Jeg sto ved glasskunsten i glass-gangen på sykehuset i går kveld og så på hjertene, Kjenner symbolikken og historien bak. Ett hjerte for hver a de unge menneskene som kom til oss på sykehuset den gangen terroren slo ned i mitt nærområde. Et symbol på takknemlighet for den jobben vi gjorde den gråe og regnfulle kvelden ingen av oss noengang kommer til å glemme. Men for meg og et symbol på den tragedien som rammet vårt land, og mitt nærområde.
Helt siden nyhetene fra Paris nådde meg fredag kveld har noen av de samme følelsene som preget meg i tiden etter den regntunge julidagen rast gjennom kroppen. Følelsen av maktesløshet. Følelsen av at verden har gått av hengslene. Maktesløsheten over hvor mye ondskap det finnes i mennesker, og fortvilelsen over all smerten, all frykten, alt hatet….
Der jeg står iog ser lyset som skinner i glasshjertene går tankene mine til alle som er direkte berørt i Frankrike og ellers i verden. Til alle som er drep, til alle som er skadet, og til alle som er glad i alle de som er drept eller skadet. Tankene mine går og til alle helsearbeiderne i Paris som har fått sin natt de aldri kommer til å glemme..
Jeg er trist og føler “Stopp verden, jeg vil av”: Men vet at det er ikke mulig.
Føler meg så maktesløs.
