Som de som leser bloggen min ikke kan ha unngått å få med seg, så er jeg forkjøla. Jeg klager LITT. der jeg ligger under pelspleddet på sofaen og hoster. Jeg vil så gjerne ha medfølelse hos disse tre mannfolka jeg deler hus med,.så jeg har agert som om jeg skulle hatt manneforkjølelse. Men hjelper det? Å nei.
Det endelig beviset på det fikk jeg i sted.
Eldste Sønn snakket med Bessa i telefonen, og siden jeg selvsagt har ringt Mamma med jevne mellomrom denne uka for å fortelle hvor sy jeg er, så har selvsagt Pappa (altså Bessa) fått med seg at jeg er forkjøla. Når sympati og medfølelse fra de du bor sammen med er på null, må man jo ringe hjem til Mamma for å få litt trøst og medfølelse …
Vel, nok om det. Som den gode far Bessa er, så spør han Eldste Sønn hvordan det går med meg. “Bra” svarer Eldste Sønn, og selv jeg i naborommet hørte at han syns det var et merkelig spørsmål. “Ja, er ikke a Mamma sjuk da?” spør Bessa. “Å” svarer min håpefulle. “Hu klarer seg nok” .
Så da er det bare for en svært så forkjøla Mamma å konstatere at jeg mest sannsynlig kommer til å overleve, og derfor ingen grunn til bekymring.
Hu greier seg nok….
0 kommentarer
