeg var ute på vår sedvanlige morgenturen.. Tidlig pån. Postmann brukte hodelykt når hen la post i kassene.

Posten hadde ikke kommet til oss ennå da  vi passerte postkassestativet vårt, så jeg tok turen innom postkassa på neste luftetur. Glemte det da jeg var ute og måkte snø i formiddag.  Jepp, det snør – og det skal det gjøre en stund. Jeg venter på vår.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I postkassa lå det masse reklame. Og et pakkebrev – til meg😊!  Jeg snudde konvolutten og så på avsendetadressen. Det var fra snille Solliv. Pakke i posten på en snørik januar-mandag vekker solskinn, smil og varme i denne kjerringa. Selv i dag hvor det er minus 9 grader og snø.

Inne åpner jeg spent pakken. Det er et nydelig strikket skjerf. Rødt skjerf. Jeg smiler for meg selv. Yndlingsfargen, som passer godt når jeg representerer Rødt i forskjellige møter. Prøver alltid å ha noe rødt på meg da.

Smile gjør jeg og når jeg ser kortet som er med. Dronning for en dag!  Gudene skal vite at det er en god stund siden denne kjerringa har følt seg son noen dronning, hvis jeg noen gang har gjort det.

Jeg sendte melding til Solliv og takket for den fine gaven. Hun kunne fortelle at det er strikket i merinoull, vasket i Milo, skyllet og dampet – og klar til bruk. Snille Solliv.

Kort og skjerf varmet på mer enn en måte. Dette var en god start på denne uka.

Heidi Rosanders innlegg Når voksne mennesker blir nettroll er et blogginnlegg mange bør ta seg tid til å lese. Heidi tar opp et viktig tema, og innlegget er godt skrevet.

Når voksne mennesker blir nettroll … Jeg opplever at nettroll stort sett er voksne mennesker, godt voksne mennesker.  Voksne mennesker som burde visst bedre.  Noen ganger , ganske ofte i grunn, blir jeg overrasket over at folk ser seg tjent med å fremstå som idioter offentlig.

Jeg kan ta et eksempel.  3. januar postet Bjørnar Moxnes et innlegg på sin fb side om hva han mente om at  USA hadde bombet Venezuela og arrestert/kidnappet landets president. Et tema det selvsagt er delte meninger om, og innlegget har pr. nå 293 kommentarer. En stor del av de kommentarene handler om solbriller, ost og Gardemoen. Jeg ser ikke på de som har postet de kommentarene under fullt navn som spessielt inteligente.

En ting er de kommentarene som er skrevet under fullt navn, en helt annen ting er de mediene, som blogg.no, som tillater anonyme kommentarer. Når ingen vet hvem du er, ja da vokser motet for idiotene ved tastaturet.  Da løper fingrene lekende lett. Det er jo ingen som kan ta deg.

I 2021 var det et menneske som undertegnet med et fornavn som var vel ivrig i kommentarfeltet under et innlegg på bloggen min. Jeg er i dag usikker på hva blogginnlegget egentlug handlet om, jeg valgte i etterkant å slette innlegget på grunn av kommentarene i kommentarfeltet. Debstten i kommentarfeltet gikk på neg som person, og dette mennesket som signerte med et fornavn hevdet både at hun kjente meg godt, og at jeg var en notorisk løgner.

Grunnen til at jeg slettet hele innlegget var at kommentarene til denne som hevdet at hun kjente meg godt brukte et fornavn som ett menneske i min bekjentskspskrets heter.  Det var vedkommende som via en SMS gjorde meg oppmerksom på kommentaren. Hun ville forsikre meg om at det ikke var hun som hadde skrevet kommentaren. Du kan lese om det i innlegget Hvem lurer der ute…. Nå trodde jeg ikke det var hun jeg kjente som hadde skrevet kommentaren, m. Hun er ikke slik. Men jeg slettet hele innlegget og kommentarfeltet for at ingen andre felles kjente skulle tro det var henne. Hvorfor jeg ikke bare slettet kommentarene og blokkerte kommentatoren husker jeg ikke.  Antakelig var jeg sliten og sint.

Det gjør nemlig noe med et menneske å bli angrepet i kommentarfeltet. En ting er av mennesker som står frem med navn, selv om det og kan føles belastende når fokuset blir på deg som person og ikke saken som er til debatt. Da vet man, eller kan finne ut hvem som kommenterer.  Det gjør det litt mindre belastende. Det å forsvare seg mot anonyme kommentarer føler jeg langt mer belastende fordi jeg ikke vet hvem som kommenterer. Er det noen jeg kjenner? De gangene jeg har fått anonyme drapstrusler fremsatt mot meg har det vært direkte skremmende. Kanskje ikke mest for meg, men for de som er glade i meg.

Jeg kommenterer gjerne det folk skriver. Hver dag gjør jeg jo det med det siste innlegget til bloggen som ligger over meg på topplista. Jeg innrømmer at jeg ikke alltid er positi, men jeg kommenterer det bloggeren skriver og ikke bloggeren som person. Jeg ser ikke bort fra at jeg har tråkket litt over streken enkelte ganger, men hensikten er å debattere det folk selv har valgt å publisere offentlig.

Jeg er samfunnsengasjert og liker debatt.  Likevel holder jeg meg som oftest unna kommentarfelt-debatter. De er gjerne fordummende mer enn engasjerende. Når en debatt om stormakter som bomber små nasjoner fylles av kommentarer om solbriller melder jeg meg ut. Det blir for dumt.

Nettroll som tror de er tøffe bak tastaturet bidrar ofte til å fordumme debatten. Netthetsen man opplever i kommentarfeltet kan frata engasjerte mennesker å engasjere seg.  Noen ganger kunne jeg ønske folk koblet til hjernen før de trykket publiser.

En artikkel i Aftenposten vekket interessen min i dag. Visste dere at det “vokser” tannbørster og opovaskkoster på et jorde på Flisa?

Eller det gror selvsagt ikke koster og børster på Hedmarken. Børstene og kostene er dumpet der av Jordan-fabrikken.

Det er ikke snakk om miljøkriminalitet. Kostene og børstene er dumpet helt lovlig. Det er snakk om et søppeldeponi for feilproduserte børster etablert tilbake i 1982.

Fyllingsområdet er på 150×50 meter og ligger mellom åkre i et lanbruksområde. Plasten er dumpet lagvis mellom bark og sand. Noen steder opp til 8-10 meters høyde. Jordan fikk deponere opp til 150 tonn i året. Tannbørsteproduksjonen ble flagget ut til England i 2002, og dumpingen stanset. Det betyr at det har blitt dumpet opp til 3000 tonn plastbørster i løpet av de 20 årene deponiet ble benyttet.

Nå har det gått godt over 20 år siden man sluttet å tømme tannbørster, oppvaskkoster og plastmateriell der. Søppelet ligger utildekket i et område åpent for alle. Emballasjen går i oppløsning og blir til mikroplast som kan spres med vind og regn. Under renner en bekk i et rør som renner ut i en elv, som igjen renner ut i Glomma. Det er ikke særlig tvil om at plastfyllingen slik den ligger nå er ulovlig. Problemet har vært kjent i mange år, NRK fortalte om tannbørste-kirkegården allerede i 2022. Så hvorfor er det ingen som rydder opp?Hvorfor lukker alle øynene?

Det kommer selvsagt av at ingen ønsker å påta seg ansvaret for plastsøppelet og ikke minst kostnadene det vil medføre å rydde opp.

Jordan som firma eksisterer ikke lenger. Det ble kjøpt opp av Orkla i 2012.

Orkla var ikke klar over deponiet da selskapet kjøpte Jordan i 2012, sier Nilüfer Sahin, kommunikasjonsdirektør i Orkla Health.

Og når man ikke er klar over noe kan man selvsagt ikke ha ansvar for et søppeldeponi som ikke hadde vært i bruk på 10 år da de kjøpte opp firmaet

Grunneieren som eide området visste selvsagt om deponiet. Han hadde ansvar for driften. Han skulle dekke til plasten minst to ganger i uken med sand eller bark. Det var kun plastavfall fra Jordan som kunne dumpes der. For å avsluttes skulle hele deponiet dekkes med duk og et 15 centimeters lag matjord. Fylkesmannen i Hedmark godkjente planene. Kommunen brukte 90.000 kroner på å gjerde inn området. Men etter det har flere ting gått galt.

På et tidspunkt må tildekkingen ha stoppet, for haugevis av koster, børster, tanntråd og emballasje ligger strødd åpent utover. Gjerdet er borte, bare porten står igjen. Og grunneieren er død. Så ingen kan stille han til ansvar eller spørre han om hva som gikk galt og hvorfor.

Joda. Eiendommen har selvsagt fått en ny eier. Selveste ordføreren i kommunen. Han kjøpte eiendommen for tre år siden, han eier etter hva jeg forstår nabogården. Og ja, han kjente til avfallsdeponiet da han kjøpte eiendommen. Han pleide å snike seg under gjerdet å forsyne seg med tannbørster når han var barn. Men om det er han som er den som har ansvaret for å rydde opp er han mer usikker på. For ordens skyld er det greit å nevne at han ikke var ordfører da han kjøpte området.

Kommunen har forsømt ansvaret sitt innrømmer de fra kommunens administrasjon som blir spurt i saken. De burde ha kontroĺlert at gjerdet de brukte nesten 100.000 på i 1982 fremdeles var der, samt sjekket at søppelet ɓle dekket til i tråd med avtalen. Men om kommunen av den grunn er den som har ansvaret for å rydde opp, nei det er de mer usikre på. Siden Fylkesmann i Hedemark, nå Statsforvalteren, godkjente planen har de sendt saken til Statsforvalteren.

Statsforvalteren har ikke rukket å se på saken og ønsker ikke å uttale seg om hvem som har ansvaret og mulige tiltak eller eventuelle pålegg.

Et annet spørsmål som dukker opp i mitt hode når jeg leser saken er at selv om avtalen som ble inngått i 1982 gikk på at plastsøppelet ble dekket til, er det riktig løsning i dag 44 år senere?  Jeg vet ikke. Jeg antar at plastsøppeldeponi ala 1982 ikke ville bli godkjent i dag. Er det da riktig å behandle dette deponiet etter reglene som gjalt i 1982, eller må 3000 tonn plastsøppel fjernes med den kostnaden det vil ha enten av Orkla, kommunen eller grunneieren?

Alle slår ut håret på hver sin måte på en lørdag, eller i helgene 😉  slår Vibbedille fast i sitt siste innlegg. Jeg håper de fleste koser seg i helga, men tror det er mange som ikke har mulighet til å slå ut håret så veldig en januar-helg rett etter jull og før første lønning.  Viktig da å huske at det er mange måter å kose seg på.  At det ikke behøver å bety fredags-taco, vellfylte godteskåler, rødvin og boller med ostepopp. Ja, at det å kose seg heller ikke behhøver å være ensbetydende med å stappe i seg føde.  Kos er vel mer avhengig av stemningen enn av kalori-inntaket.

Vibbedille koser seg med søtpotet-pizza. “Lørdagskosen” min i går  besto av et speilegg.  Det kunne jeg selvsagt skrevet et innlegg i god skillingsvise-ånd om, manet frem et bilde av en tung og trist lørdag.  Men fakta er at jeg hadde en ganske så trivelig lørdagskveld.  Speilegget kom mest av at det var lettvint, kunne sikkert vært mer kreativ med det som finnes av mat i Drømmehuset men i går  prioriterte jeg bok og kaffe fremfor kjøkkentjeneste. Å dra ned til Hønefoss for å handle fristet ikke.

Bildet over er et arkivbilde. Var ikke noe rødvin i glasset i går, men jeg koste meg med eplemost fra Askim som jeg fikk i julegave fra Eldste Sønn.

Den største kosen i går besto av at Yngste Sønn og jeg hadde en god og reflektert samtale. Kanskje ikke det lystigste tema. Verdenssituasjonen. Dere vet Grønland, Venezuela, Ukraina… Det er nok av temaer. Jeg liker godt å sitte slik å reflektere over slike temaer med andre reflekterende mennesker. Yngste Sønn er en mann med mye kunnskap og evnen til å reflektere. Vi har hatt mange slike samtaler opp gjennom årene. Noe jeg setter utrolig pris på.

Tente stearinlys, en god samtalepartner og tid til en dyp samtale. Finnes det noe mer koselig enn det?

Fornøyd kjerring kjenner at hun har rygg i dag og. Jeg har måkt gårdsplass og innkjørsel, en oppgave jeg har utsatt hele uka. Som mange ganger før kunne jeg konstatere at jobben ikke var så ille som jeg har innbilt meg, selv om ryggen skrek høyt på slutten. Har spart igjen litt som jeg tar i morgen hvis ikke Yngste Sønn tar det når han kommer hjem.

Det  ar ikke så mye snø at det trengtes å brøyte på grunn av fremkommelighet nå, men kjekt å få vekk denne snøen før det kommer påfyll elleg mildvær for den saks skyld.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ble kanskje ikke perfekt. Ikke de fine, rette kantene dr

et pleide å være når GGG gjorde seg flid med måkingen. Ikke har jeg transportert snøen så langt ut på plena som GGG ville ha gjort. Mulig jeg kommer til å slite litt hvis det blir en snørik vinter. Jeg står og berrakter eget arbeid, og lurer på om han ville rotert ute på kirkegården hvis han hadde sett måkinga mi.

Jeg konkluderer at GGG ville skjønt hvor mye vondt jeg får etter en slik jobb. Han så det i fjor vinter da jeg måkte en del når formen hans ikke var på topp etter kreftbehandlingen.Eller med kreftsykdommen er vel mer rett å si. Han ville kanskje likt å legge siste hånd på verket, rette litt på kanter her og der slik han gjorde i fjor.  Vel, hvis han vil komme tilbake som gjenferd for å måke snø er han hjertelig velkommen.

Etter snømåking og litt annet husarbeid var det godt å sette seg ned med  bok og kaffekopp. Ja, en liten strekk på sofaen har jeg og bevilget meg. Ble litt lite søvn i natt. Jeg lå og så Gift ved første blikk, Danmark til klokka var over 02.30 i natt. Jeg er en romantiker, eller kanskje er det mer det psykologiske i prosjektet som fenger meg.

Nå er det tid for å lage litt mat. Tror det blir noe enkelt. Mulugens en omelett. Føler ikke for å stå så lenge på kjøkkenet i kveld.

Vi er ei drøy uke inn i det nye året. Det er på tide å spørre seg selv Hvordan går det med nyttårsforsettene? 

Jeg skulle lese mer bøker, scrolle mindre på telefonen, være flinkere til å ta vare på meg selv. Samt et ønske om å la de små, gode øyeblikkene bli mange, slik at 2026 foehåpentligvis blir et bedre år enn 2025. Enkle forsett, kanskje, Men det er ikke alltid de enkleste tingene er det som er lettest å endre. Det handler jo om hverdagsrutiner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har lest i boka jeg driver med nesten hver dag. Men jeg kunne helt klart ha brukt mer tid på boka og mindre tid på mobilen. Der har jeg helt klart et forbedringspotensiale. Men målet var ikke å endre alle rutiner over natta. Målet er å få til en endring i løpet av året. At total tid til scrolling og skjerm i 2026 er lavere, helst vesentlig lavere, enn i 2025.

Å bli flinkere til å ta vare på meg selv er og en prosess jeg må jobbe med. Ikke minst den dårlige samvittigheten jeg får når jeg prioriterer egen helse frem for hva jeg føler forventes av meg. Jeg har i grunn prioritert meg selv greit denne uka. Hadde kanskje ikke godt av den turen på glatt vinterføre, men det ga jo litt mestringsfølelse i etterkant.

De gode øyeblikkene da? Har jeg merket meg de denne uka? For det handler kanskje mest om å merke seg de gode øyeblikkene. Det har vært en rolig uke uten de helt store hendelsene, men jeg kan likevel nevne noen gode øyeblikk. Da jeg begynte å se på de tidlige morgenturene med Kidd mer som en ny rutine enn å irritere meg over at jeg var ute å trasket lenge før soloppgan, så fant jeg gleden med disse stille morgenturene og. Dog det er fremdeles enda bedre når jeg etter endt tur varmer hendene rundt et varmt krus med te.  Jeg har hatt flere gode samtaler med Yngste Sønn. Han er en klok og reflektert ung mann. Det var og trivelig da ungene og jeg var på besøk hos Svigermor sist lørdag. Jeg er virkelig stolt av hvor hjelpsomme og onsorgsfulle alle de voksne barna mine er. Ja, jeg klarte til og med over at det var en vakker vinterdag da jeg satte meg fast i på glatt vinterføre. Eller, gleden over den fine vinterdagen var vel mest fremtredende etter at jeg hadde klart å rygge ned bakken igjen.

Jeg synes det nye året har begynt greit. Jeg er godt i gang med forsettene mine så kangt, selv om det helt klart er rom for forbedringer.

Det siste innlegget til Nesfotballen som er på plassen over meg på topplista innbyr til litt mimring tilbake til 2002.

Jeg prøver å spole tilbake til 2002.  Jeg var travel trebarnsmor.  Sånn 24 år etterpå er det vanskelig å skille de forskjellige årene fra hverandre.   Jeg søker litt på nett for å finne noen knagger fra 2002. Kanskje det lettere bringer leserne og meg  24 år tilbake i tid.

Euroen ble introdusert 1.1.2002.  Det er sikkert noe de som reiser mer enn meg husker bedre enn meg.

Dronningmoren dør. For unge lesere; Dronningmoren var moren til Dronning Elizabeth av Storbritania. Da både hun og datteren hette Elizabeth ble hun kalt dronningmoren for å skille henne fra datteren. Dronningmoren var jo dronning så lenge hennes mann levde og var konge, men når datteren overtok som tronfølger ble hun dronningmoren. Hun var en eldre dame vi husker fra bilder av de kongelige. Hun ble 101 år gammel.

Andre som dør dette året er Astrid Lindgren, Halfdan Rasmussen, Thor Heyerdahl, Stein Ove Berg, Randi Bratteli, Tore Tønne og Kjell Aukrust.

Tore Tønne og Tønnesaken kunne jeg skrevet mye om. Den har opptatt meg, men det får bli et eget innlegg.

Ari Behn og prinsesse Märtha Louise gifter seg i Nidarosdomen. Mange av oss syntes Ari Behn var litt vel spesiell. I ettertid virker han helt normal når man ser hva prinsessa er gift med i dag.

Det var vinter-OL i Salt Lake City.  Norge ble beste nasjon for første gang siden Vinter-OL 1968 i Grenoble etter at langrennsløperen Johann Mühlegg ble diskvalifisert på grunn av brudd på dopingreglementet og ble fratatt tre gullmedaljer. Etter Mühleggs diskvalifisering fra jaktstarten, ble det delt norsk seier til Frode Estil og Thomas Alsgaard. Norge vant totalt 25 medaljer, hvorav tretten gull-, fem sølv- og syv bronsemedaljer.

Odd Børretzen og Lars Martin Myhre gir ut Kelner. Og for dere som er yngre: Mc Music 19 kommer ut.

Beveger vi oss til litteratur så utgir Åse Seierstad Bokhandleren i Kabul. 

Jimmy Carter fikk fredsprisen.  Tror kanskje ikke vi skal skrive så mye om det. Da får vel bare Donald mer vann på mølla.

Nå er jeg spent. Hva husker du best fra 2002?

Den første ordentlige helga etter jul og nyttår. Forrige helg var jo på mange måter en fortsettelse av julehøytiden.  På tide å ta helgefølelsen tilbake, tenker jeg. Dagene gikk litt i ett i sommer og høst. Er jo ikke så stor forskjell på dagene når man går hjemme støtt. Helgerutinene med kaffe-latte på lørdager og varme rundstykker på søndagene forsvant litt med GGG. Det ble liksom ikke den samme kosen uten han.

Tror det er bedre å skape nye helgerutiner. Helgerutiner for meg som en person.  Selvsagt kan man drikke kaffe-latte og ha varme rundstykker selv om man er alene. Men kaffe-latten var liksom vår kjærestetid, hvis et par som har vært gift i rundt 30 år fremdeles har kjærestetid. Rundstykkene var det GGG som varmet til meg. Kosen for meg lå kanskje mer i det å bli skjemt litt bort enn i selve bakverket.

Stearinlys! Det skal bli en del av mine nye helgerutiner. GGG forsto aldri min trang til å tenne stearinlys. Nå tenner moder alle lys pleide han å si med et litt oppgitt sukk når jeg tente stearinlys rundt i stua, og han trodde han virkelig var snill når han byttet ut alle stearinlysene mine med led-lys – med timer. Jeg lot han tro det.

Disse “stearinlysene” med batteri og timer kan være kjekke de. Og ja, de gir noe av den samme stemningen som ekte stearinlys. Men det blir ikke helt det samme for meg.

Da jeg sto ved graven til GGG på julaften slet jeg litt med å få fyr på stearinlyset jeg skulle ha i lykta. Vinden blåste ut fyrstikkene. En tanke slo meg at han muligens hadde ment at led-lys med batteri og timer hadde vært det rette også her, men kom til at hvis det var et sted moder skulle tenne lys så var det på graven hans. Det var som jeg så det lune smilet hans da jeg tenkte det.

Kaffekoppen kan jeg like gjerne ta hjemme på lørdagene hvis jeg ikke har ærend i byen. Kose meg med kaffe og ei bok. Kaffemaskinen står jo nesten uvirksom her. Kjøpte julekaffe til jul. Da jeg skulle fylle på med kaffebønnene var det fremdeles nesten fullt av “Høstkaffen” jeg kjøpte i september. Kan man ha som nyttårsforsett å drikke mer kaffe? Jeg har virkelig dyr lokal-produsett kaffe. Eller lokal-brent kaffe da. Det er lite med kaffe-plantasjer på Ringerike.

Rødvin til Nytt på nytt har jeg hatt som tradisjon i mange år. Den fortsetter jeg nok med. Ikke i dag da. Ikke fordi jeg har hvit januar, men fordi jeg ikke dro til byen i dag bare for å kjøpe vin.  Klarer meg utmerket godt uten. Kan jo være litt økonomisk sånn i starten av året.

Har akkurat spist “fredagstaco” med Yngste Sønn. Det er fyr på peisen, tente stearinlys og helg.

Har du det slik noen ganger at du blir oppspist av mas, forventninger og krav? Slik har jeg det i dag. Alene hjemme med en gammel hund, og utslitt av mas før klokka 11. Da er du rimelig sliten.

Ja, for det er jo det det handler om, i det minste i mitt tilfelle. Mitt eget energinivå og mangel på overskudd. Det er som sagt ingen andre her til å mase enn en gammel hund.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg var sliten i går. Sovnet på sofaen ved 20.30 tiden, og våknet først nærmere 01.00. Trasket kvelds/natt-tur med Kidd, og krøp til køys. 4 timers god søvn på sofaen og en frisk tur ute i lett snødrev gjorde underverker. Jeg var lys våken!

Lite med søvn i natt. Det var umulig å finne tilbake til søvnen. I tillegg har kulda liksom krøpet inn i alle de maltrakterte kroppsdelene. Det verker og bryter til tross for varm dyne og varme på soverommet.

Ved 6 tiden blir det liv i huset. Yngste Sønn står opp og skal på jobb. Han er voksen og klarer seg bra selv. Ikke noe som behøver å forstyrre hvilen min. Kidd ser det ikke på samme måte. Så det går ikke lenge før vi er ute på dagens første tur.

Vel inne igjen er dagen liksom i gang. Det blir tekopp og tastatur, og etter hvert frokost. Kidd er ikke fornøyd med frokosten. For det første drøyde det litt lenge med at den kom, for det andre hadde jeg glemt å kjøpe leverpostei. Edamerosten jeg har på brødskiva frister ikke han. Du har tørrfor sier jeg. Han fnyser til svar, før han etter litt piping spiser litt tørrfor.

Så pipes det fra stua. Jeg går for å se hva det er nå. Kidd ligger på et teppe foran peisen og ser på den mens han piper. Peisen er svart. Hunden synes det er på tide å tenne opp i peisen. Vi har jo vært ute. Han er kald!

Jeg sukker og tenner opp i peisen.  Vender tilbake til det jeg driver med. Noen mener jeg skjemmer bort disse hundene, men det er 11 minus ute. Greit med fyr i peisen.

Når klokka nærmer seg 10 begynner jeg å bli trøtt. Tenker at jeg kanskje skal ta igjen litt av søvnen jeg ikke fant i natt.  Da kommer søppelbilen kjørende gjennom bolugfeltet. Tid for å hente glass- og metallsøppel. Det høres.

Søppelbilen kjører videre, og jeg glir langsomt inn i drømmeland. Og blir vekket 10 minutter senere av en våt snute og to kullsvarte øyne som ser bedende på meg. Kunne være godt med en ny tur ut. Dagslyset har kommet.

Så da blir det ny tur da. Dagens lengste tur går jo i dagslys. Kjedelig for både hund og kjerring og bare traske den samme runden dag ut og dag inn.

Nå sover Kidd fornøyd. Det har jeg tenkt å gjøre og. En god dupp før jeg begynner med middagen. Og så, så har denne kjerringa tenkt å ta helga.