I går var storfamilien samlet ute hos Søsteren for å feire noen bursdager.  Det var dekket langbord i hagen,  og i nydelig sensommervær koste vi oss ute helt til klokka hadde passert 23.  Ikke verst på en dag som jo egentlig var den første høstdagen. 

Alle kunne ikke komme. Flere var på jobb, men 18 stykker fra 75 til 1,5 år tumlet rundt i hagen.  Å, det er en herlig gjeng og jeg storkoser meg sammen med den.  
Deilig mat ble servert, og selvsagt mer enn nok av kaker.  Jeg kjenner få som er så glade i, og flinke til å bake som Søsteren og datteren hennes.  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Praten gikk ivrig rundt bordet. Latteren satt løst, særlig i den enden av bordet hvor mesteparten av ungdommen satt.  Flott og se en gjeng kusiner og fettere som har et så nært og godt forhold også nå som de begynner å passere 20.  
De minste, neste generasjon, koste seg sammen med de store ungdommene, og ungdommene  lot seg lett lokke med til lek og herjing.    
 

Ut på kvelden kom Nevø med en kortstokk med “De løyerlige familier”.   Han hadde funnet den på en matbutikk i Svolvær og visste at den kortstokken liksom var noe spesielt i vår familie.  
Søsteren og jeg hadde vår egen lek med de kortene da vi var små.  Jeg tror vi knapt spilte kortspillet en eneste gang, men  likevel bringer den kortstokken med alle de rare personene frem utrolig mange barndomsminner.   Vi “kjente” alle disse kortene, som i vår felles fantasi-verden den gang hadde sine egne helt unike personligheter.  
Nevø tok en test.  Alle guttene i kortstokken, sønnene, har fornavn.  Det er 12 familier og derav 12 sønner.  Han sa yrkene og jeg og Søsteren skulle da si for- og etternavn.  Etternavnene var enkelt. Der kjente vi alle, og av de 12 guttenavnene var det vel bare to som ikke satt spikret ett eller annet sted langt inne i hjernebarken. 

Så overtok en Niese kortstokken.
Hun lagde familietre av alle oss som var til stede med å se på disse mer eller helst mindre pene figurene, og fant ut hvem av dem som liknet mest på hver enkelt av oss – og de som ikke var der.  Det ble mye latter og noen ville protester etter som familietreet ble lagt ut over hagebordet og forsiktig lyst opp av en lenke lysende flamingoer.  

Slike kvelder lever man lenge på.