Gamle Gubben Grå og jeg har levd sammen lenge. Halve livet. Vi tar kanskje på mange måter hverandre som en selvfølge.
I går skulle vi ha gjester. Vi koste oss på kjøkkenet sammen og lagde mat. Gamle Gubben Grå er kokk, og mens jeg tok meg av desserten (Dronning Mauds Dessert) som er så enkelt å lage at selv jeg klarer det, tok han seg av andefiletene. Det er gøy å lage mat sammen. Prøve ut nye oppskrifter, og med Gamle Gubben Grå ved min side går det meste bra. Maten ble god den.
Før gjestene kom kler Gamle Gubben Grå seg i dress. En nesten ny smalstripet en som sitter som støpt. Til å være en inaktiv kokk på nesten 50 har Gamle Gubben Grå merkelig nok en fin og ganske slank kropp som gjør han til en stilig kar. At håret er sølvfarget og rynkene i øyekroken har blitt til furer er da bare sjarmerende. I stedet for å velge ett av de mest glorete slipsene han har, gjerne med motiv av tegneseriefigurer eller sigarer som han ofte gjør når vi skal ha gode venner på besøk, kom han man slipshengeren og ba meg ta ut slips. Det gledet meg som er detaljfreak. Dette var bare en liten vennemiddag, og vennene våre er veldig ujålete og alminnelige mennesker så det er helt klart et selskap uten kleskode. Men jeg liker å pynte meg til fest, og setter pris på at Gamle Gubben Grå gjør det samme. Gjestene kan godt komme i joggebuksa hvis de føler seg mest komfortable med det, men vi pynter oss.
Våre selskaper er ikke ville fester med høy musikk, dansing og skråling. Men felles hygge rundt bordet med god mat, godt drikke og en god samtale. Gjerne diskusjon om små og store temaer. I går var religion og tro en av temaene. Jeg og en av gjestene kom inn i en diskusjon om hvorvidt bibelen skulle tolkes bokstavelig, eller om teksten var preget av den tid den var skrevet i og av de som hadde skrevet den. Gjesten var god til å diskutere, hadde gode argumenter og til slutt måtte jeg lettere frustrert innse at jeg var tom for argumenter. De som kjenner meg vet at jeg hater å tape en diskusjon. Men denne kvelden kom jeg til kort. Da tar min kjære ordet. Lavt og saklig legger han frem fakta som underbygger min teori. Han viserr seg som den kloke, beleste mannen jeg forelsket meg i for lenge lenge siden. Jeg som alltid har ordet i min makt blir stum av beundring, og tenker. “Der er den mannen jeg elsker. Rolig, saklig og belest. Den kloke flotte mannen min”
Jeg ser på mannen min. Mannen jeg til tider irriterer meg over, krangler med og som jeg av og til ønsker dit peppern gror. Jeg ser han slik andre som ikke kjenner han ville se på han i kveld. En slank voksen mann med flott dress og sølvstenk i håret som fremmhever de smale grå stripene i den blågrå dressen. Dressen sitter perfekt, og øynene glimter muntert bak de enkle brillene. Han serverer mat av ypperste kvalitet. Lytter mer enn han snakker i samtalen rundt bordet, men når han snakker er det med en lav og rolig stemme. Det han sier er saklig og velloverveid og viser at her snakker en belest mann med mye kunskap. Du verden for en flott mann.