Dessertgenerasjon, det må være oss det. Vi som er rundt femti nå. For maken til selvsentrert, selvfokusert og selvtilfreds gjeng enn mange av de på min alder skal man lete lenge etter.
Var i femti års lag her om dagen, og fordi det var en nær og god venninne hadde jeg med både blomster og gave. Blomsterbuketten overleverte jeg i døra, slik at jeg fikk hendene fri til å ta av kåpa. Ikke den mest spennende gaven, kanskje. Jeg mener, man ser jo lang vei at pakken inneholder en blomst. Den konklusjonen trakk femtiåringen raskt, og. “Og enda flere blomster” lød det med klagende stemme. “Jeg har fått så mange blomster” Hun ser seg litt rådvill rundt. “Har du ikke nok vaser?” spør jeg mens jeg kipper på meg skoene. Ser meg raskt rundt for å komme med et kreativt forslag.
Men det var ikke det som var problemet. Problemet var at hun ikke hadde grønne fingre, og det var jo litt mer gøy med varer som var litt mer varige…
Jeg fortet meg å ta gaven opp av veska. Jeg hadde med en varig gave og!
Formen på denne pakken var og litt avslørende. En liten firkantet pakke. Man behøvde ikke være Einstein for å anta at dette muligens kunne være et smykke. Da bånd og papir var borte, og hun kunne åpne esken hørte jeg ikke noe takk. Hun så bare på meg og sa “Jeg håper det er ekte!”
Det er i slike stunder jeg er glad for at vi har kjent hverandre lenge, svært lenge. Hun mener ikke så mye med det.
Men jeg kjente jeg var en tanke stram i stemmen da jeg svarte at, “Selvsagt er det ekte.” Jeg holdt klokelig kjeft om at jeg hadde kjøpt det på salg.
I utgangspunktet var det et dyrt smykke. Jeg synes det var et flott smykke, og jeg mente det var hennes smak. Hadde jeg måttet betale full pris hadde det nok blitt i dyreste laget, men siden det var på salg, kunne jeg ta meg råd til det. Langvarig vennskap fortjener fine gaver.
Femtiåringen er ikke alene om sin manglende takknemlighet for gaver.
I jula ga jeg bort ett opphold på feriebolig i Provence sammen med oss til en eldre slektning. Heller ikke den gaven falt i smak. Det ble vist og påpekt med all tydelighet. Sjelden har jeg følt meg så såret over andre menneskers utakknemlighet.
Er vi så selvsentrerte, så selvoppslukte at vi ikke klarer å – i det minste late som om vi setter pris på en gave?
Vi rundt femti har alt, og har ofte råd til å kjøpe oss det vi har lyst på. Det er ikke lett å kjøpe gaver til oss som har alt. Jeg fylte selv 50 i høst, hadde stor fest og fikk mange gaver. Jeg håper giverne opplevde at jeg var takknemlig for alle de forskjellige gavene.
Ingen ting ble hylle-varmere. Og selv om ikke all vinen jeg fikk er drukket opp ennå, så er alt annet tatt i bruk. Til og med førstehjelpssakene – selv om det heldigvis ikke er det som er mest brukt.
Og har jeg en dårlig dag, finner blikket raskt veien opp til et bilde på spisestueveggen. Det er et maleri som blant annet forestiller deler av et hjerte og en vekt. Jeg stusset litt over det bildet da jeg pakket det opp, og undret litt på hvor jeg skulle henge det. Jeg er rimelig detaljfreak når det gjelder interiør, og verken motiv eller fargevalg passet helt inn. Ja, jeg skammer meg litt når jeg innrømmer at jeg vurderte både do og loftstrappa noen minutter….
Så fikk det hedersplassen på veggen i spisestuen.
Grunnen er enkel. I løpet av festen gikk jeg forbi “kunstneren” da han forklarte symbolikken i bildet for Store Søster. Hjertet symboliserte den omtanke og godhet denne gjesten følte at jeg hadde for andre. Vekten symboliserte min kamp for rettferdighet, og for at regler og lover skal bli holdt.
For meg er bildet og en påminnelse om at selv det som ikke “passer inn” kan ha stor verdi.