Ikke før har jeg postet en oppdatering på FB om at jeg har hatt en fin dag på isen før Venninna Mi poster advarsel om at isen i distriktet er utrygg.  Jeg sukker litt når jeg ser det. Ja, Venninna Mi. Verden er utrygg, farlig og vond .  Men må du fokusere på det HELE tiden?

Det gikk to stykker gjennom isen i dag. Begge to kom seg opp igjen ved egen hjelp.  Men, det var sikkert mange hundre som har vært på isen i dag uten å gå i gjennom.  De to som gikk igjennom isen, gikk igjennom i nærheten av elveos og bekkeos. De var uheldige, eller litt lite kjent med isen og området.  Men det gikk BRA:

Selvsagt skal vi være aktsomme når vi ferdes på isen, når vi kjører bil og når vi tenner stearinlys. Det lurer farer over alt..  Men fokuserer vi på alle farene får vi ikke gjort noen ting.   Jeg brakk, nei knuste, øvre delen av leggen ved å skli i en leireflekk for ett og et halvt år siden. Kneet er ødelagt for alltid. Jeg har daglige smerter og kommer nok til å ha det.  Jeg er livredd på glatta og beveger meg som Bambi på isen bare jeg skal ut med søppelposen når det er hålkeføre. 
Men da jeg så den speilblanke isen, så alle som koste seg og kjente sola varme. Ja, da måtte jeg bare ut på den islagte flaten. Det gikk bra, og jeg hadde  en flott opplevelse som jeg bærer med meg videre denne dagen. Snart skal jeg ut på isen igjen, for dette fristet til gjentakelse.

Så, kjære Venninna Mi. Kom deg ut av leiligheten, ut i sola, ut på isen. Verden er ikke så farlig som du skal ha det til – selv om ulykker skjer.

Livet mitt har ikke vært en dans på roser. Jeg har og møtt min del av sorg, tap og motgang,  Jeg har og dager hvor jeg kan ligge under teppet på sofaen og se litt svart på det.  Men jeg dyrker ikke livets triste sider.  Jeg prøver å fokusere på de små gleder som livet gir – som en solfull dag på en islagt fjord.   Skjønnheten i en rimfrossen syrin eller den lune, gode stemningen det gir å fylle stua med tente stearinlys.  Det skal ikke så mye til for å føle glimt av lykke.

Jeg skulle, som så mange ganger før, tatt deg med ut på isen, ut i sola, ut i livet. Men jeg orket ikke. Ikke i dag.  Ikke nå.  Fordi selv om du hadde sett den speilblanke isflaten den blå himmelen og kjent sola varme, så hadde fokuset ditt ikke vært der. 
Du hadde fortalt meg om alt det triste og leie som hadde skjedd siden sist. Om julekort som ikke var kommet, om folk som ikke forsto deg, om sykdom, plager og livets elendighet.  Jeg har ikke overskudd til det akkurat nå.

For har du tenkt på det – At på samme måte som jeg i mange år har forsøkt å vise deg at verden er et godt sted, har lokket deg ut i sola, ut i skogen, på isen, på fjellet.  ut i livet.  Hørt latteren din og sett humøret vende tilbake . Så har ditt fokus på alt det triste,  din kverning av de samme gamle temaene gang på gang, din analysering av en hver hendelse i forsøk på å tolke noe negativt ut av det også sin påvirkningskraft  t? 
At når jeg er sliten, har smerter og møter motgang er det ikke alltid like lett for meg heller å tviholde på optimismen, livsgleden og det positive? 
At når jeg lager mat, dekker bord, ber til fest, er det gode samtaler, gode historier, saklige diskusjoner og mye latter jeg ønsker rundt bordet.   Ikke sykdomsprat,  tårer og negativitet. I det minste ikke hver gang.