I går kom en bekjent bort til meg i en sosial sammenheng og kanskje påvirket av litt slkohol, og sa hun skulle ønske hun var som meg. Ha så mye selvtillitt, være så sikker på seg selv og tørre å si fra om alt du vil ha forandret. Hun ville ha nøkkelen på hvordan oppnå det.
>Selvtillitt, selvsikker og et forbilde? Jeg? Jeg som var den tynne redde jenta. Jenta som visste med sikkerhet gjennom barne, ungdom og deler av videregående skole at det var noe feil med meg. At jeg var anderledes. Passet ikke inn. Jeg som den dag i dag i en alder av 40 ++ ikke kan høre en ungdomsgjeng le på torget uten at jeg er sikker på at det er meg de ler av. Selvsikker er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg skal beskrive meg selv.
Så ser jeg meg gjennom øynene til denne bekjente. Uredd person som i kraft av vervet som tillitsvalgt møter ledere og andre som bestemmer og gir uttrykk for sin mening og ofte blir hørt. Lokalpolitiker, ofte sittert i lokalavisen. Holder taler forran store forsamlinger.. Merkelig, overvektig men alltid sikker på seg selv og trygg. Ja, hun har rett jeg har masse selvtillitt. Jeg er stolt av meg selv. Jeg lever stort sett nøyaktig det livet jeg ønsker å leve.
Hvordan har denne redde usikre og mobbete jenta blitt en stor flott og selvsikker kvinne?
Jeg tror noe løsnet a jeg erkjente at de som mobbet og kritiserte meg aldri kom til å bli fornøyd. Samme hvordan jeg var, samme hva jeg sa, ville de finne noe nytt å kritisere og erte meg for. Så i stedet for hele tiden og prøve¨å finnne ut hvordan de mente jeg skkulle være, så ga jeg f… og vlle heller være meg selv. Det gikk jo ut på ett, ikke sant? Senere begynte jeg å tenke på disse menneskene som satte reglene for hvordan man skulle være, om dette var mennesker jeg likte og ønsket å bruke tid på. Det var det i svært liten grad.. Så hvorfor skulle jeg da bry meg med hva de mente?
De første gangene jeg var på store møter med mange mennesker hvor noen ba om ordet, reiste seg i gruppen og sa hva de mente var jeg en av de som bare var til stede og aldri tok ordet. Jeg hadde aldri tort, selv om jeg hadde sterke meninger inne i hodet mitt. Selv om jeg visste hva jeg kunne ha sagt. Hadde jeg bedt om ordet da, hadde jeg mest sansynlig ikke klart å få frem et eneste ord.
Men så bestemte jeg meg i forkant av et møte at jeg skulle i løpet av møtet ture å ta ordet og si noe eller spørre om noe. Det var et todagers møte og jeg torte så vidt å be om ordet da det bare var en knapp halvtime igjen av møtet. Med dunkende hjerte og svette håndflater sa jeg de fem ordene jeg hadde skrevet ned forran meg. Ingen lo, og ingen viste noe særlig bifall heller. Det var ikke så viktig. Det viktige var at jeg hadde tort å be om ordet.
Neste mål var å tore å gå på en talerstol å holde et lengre innlegg. Det tok noen år før jeg var der, nesten 10, men det gikk. Nå tar jeg ofte ordet når jeg har noe på hjertet. Jeg har ingen autoritetsangst og tør stille spørsmål til hvem som helst. Jeg har stor respekt for flinke folk og for kloke folk. Men det er svært få jeg er redd. Jeg er der jeg ønsker å være. Jeg er fornøyd med meg selv.
Til uka håper jeg å få noen ord med Helseministeren på et møte jeg vet vi begge skal på. Jeg har lyst til å fortelle han om hva jeg mener er feil når det gjelder organisering av sykehussektoren. Jeg vet ikke om jeg får muligheten til å stille spørsmål, komme med inspill. Får jeg det, kommer jeg til å ha dunkende hjerte og svette håndflater. Gahr Støre er en mann jeg har stor respekt for. Men jeg har satt meg som mål og få det til.
Har man bare tro på seg selv, og tar ett skritt av gangen kan man nå så langt man vil. Men det er viktig å ta et skritt om gangen.