I dag ser jeg ikke himmelen, bare skyene og trærne som skygger for lyset. Er så forferdelig sliten. Men alikevell biter jeg tennene sammen og går på. Er det ikke mere krefter, kommer man langt på bare viljen. Har nok drevet meg selv litt hardt den siste uka, jeg liker å være med der beslutninger tas, der ting skjer. Så denne uka ble 60% friskmeldt til 48 timer med jobb… I dag er det lørdag, fridag og batteriet er helt flatt.
Alt er bare grått og trist. Orker ingen ting. Men det er så mye jeg burde gjøre. Opp før klokka 8 for å få guttene på jobb. Men i morgen. I morgen er det søndag. Da skal jeg sove til jeg våkner. Bare late meg. Lang frokost. Bare gjøre lystbetonte ting. Søndag. Min lille oase i hverdagen. Mitt lille lys i alt det mørke og gråe akkurat nå.
Men det var i sted. Før jeg tok en tur på butikken. Før Datteren ringte. “Mamma, kan du kjøre meg på jobb i morgen? Det går ingen buss.” Klart jeg kan. Ikke noe brydderi. Jeg må jo bare stå opp klokka 09.00. Klart jeg klarer det. Og jeg som egentlig skulle rett hjem fra butikken ble plutselig sjåfør for ei datter som skulle på fest. Og selv om hun hadde god tid hadde ikke jeg det. Så ble det sen middag i dag igjenn. Det vil si kort kveld, og kort natt og i morgen er det på en igjenn…
Det var ikke så bra.