Jeg tror ikke en eneste av mine kollegaer på jobb i dag var i tvil om at jeg begynte en svært etterlengtet ferie klokka 15,30 i dag. Det er lenge siden jeg har vært så klar for ferie – og det er lenge siden jeg har lengtet så mye etter ferie.
Klokka 15.15 logget jeg meg in på e-posten for å sjekke de siste mailene, sende en mail for å forsøke å bidra til at det fremdeles er gratis for ansatte å parkere på jobben også i fremtiden og koble inn fraværsassistenten. Stolt av meg selv, logget jeg av og forlot arbeidsplassen bare noen minutter over 15.30. Vinket til NK som sto i døra inn til Sjefen i stedet for å ta de fire fem ekstra skrittene bortom kontoret til Sjefen for å ønske “God helg.”: FERIE!!!! Det skal bli så utrolig godt.
I tre lange uker skal jeg ikke tenke på røntgenutstyr som ikke virker, ledere som prioriterer feil, vanskelige personalsaker og håpløse ideer om at vi bør betale for å få lov å kjøre bil til jobb. (Snart må vi vel betale for å jobbe.) Det skal bli godt. Jeg jar vært sliten lenge nå. Veldig sliten. I bakhodet har tankene om slag og infarkt spøkt. Jeg har nesten vært for sliten til å være “ildsprutende drage” – både hjemme og på jobb.
Men nå skal jeg i tre lange uker prioritere meg selv, ha gode opplevelser med mann og voksne unger og samle krefter. I ferien har jeg tenkt å være egoistisk å prioritere meg selv. Jeg vet jeg trenger det.
Hjemveien gikk via vinmonopolet. Har nesten ikke drukket rødvin i hele sommer, og en to liter på kjøkkenbenken slik at jeg kan unne meg et glass en kveld i blant hører ferien til. Jeg vet det i blant kan høres ut som om jeg drikker vel mye rødvin, men sannheten er at den toliteren mest sannsynlig varer hele ferien – og mer til. Men jeg liker å nippe til et lite glass rødvin om kvelden en gang iblant.
Mat ble kjøpt inn. Bare litt enkel middag i dag. De gastronomiske utskeielsene får komme senere i ferien. I ettermiddag vil jeg ha mat-raskt.
Så er jeg endelig hjemme. Endelig ferie,
Jeg har ikke før kommet inn døra før Yngste Sønn sier “Jeg skal hilse fra Mormor. Hun kjeder seg.”
Mormor kjede seg. For noen år siden ville det være en helt utenkelig setning. I 80 års dagen hennes nå i våres ble det lest høyt fra noen dagboksnotater skrevet for noen år siden. Oppsummeringer av hva hun hadde brukt dagene til Og en ting er sikkert, det var ikke mye ledig tid til å kjede seg. Men nå er ikke helsa slik den engang var, og jeg forstår at dagene kan bli lange. At hun kan kjede seg.
Den dårlige samvittigheten kommer krypende. Det er alt for lenge siden jeg fant på noe med Mamma. Alt for lenge siden jeg var der ute. Over en uke siden. Jeg vet jeg har avtalt å kjøre henne til lege på mandag. At jeg da skal være sammen med henne, ta henne med og handle eller gå på kafe, kanskje bare kjøre en tur. Det hun vil. Men jeg burde dra ut dit nå – i kveld. Etter middag.
Jeg gjør ikke det. Jeg er fremdeles like sliten. Det kreves noen ganger litt overskudd for å besøke gamle foreldre. De ville nok bli glade for å se meg. Men noen ganger er bitterhet og bebreidelser det som dominerer samtalen. Bebreidelser over at jeg ikke har kommet før, og bebreidelser mot alt og alle andre som heller ikke har vært der . i dag eller i går. Noen ganger har jeg ikke overskudd til det.
Kanskje i morgen.
Jeg vurderer å dra på hytta. Dra langt til fjells – uten mobildekning. Ta med meg malingsspannet og male kjøkkeninnredningen. Male i stillhet. Helt alene. Jeg og radioen – og kanskje Kjøteren. Drar jeg nå er jeg på hytta litt over klokka 19.00. Det er solcelle lys på kjøkkenet. Det hadde gått fint å male i hvertfall over og underskap første strøk i kveld. Sove litt og ta resten i morgen. Ikke noe er så avslappende som litt maling. Jeg mener det. Det er syssel som jeg virkelig slapper av med.
Men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være alene når malingsjobben er gjort. Jeg ser bedende på Gamle Gubben Grå. Du og jeg – alene på hytta. Hadde ikke det vært kos? Men Gamle Gubben Grå har ikke ferie før søndag ettermiddag. Han skal på jobb i morgen.
Ensomhet i en kald, litt rå hytte uten mulighet for fyring,(ovnen er demontert slik at vi fikk malt gulvet, og ny ikke montert ennå.) er ikke det som frister mest.
Ute øser regnet ned og turer i friluft frister ikke. Så blir det sofa og pelspledd. I grunn ikke så dumt for en sliten kropp.
Det er fremdeles et hav av ubrukte ferie-timer igjen – og jeg skal nyte de og få max ut av de.
