Til jul i år fikk jeg en bok av Rocke-Portøren. Det er ikke slik at Rocke-Portøren og jeg har det med å utveksle julegaver, men i år var jeg en av de “heldige” som hadde vakt på julaften,. På vår arbeidsplass er det tradisjon at man tar med en “liten gave” til vakta. Før besto disse gavene stort sett a Flax-lodd og marsipangriser, men i år hadde det helt tatt overhånd. Dette er gavehaugen til to stykker på vakt. Ett bord til hver…
Vel, i denne pakkehaugen lå boka fra Rocke-Portøren. Det var en tynn bok, litt over 100 sider, lest, med nedbrettede hjørner der leseren har tatt en pause. Men hva gjør vel det? Bøker blir ikke utlest av en gjennomlesing.
Det var med en ikke så liten grad av nysgjerrighet at jeg startet på boka, en gang i romjula. Arto Paasilinna var for meg en ukjent forfatter. Jeg mente jeg hadde hørt tittelen, Men siden boka var fra 1960-tallet, og hadde kommet ut på norsk i 2004, så var det vel en stund siden den hadde vært omtalt i media. Jeg har god hukommelse, men ikke så god. Kunne det være en sånn “riktig” bok som “alle” måtte lese. Jeg pleier sjelden å like slike bøker. Du vet, “Den blinde glassverandaen” og “Dinas bok” på 80 tallet. “Sofies verden” på 90-tallet også videre.
Rocke-Portøren er en fantastisk sanger og musiker, en brukbar portør og en meget klok og litt dyp mann. Han ser på merkelige program på NRK2 som jeg ikke skjønner noe av, eller ikke ser underholdningsverdien i. (Vi deler vaktrom) Han leser digre biografier om mennesker jeg ikke bryr meg så mye om, og han er en slik type du kan føre en dyp samtale med på et vaktrom en helt vanlig tirsdag. Han er også typen som har en tanke bak en gave.
Boka starter med to livstrette, sure finner som kommer kjørende gjennom et finsk midtsommerlandskap. De er journalist og fotograf i et halvlurvete magasin. Sure nok på verden og hverandre til å passe glatt inn i samtlige av 70.tallets finske TV teater. Det krangles, med få replikker, om hvor det bør overnattes. Da kommer hareungen lystig hoppende ? ut i veien og det ekle dunket kommer. Bilen stopper, journalisten stiger ut og begynner en leting som fører ham stadig lenger vekk fra både bil og fotograf. Mann finner hare, spjelker harens brukne ben og setter seg til med et stadig mindre engstelig dyr på fanget. Han svarer ikke på fotografens tilrop. Han føler glede ved det vesle livet, vil gi blanke i alt og hopper rett og slett av; jobb, ekteskap, livet
Resten er romanen er en vandring gjennom Finland på langs, gjennom en finsk sommer og vinter i følge med eksjournalist Vatanen og haren hans. Innfallene er mange og gale. Her bekreftes alle positive og noen få negative fordommer om våre nokså fjerne østlige naboer, det drikkes uhorvelig med brennevin, det arbeides hardt i skogen, skogbranner bekjempes og ignoreres, det føres krig mot en glupsk ravn og det jaktes på bjørn. Og hele boka er humrende morsom og tørr-saklig skrevet.
Rett over nyttår spurte Rocke-Portøren meg om hvordan jeg likte boka. Jeg sa at den virket morsom, men at jeg vel ikke hadde fått lest så mye, når har jeg tid til å lese bøker.?
Nå har jeg tid. Og jeg har kost meg med boka. Humret og ledd., og maser på Gamle Gubben Grå om at han og må lese boka. Vatanen tok steget. Grep sjansen. Han brøt med alt det kjedelige i livet som trettet han ut. Han fikk et spennende år, og det virket som han var mer lykkelig enn i starten av boka. Det er mye livsvisdom i budskapet, og det treffer meg i den situasjonen jeg er nå.
