Hønefoss kirke brant ned til grunnen 26. januar 2010.
Jeg hadde sittet lenge på kontoret den ettermiddagen, og da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen hørte jeg på nyhetene at en kirke sto i brann. Jeg tenkte “Huff, håper det ikke er på n igjen,” og tenkte da på alle kirkebrannene på begynnelsen av 90 tallet som en gjeng ungdommer sto bak.
I bakken ned til hovedveien fikk jeg med meg at kirkebrannen var i “Nordre-Buskerud Politidistrikt”, og tenkte, “Det er jo her”. Jeg skrudde opp lyden på radioen for å få med meg hvilken kirke det var, men i det jeg rundet svingen ut av rundkjøringa og ned sykehusbakken så jeg lysskjæret og røyken. Og sannheten slo inn i meg. “Det er Hønefoss kirke. Det er min kirke.”
I Hønefoss kirke var jeg på alle speidergudstjenestene i oppveksten.
Tre faste gudstjenester hvert år. Tenkedagen 22, februar, St. Georgsdagen 23. april og lysmessa 1.søndag i advent.
Her har jeg som nervøs 9 åring fått lov å holde flagg. Jeg har holdt lys på lysmessa, og jeg har flere ganger stått foran alteret og lest bibelvers og tent lys i globen.
Her hadde vi skolegudstjenestene på videregående.
En fin tradisjon. Først godtespising i klasserommet og utdeling av karakterbøker. En rusletur ned til kirken, og en stemningsfull gudstjeneste. Så kakao med krem på Baker Narum med venninnene mens vi byttet julegaver- og så, så var det to uker juleferie.. Stemning og forventning og noen avslappende dager sammen med familie og venner.
Her fikk Datteren boka 4 åringene får av menigheten.
Her er begge guttene døpt med alle de minnene det gir.
Her er mine to døde barn begravet, med all den sorg og smerte det gir.
Her satt jeg som stum og stolt Mamma og hørte min Eldste Sønn stå som speider ved alteret og leste sitt bibelværs. En gutt som knapt klarte å lese på grunn av forskjellige utfordringer sto der foran alle og leste bibelverset med høy og klar stemme. Jeg visste ikke noe om hva lederne hadde øvd inn, og satt lamslått og stum og hørte den flinke store gutten min mens tårene rant stille. Så utrolig stolt og glad på hans vegne.
Nå sto kirken min i brann.
Det har gått mange år, men endelig, endelig åpner nye Hønefoss kirke snart sine dører for publikum. Og jeg er så utrolig spent.
Debatten har gått. Mange ville ha den gamle kirken tilbake. Bygge en tro kopi. Mange liker ikke den nye bygningen. Hoppbakken og Skaterampa har den blitt kalt.
For meg er den den skeive kirken. En symbolikk jeg ikke tror er tilsiktet, men som for meg gjør at jeg synes at det er en kirke for alle, en folkekirke. En kirke av vår tid. Ungdommen snik-skater på taket i mørke nattetimer, og den skeive symbolikken gjør at den tiltrekker seg homofile par. Høres ut som en bra kirke.
Genialt med “skeive” kirka! SÅ enig i at den kirka der virker som den kan omfavne MANGE, og det er akkurat en sånn kirke, som ikke egentlig ser ut som en kirke, vi trenger i dette samfunnet 🙂 STILIG!
kroir: Svært mange her sier at en kirke skal se ut som en kirke, så det er litt rart å se du mener noe annet. Jeg vet ikke om det at den er skeiv er tiltenkt symbolikk, men jeg liker det.