I går var det noen som delte en artikkel om lederlønninger og sluttpakker til topplederne i helseforetakene på fb, og jeg kjente at sinnet og forbitrelsen flammet opp i kroppen min. Nå var bristepunktet mitt farlig nært.
Det er ikke det at ledere i helseforetakene tjener mer enn statsministeren som provoserer meg lenger. Det er gammelt nytt.
Det provoserer meg selvsagt at lederlønningene i sykehussektoren har steget langt mer enn lønningene til oss i hvitt, både i prosent og ikke minst i rene kroner og ører, men det får ikke blodtrykket til å stige. Det er slik det alltid er. Mye vil ha mer. Det skal mer, mye mer, til at jeg når bristepunktet.
Det provoserer meg heller ikke denne gjenbruken av gode, mindre gode og utrolig dårlige helseledere Det er gammelt nytt. I grunn var artikkelen gammelt nytt. Den var fra 2015. Men jeg vet så alt for godt at den fremdeles er like aktuell.
Nei, det som gjorde at bristepunktet var farlig nært i går kveld, var at jeg blir så fortvilet og sint over at pengene i helsesektoren brukes så feil.
Jeg satt på vaktrommet på jobben da jeg leste artikkelen på mobilen.. Hadde en liten pause mellom pasientene som kom i en ujevn strøm. Jeg var varm, ryggen verket og jeg var i grunn ganske sliten. Sliten av å slite med medisinsk teknisk utstyr som ikke virker som det skal. Varm fordi det rommet jeg hadde brukt mesteparten av vakta med å undersøke pasienter i, var helt fritt for ventilasjon, og uniformen klistret seg svett og syntetisk til kroppen.
Tilfredsstillende ventilasjon på arbeidsplassen og utskifting av medisinsk teknisk utstyr, som røntgen apparat, koster penger. Ofte mange penger. Og bruker helseforetakene og de regionale helseforetakene penger på slike ting, blir det selvsagt mindre penger igjen til sluttpakker, ventelønn og høye lønninger til topplederne. Jeg skjønner jo det.
Kvelden min i går var ekstra varm og ekstra slitsom fordi en av røntgenapparatene våre har tatt kvelden – for godt. Det holdt ikke lenger med gaffatape og lure løsninger fra gutta på med. tek.
Vi må da flytte produksjonen (Ja, det heter produksjonen og ikke pasientbehandlingen etter at sykehusene ble foretak, og lederne er blåruss og ikke leger eller annet helsepersonell.) til et annet og mindre egnet røntgenapparat. Og dette bød, for å holde meg til blåruss-sjangeren, på noen utfordringer.
Jeg vet jeg ikke bør klage.
Vi får nytt røntgenapparat. Det har de høye herrer godkjent. Det vil være på plass om ett par måneder. Slikt tar nødvendigvis tid. De er liksom ikke lagervare, disse apparatene.
Jeg vet om røntgenavdelinger hvor røntgenapparat tok kvelden og de høye herrer langt fra de som står i den daglige produksjonen, den daglige pasientbehandlingen, bestemte at man ikke skulle ta seg råd til å erstatte røntgenapparatet. Så vidt jeg vet står det røntgenrommet fremdeles tomt, fem år senere. Men det er et annet sykehus, en annen historie.
Jeg er glad, og lettet over at vi får erstatte det apparatet som har tatt kvelden. Men frustrert at vi måtte vente så lenge. Måtte vente helt til apparatet sa “Takk for seg”. For dette kunne vært et planlagt bytte. Vi har sagt fra lenge at dette apparatet er overmodent for utskifting. Lederen vår har sagt det samme. Det var meldt inn som behov ved budsjettbehandlingen i 2014, 2015 og 2016. Hvor i alle glavalag med ledelse det ble stoppet, vet jeg ikke, men planen var nå at vi skulle få nytt apparat i 2017, kanskje…
Det er ofte lange beslutningslinjer i helsesektoren. Mange glavalag med ledelse. De som sitter på toppen og fordeler pengene står aldri på en varm røntgenlab en solvarm sommer ettermiddag og sliter med gammelt og slitt røntgenutstyr. Da er det lett å utsette kjøp av nødvendig utstyr ett år eller fem. Det er jo så mange forhold å tenke på. Så mange hensyn og ta. Det er viktig å ta de riktige prioriteringene når man skal bruke skattebetalernes penger.
Lederlønningene til topplederne fortsetter å stige. Etterlønn og sluttpakker utbetales. … og medisinsk teknisk utstyr kan repareres med gaffatape så lenge.
