Husker dere at jeg i innlegget Nok å finne på innendørs skrev noe om at det var gøy å leke litt på kjøkkenet? Vel, i går medførte den “lekingen” en eksplosjon på kjøkkenet i Drømmehuset. Nei, jeg snakker ikke om at denne kjerringa hadde litt kort lunte i går og fort kunne ha eksplodert i et raserianfall, jeg snakker om en reell eksplosjon!
Da jeg kom hjem fra byen i går satte jeg i gang med middagslaging. Jeg ville overraske Gamle Gubben Grå og Yngste Sønn med biff til middag. Forrett, disse salte rullene, biff til hovedrett og rester av desserten fra fredag. Ikke mindre enn en tre-retter. Med mesteparten av forretten gjort klar i forkant og noen smarte grep tatt nede på Meny behøvde ikke det å lage skikkelig middag ta så lang tid. Former med ferdigoppkuttede grønnsaker og små delikatessepoteter ble satt i steikeovnen, sausen ble varmet i mikrobølgeovnen og det å steike biffene tar ikke mange minutter.
Det kom et lite smell fra mikrobølgeovnen mens sausen godgjorde seg der inne. Jeg tenkte ikke mer på det, var for opptatt med å legge opp maten på tallerkenene. Biff er liksom signatur-retten til Gamle Gubben Grå i mine øyne. Ingen kan steke biffen så perfekt som han. Ingen kan få et biffmåltid så perfekt med tilbehør og alt som han. Og ja, biff var det første måltidet han serverte meg i en utrolig romantisk kveld den gang for lenge lenge siden. Biff er liksom vår rett. Jeg klarer aldri å få det så perfekt som han, men jeg prøver så godt jeg kan og er dypt fokusert på å huske alt han har lært meg.
Det var først da jeg skulle ta ut posen med peppersaus og la den bli kronen på verket jeg oppdaget eksplosjonen. Hele posen med saus hadde eksplodert inne i mikrobølgeovnen! På skåla lå en slunken sausepose, lik en ballong lufta har gått ut av, og svømte i brun saus. Det dryppet brun, veske fra vegger og tak der inne i ovnen og alt var bare et trist syn. Jeg smalt igjen døra på ovnen og hadde mest lyst til å begynne å grine. Så til de grader typisk meg. At en av de tingene jeg hadde gjort før på dagen var å vaske den mikrobølgeovnen inni til den var gullende ren gjorde ikke denne situasjonen mindre tragi-komisk.
Latteren sitter heldigvis løst i Drømmehuset når slikt skjer. Litt godmodig erting over temaet eksplodert saus kommer jeg til å måtte leve med en stund. En ny god historie om mine manglende kokkekunster, og nok et argument til meg for hvorfor Gamle Gubben Grå nok bør stå for middagslagingen. Jeg er jo så håpløs at jeg ikke en gang klarer å varme en pose saus uten at kjøkkenet eksploderer.
Jeg klarte å snike meg ubemerket ut. Ingen reaksjon å spore fra den sovende Gubben på sofaen. Nå sitter jeg her og koser meg ned kaffe-latte alene. Eller ikke helt alene da, det er nok av folk her på senteret. Men ved bordet mitt er det bare meg. I grunn litt godt. Sitte helt i fred åå bare observere folkelivet rundt meg.
Før, når jeg levde det travle livet jeg elsket, var liksom disse byturene til Hønefoss de få lørdagene vi begge hadde fri små høydepunkt i hverdagen. I dag føles det godt å sitte her alene ved kafe-bordet.
Vi har vært sammen i mange år, Gamle Gubben Grå og jeg. Mer enn halve livet. 33 år har det gått siden vi ble kjærester. Da var jeg 23, nå er jeg 56. Det er liksom hele mitt voksne liv.
Lørdagene med bytur startet raskt etter at jeg flyttet tilbake til Hønefoss et halvt år etter at vi ble sammen. De helgene Gamle Gubben Grå som da var 27 og verken gammel eller Grå hadde frihelg kom han hit og vi brukte lørdagsformiddagene på bytur. Jeg ville vise hele Ringerike den flotte kjæresten min!
Etter at ungene kom ble det færre frihelg og langt færre byturer. Å vandre rolig gjennom kjøpesenter eller slå seg ned ved et bord på en fortauskafe er liksom ikke like avslappende med tre små barn
Etter at vi flyttet til huset i skogen og barna ble litt større ble frihelger brukt på aktiviteter de var med på eller aktiviteter i nærområdet der oppe i Krødsherad. Ja, ikke det at det var så alt for mange helger vi begge hadde fri samtidig En forelder i turnus i helsevesenet og en som arbeidet skift på fabrikk eller i restaurantbransjen er en dårlig kombinasjon. I tillegg jaktet jeg i alle år alle de ledige vaktene jeg kunne få. Blir ikke så menge frihelger av det.
Når vi så flyttet hit til Ringerike igjen og ungene etter hvett ble voksne startet vi med disse lørdagene våre igjen. Kafe-besøk, og kaffe-latte. Ukas høydepunkt.
Men nå. De to siste ukene har vi vært sammen så og si 24/7. Jeg følte plutselig ikke så for å drasse på han når jeg skulle til byen. Jeg følte mye mer for litt alenetid. Jeg har alltid værtven person som trives i mitt eget selskap, trenger litt tid for meg selv.
Nå har jeg drukket min kaffe-latte. Fått min lille time-out. Nå skal jeg få en liten runde på senteret, kjøpe med det jeg trenger til middagen. Mulig kjerringa som returnerer til Drømmehuset er litt ledere enn hun som listet seg av gårde.
I mitt neste liv skal jeg helt klart bli mann. Flytte inn i et hvitt, koselig hus sammen med ei grepa kjerring. Ja, ei som ligner ikke så lite på denne kjerringa her. Ei som setter i gang og får ting gjort, og så kan jeg som mannen i huset konsentrere meg om mitt, som å lese bøker og holde sofaen med selskap.
Når jeg får tenkt meg om ville jeg nok valgt meg ei kjerring som et litt mindre hissig og litt mer kjærlig og oppvartende enn denne kjerringa. Det er sikkert litt forstyrrende for boklesingen at kjerringa står og brøler. Hun burde heller fylt opp kaffekoppen til Gubben og passet på at det ikke slukner i peisen. Som du sikkert forstår, kjære leser, har ikke denne lørdagen gått fredfull for seg i Drømmehuset.
For her har Gamle Gubben Grå hatt kaffepause etter at han hadde satt på oppvaskmaskinen, røykepause etter at han hadde tent opp i peisen og lunsjpause etter å ha ruslet en runde rundt boligfeltet med Charlie Chihuahua. Og jeg, jeg har omtrent gått ut av mitt gode skinn i ren frustrasjon.
Selv om Gamle Gubben Grå tilsynene er dypt fordypet i den boka og virker totalt døv når jeg snakker (leses skriker) til han, får han med seg det meste av hva jeg driver med. Når jeg drev å tømte ut de siste restene av julebakst fra kakeboksrne for å gå vasket de kom han truslene inn på kjøkkenet og fortalte at jeg ikke måtte vaske kakeboksene i oppvaskmaskin, at han hadde tenkt å spise den siste strullen som nå lå i smuler i kompostbøtta og at jeg ikke måtte finne på å kaste kokosmakronene. Og når jeg var frekk nok til å flytte på et vednett som sto i gangen slik at jeg fikk vasket gang-gulvet, kom det fra sofaen (uten at han løftet blikket fra boka) “La det stå der!”. Hvorfor fikk jeg aldri svar på, så ja det ble flyttet før jeg vasket videre. Og nei, jeg led ikke akkurat i stillhet.
Nå er jeg ferdig med min del av husarbeidet og Gsmle Gunben Grå snart ferdig med boka. Joda, meste parten av julepynten er tatt ned. Den er midlertidig lagret på bordet. På mitt spørsmål om hvorfor det ikke bare er lagt ned i baljene og bært de opp på loftet var Gubbens svar at han ikke ville forstyrre Yngste Sønn som holder til på loftet. Og baljene står jo der oppe. Måte til hensynsfullhet, tenker nå jeg.
Nå er Gamle Gubben Grå antakelig ferdig med boka for han har glidd ned under pleddet. Det kommer snorkelyder fra den kanten. Fremdeles har vi igjen å handle. Og det viktigste av alt; Kaffe-latten.
Siden jeg trenger et par ingredienser til middagen jeg skal lage og det snart begynner å bli på tide å sette i gang med den tror jeg ikke jeg gidder vente til Gamle Gubben Grå finner det for godt å våkne. Jeg drar rett og slett til byen alene. Kanskje julepynten da er borte når jeg kommer hjem. Det er lov å håpe.
Nei i mitt neste liv skal jeg bli mann, eller hannkatt hos ei gammel dame. Jeg tror det omtrent går ut på det samme.
Livet er ikke så verst. Det er fremdeles nok av både snø og is ute, men jeg har det greit her jeg sitter og knotter ned mine kjerringtanker. Tekoppen er i umiddelbar nærhet og det dufter godt av ingefær og fersken. Den julegaven fra Yngste Sønn varmer på flere måter.
Det er lørdag. Ingen store planer for helgen. Bare å få shina over Drømmehuset, fjerne siste rest av jul. Og så belønne oss med en tur til byen for å drikke kaffe-latte når vi er ferdig med den jobben. Tar vi den kaffekoppen på kjøpesenteret kan vi parkere i parkeringshuset og gå helt trygt til kaffekoppen uten fare for is og lårhalsbrudd.
Så blir det vel en rolig kveld med strikketøy og TV-titting. Ja, du leste riktig. Kjerringa har begynt å se på TV, noe hun knapt har gjort siden vi kjøpte Drømmehuset og TVn ble flyttet ned i kjellerstua. Men i høst “oppdaget” jeg gleden ved selv å kunne bestemme hva jeg ville se når. Og koste meg i flere uker med å se “Side ved side”. I forrige uka var det “Demenskoret” som fenget min interesse, og nå er jeg i gang med “Ukjent arving.” Det morsomme med akkurat den serien er at når Gamle Gubben Grå får med seg at det er “Ukjent arving” som jeg ser på, så smekker han igjen boka han leser på og nyter programmet sammen med meg. Koselig.
Middagen i går ble grei nok, men ikke noe mer. Eller desserten var sikkert bra. Jeg er ikke noe dessert-menneske. Er ikke så begeistret for puddinger, fromasjer og sånne ting. Etter at jeg fikk diabetes styrer jeg unna de fleste desserter. I dag tror jeg det må bli forrett og hovedrett. I tillegg til at det sikkert er igjen mer dessert. Jeg har tenkt å lage noen “salte ruller”. Det er en røre bestående av blant annet hakket egg og ansjos som rulles inn i lefse og skjæres i fine biter. Det er ikke akkurat middag, så da blir det forrett – og så må jeg finne på noe enkelt å servere som hovedrett. Mat, og det å leke litt på kjøkkenet og prøve ut nye oppskrifter er gøy. Det kan man kose seg med når verden ikke frister til uteaktiviteter.
Kokkelering, husarbeid, TV-titting og strikketøy. Lørdagene er litt forandret siden ungdomstiden. Da var jeg på Fossen eller Frankenstein, Hønefoss sine to mest populære utesteder på den tiden, til det nesten lysnet av dag. Jeg savner det overhode ikke, men noen ganger reflekterer jeg litt over endringer. Hvordan man får andre prioriteringer etter som man kommer i forskjellige livsfaser. Jeg reflekterer og over hvor godt det er å ha fri i helgene. At man kan ha helg sammen. Når en som arbeider i helsevesenet finner en som arbeider i restaurantbransjen er det mye helgejobbing, kabaler med barnepass som må planlegges og få helger hvor begge hadde fri samtidig. Ett år, jeg tror det var i 94 hadde vi en felles frihelg.
Barndomsvenninna sendte melding i går. Sokkene hun strikker for meg er ferdig. Vi skal møtes på fredag til kaffedrikking og en prat, og selvsagt overlevering av sokker. Jeg gleder meg! Ja til praten og å det å treffe henne. Det er så kos med disse pratestundene våre. Og ja, det skal bli flott med et par nye gode raggsokker og. Det ser ut som om vinteren kan bli lang. (Ja, jeg vet at det bare er januar, men jeg kan vel ønske meg vår for det!)
Nei, skal det bli kaffe-latte på meg må jeg vel snart komme i gang med husarbeidet. Fyke rundt som en hvit tornado og få vekk julenisser og hybelkaniner, og unngå at det blåser opp til storm eller orkan hvis Gamle Gubben Grå skulle se sitt snitt til å bytte ut vaskefille med og støvkost med bok eller en lur under pelspleddet. Den man elsker tukter man, er det ikke det det heter?
På tirsdag hadde forfatteren Jan Kjærstad en kronikk i Aftenposten. Den var stillet som et åpent brev til statsminister Støre og temaet er strømkrisa. I dag kan den samme avisen publisere statsministerens svar. Den første tanken som slår ned i meg er ville bloggeren Brit, trikkefører Syversen eller hun enslige moren som lever på AAP fått like raskt svar? Vel nok om det, slike funderinger fører ingen steds hen, og det er jo flott at statsministeren tar seg tid i en travel hverdag til å svare på de spørsmål en forfatter eller hvilken som helst annen innbygger måtte ha. På mange måter føler jeg at Kjærstad i sin kronikk stiller spørsmålene på vegne av mange av oss. Han spør :
Hvorfor har vi fått rekordhøye strømpriser i kraftlandet Norge? Kan vi reforhandle strømavtalene med europeiske land? Har vi kraftoverskudd eller kraftunderskudd? Og har de som styrer, «mistet kontakten med folket», «evnen til å styre», og «mistet språket»?
Gode spørsmål, så jeg klikker meg spent inn for å lese statsministerens svar.
Først kommer frasen Støre nå har gjentatt til det kjedsommelige. Strømpriskrisa er ikke hans feil. Det er Putin og Russlands invasjon av Ukraina som er grunnen til de skyhøye strømprisene.
Så noe jeg og har hørt nesten like mange ganger, at jo selv om vi stort sett er selvforsynte med strøm her i landet så hender det enkelte år at vi i perioder må importere kraft, derfor er det nødvendig med kraftutvekslingsavtaler med andre land. De første slike avtaler ble inngått av salige Einar Gerhardsen og Tage Erlander på 1960-tallet. Også det er gammelt nytt. Men den avtalen førte ikke til at Norge måtte følge europeiske kraftpriser. Det er jo det som har ført til dagens strømpriskrise, ikke at vi hadde en avtale med svenskene om å hjelpe hverandre med kraft når nabolandet hadde behov for det.
På 1990-tallet ble samarbeidet utvidet til å gjelde hele Norden, og de siste årene også med Storbritannia og Tyskland.
skriver Støre i sitt svar til Kjærstad. Og slik jeg opplever det er det vel nettopp denne utvidelsen av hva vi regner som nabolag og gjensidig hjelp granner i mellom mange i Norge reagerer på i dag. Ikke at vi utveksler eventuelt kraftoverskudd, men at det er kraftprisene i dette “markedet” som skal bestemme kraftprisene her hjemme.
Hva skjedde så med Norge da energikrisen rammet Europa? Jo, prisene økte, særlig fordi vi har utveksling med landene rundt oss. Det merket vi som forbrukere da strømregningen økte utover høsten 2021.
Slik fortsetter Støre. Men her er det noe som skurrer litt. Det er vel ikke først og fremst utvekslingen av strøm – eller at vi solgte strøm på det Europeiske markedet da, som gjorde at prisene steg for forbrukerne her i landet? Det er vel det at vi er forpliktet via disse avtalene som er inngått til å ha de samme kraftprisene her i landet som i resten av Europa? Det er ikke det at vi hjelper Europa med deres kraftkrise som får prisene til å stige, det er avtalene som er inngått og som gjør at vi ikke kan ha lavere pris på strømmen vi trenger selv enn den vi selger til utlandet.
Jeg fortsetter å sitere Støre:
Nær alle kraftselskapene i Norge er offentlig eid, og staten og kommunale eiere fikk dermed også økte inntekter.
For meg er det et ord som faller ned i hodet når jeg hører om noen som får vesentlig økte inntekter på grunn av krig og elendighet. Ordet er krigsprofitør, og det er ikke et ord som jeg liker å bli assosiert med. Heller ikke at landet mitt blir oppfattet som det.
Så forklarer Støre hvor mye hans regjering har gitt i strømstøtte til oss forbrukere. Jeg tenker i mitt stille sinn to ting. For det første; de får mesteparten av det jeg betaler i strømregning og så gir en del av det tilbake og forventer at jeg skal være takknemlig. Det er nesten som om noen skulle ha svindlet meg og tømt bankkontoen min for penger, og jeg så burde føle takknemlighet til svindlerne hvis de ga deler av beløpet tilbake til meg. Det koster fremdele det samme å produsere den strømmen. Differansen mellom hva vi betalte før og hva vi betaler nå etter at strømstøtten er trukket fra forsvinner ett eller annet sted i det europeiske kraftmarkedet, og ja mye av det handler i statskassa men det hjelper ikke meg og min privatøkonomi. Og en ting til; jeg liker ikke så godt å være mottaker av støtte. Her i landet liker vi liksom å klare oss selv, så lavere priser hadde vært en bedre løsning enn denne noe byråkratiske støtteordningen som vel og må ha en ikke ubetydelig administrativ kostnad.
Etter en del avsnitt med alt regjeringen har tenkt å gjøre for å bedre kraftpris-situasjonen på sikt sånn som utbygging av havvind og solenergi har Støre skrevet seg varm og kommer med noe som nesten blir en omformulering av et gammelt Arbeiderparti-slagord. Alle skal med er nå blitt til alle kan bidra. Alle kan bidra til at vi bruker mindre kraft.
Folk har allerede gjort en innsats: Tall fra NVE viser at husholdningene i Sør-Norge i november reduserte strømforbruket med over 10 prosent sammenlignet med i fjor.
kan statsministeren oppglødd fortelle, Jeg kan selvsagt ikke svare for hele Sør Norge, men her jeg ferdes var det langt mildere i november i 2022 enn i november i 2021. I tillegg var jeg om mange som har redusert innetemperaturen sin med mer enn 10% og sitter inntullet i pledd for di de ikke har råd til å fyre. Jeg vet om mennesker som står opp midt på natta for å vaske klær når strømprisen er på sitt laveste eller dropper og lage varm middag flere dager i uka, fordi de ikke har råd. Er det denne innsatsen statsministeren er så fornøyd med?
Hva med å sette en politisk bestemt lav pris på kraften? Da risikerer vi at vi bruker mye mer energi enn vi egentlig har, og at vi kan få mangel på kraft og behov for rasjonering på kalde tider av året hvor vi trenger kraften mest.
Her tror jeg at Støre tar feil. Jeg ville ikke sløse uhemmet med strømmen samme hvor dyr den var. Det tror jeg de færreste av oss ville gjøre. Dette er en formyndertankegang jeg ikke synes er en statsminister verdig. Å ha så lave tanker om landets innbyggere at han tror vi ville sløse uhemmet med strømmen, selv om noen av oss muligens ville hevet innetemperaturen med et par, tre grader. Dette kunne og løses med et topris-system. Altså en høyere pris for de som har “overforbruk”. Et slikt topris system hadde vi frem til slutten av 70-tallet.
Når Støre nå nærmer oss slutten av svaret sitt kommer det jeg synes er det mest interessante i innlegget. Og endelig tror jeg jeg har funnet svaret på det mange på venstresida i norsk politikk har lurt på lenge. Hvorfor så mange velgere i en usikker tid med økt fattigdom og økte priser tror at Høyre og Erna Solberg er svaret.
Vi har politiske vilje til å gjøre endringer, ikke noe system er der for systemets skyld. Men vi må vite at endringene faktisk gir lavere priser, mer stabilitet, og at de ikke kommer med mange negative virkninger.
Jeg kan forsikre om at vi ser på mange ulike tiltak for både å trygge forsyningssikkerheten, sikre lave og stabile priser og bidra til at bedriftene våre kan inngå trygge fastprisavtaler. Men vi skal være sikre på at de grepene vi velger, faktisk virker og ikke tvert imot setter oss i en enda vanskeligere situasjon.
Når man driver med politikk kan man ikke alltid vite at de grep man tar fører til de resultater man ønsker og forventer. Man kan aldri være sikker på at det ikke vil medføre noen negative konsekvenser man ikke har klart å forutse. Man må likevel våge å handle når det kreves handling.
Erna Solberg kunne ikke vite om det å stenge ned landet 12. mars var riktig avgjørelse å ta. Heller ikke i dag kan vi si med sikkerhet at det var den eneste riktige beslutningen å ta den marsdagen. Hun kunne ikke vite med sikkerhet alle de negative virkningene det hadde – selv om hun nok var klar over en del av de. Solberg turte å ta politiske grep som fikk stor innvirkning på oss alle uten å være 100% sikker på at det var det eneste riktige å gjøre.
Jeg tror det er det mange av oss savner med dagens regjering og Jonas Gahr Støre som statsminister, evnen og viljen til å handle.
Sitter her med tekopp og tastatur og angrer på noe jeg skrev i går. For i innlegget Ute på glatta tror jeg at jeg skrev noe sånt som: Gi meg en ordentlig snøvinter og jeg skal være forholdsvis fornøyd. Så da skulle man tro at jeg er strålende fornøyd i dag når jeg våknet og så at det lå flere cm tung nysnø på biler og trær utenfor soveromsvinduet. Men niks, denne kjerringa blir aldri fornøyd. Nysnø og pluss 1. Det er fremdeles litt for mørkt til å være sikker, men jeg tror snøen er i ferd med å gå over til sludd eller lett regn. Snø på glatt is, finnes det noe mer spennende når man skal ut og ferdes?
Tror både Charlie Chihuahua og jeg kommer til å bruke mye av tiden inntullet i pelspledd. Vi er like lite glade i vinter og vått vær begge to. Ja hvis Charlie Chihuahua står opp før langt på dag da. Tipper han kommer til å kose seg i dynehaugen inne senga lenge ennå. Greit for meg. Jeg lengter ikke etter en luftetur.
Når jeg sitter slik og sutrer over været føler jeg meg gammel. Eldgammel. Det knirker i ledd. Det verker rundt titanskruer, plater og nagler. Og hvis jeg går ut går jeg anspent, og ønsker støtte. Her er rullatoren din! skrek Eldste Sønn høyt utenfor matbutikken i går. Han hadde gått og hentet ei handlevogn til meg så jeg hadde noe å støtte meg til når jeg skulle gå fra bilen til inngangsdøra. Du kan tro jeg var fornøyd med den kommentaren.
Vel, hvis jeg skal være mye inne i dag kan jeg jo bruke tiden til noe fornuftig. Lage mat, for eksempel. Gamle Gubben Grå lagde Semifreddo med krokan i går. Det blir dessert i dag. Senifreddo skal i følge oppskrifta vi fant i Magasinet til Dagbladet på nyttårsaften være søsteren til iskremen, moussens kalde kusine og kakas tremenning. Det er alltid gøy og lese Christopher Sjuve sine innledninger på oppskrifter, Med en slik dessert må vi jo og ha en hovedrett som står i stil. Så jeg går for Frasiga knyten en oppskrift fra ett av de mange interiørbladene jeg hentet hjem i mai. I bladet er retten en del av en piknik-kurv, men jeg har overhode ikke tenkt meg på piknik i dag. Tenker noen slike knyter som en litt lett middag kan passe greit når det er dessert etterpå. Kjenner jeg oss rett blir nok dagen avsluttet med en bolle ostepop og, så vi kommer nok ikke til å sulte.
Inneliv gjør jo og at jeg har tid til å reflektere litt over bloggtopplista. Ikke noe galt med å dele videoklipp av nyttårsraketter tatt fra en terrasse, men i dag er det 13. januar. Hvor interessant kan det være for folk å sitte å se på nyttårsfeiringa til Stina når vi nå er langt ut i januar? Jeg forstår ikke at den bloggen får over 1.500 klikk. Folk kan få bruke tiden sin på hva de vil for meg, bare en refleksjon fra min side.
Den neste refleksjonen som detter ned i hodet på kjerringa er at det er kanskje og et alderstegn at jeg lar meg begeistre mer av mat enn av festglade mennesker som feirer nyttår. Jeg liker mennesker, men jeg er mer glad i rolige samtaler rundt bordet enn ellevill festing med leven og bråk.
Kanskje jeg skulle være litt kreativ i dag? Ja, ikke bare på skrivefronten men gjøre noe med hendene. Ikke bare strikke noen pinner på kluten jeg strikker på, men noe mer gøy? Innevær er jo hobbyvær. Noe må jeg finne på. Kan ikke bare ligge krølla sammen under pelspleddet og surmule på grunn av været.
Ser at en blogger ønsker seg bytterett på 2023. Det gjør ikke jeg. Selv om året så langt har vært fylt av is, snø og omgangssyke så har jeg ikke gitt opp trua. 2023 er da langt mer enn disse to første ukene. 2023 skal bli mitt år. Kanskje ikke til terningkast 6, men en god firer må jeg da klare å få til? Ja, jegmå klare å få til det. For det er opp til meg å lage året og livet mitt bra. Selvsagt er det ting man ikke har styring på. Som været og helsa. Men selv de ting man ikke har kontroll på kan man velge hvordan man vil forholde seg til. Jeg har sutret mye over is og snø så langt i år. Jeg har tenkt at været gjør noe med psyken min, og ja jeg har vært sur og lettere nedstemt på grunn av at hverdagen min kompliseres på grunn av is, holke og vanskelige føreforhold. Den tankegangen må jeg snu. Jeg må finne ting å glede meg over, i stedet for pelspledd og selvmedlidenhet bør jeg finne på noe som gir meg energi. Det er det opp til meg å finne på. Jeg kan ikke forvente at andre skal komme og lage hverdagen min god.
Mine små utfordringer i hverdagen er bagateller opp mot hva andre strir med. Kroppen min knirker, men fungerer relativt greit. Eller i det minste greit nok til min bruk. Snøen og isen kommer jo til å forsvinne om noen uker eller måneder. Det er en kort periode i et menneskes liv. Det er i grunn en liten del av 2023 også. Jeg kan ikke la noen uker med snø og is ødelegge det som skal bli mitt år.
Når jeg helt på toppen av bloggtoppen klikker meg inn på en røkt svineknoke kjenner jeg på hele meg at det er tid for frokost. For første gang på flere dager føler jeg meg sulten og har lyst på mat. Det er en ting å glede seg over. På tide å starte dagen!
Etter flere dager inne har jeg i dag endelig beveget meg utenfor boligfeltet der jeg bor. Det var godt, for både sjel og sikkert og fysikk. Man blir direkte lat av å gå rundt i egen bolig. Men siden jeg ikke har vært helt i form de siste dagene har jeg holdt meg hjemme.
I dag derimot måtte jeg ut. Det skulle handles for Høvdingen. Jeg tok med meg Eldste Sønn og dro av sted. Apotek og matbutikk ble besøkt, og jeg skled bare på isen en gang. Det gikk heldigvis bra, og jeg slapp å ligge på plassen foran Meny og sprelle med beina.
Det er is på parkeringsplasser, is hos Høvdingen og is her hjemme. Jeg går anspent, og selv om jeg er flink til å bruke piggsko kan ikke de brukes inne i butikker, og noen ganger blir meterne fra bil til butikk nervepirrende nok for meg. Jeg spenner meg og går – som den kjerringa jeg er på isen. Livredd for å brekke noe, jeg vet jo hvor fort gjort det er. Jeg vet jeg sutrer mye over den holken, men jeg mener det. Jeg kunne ha godtatt en ordentlig vinter. (Ja, jeg vet jeg sutra over snøen som falt i forrige uke) Gi meg en ordentlig snøvinter, helst ferdig brøyta, med rundt 10 minus og jeg skal være forholdsvis fornøyd. I det minste til vi skriver februar. Men denne isen,…. når hele verden er en eneste stor skøytebane…. Ja, det går virkelig på humøret løs.
I natt skal det på ny komme nedbør. Nedbør og rundt 3 varmegrader. Det er for mildt til at isen smelter vesentlig, den blir bare blankpolert av regnvannet. Så når det har regnet mye hele helga får vi helt ned i 14 minusgrader til uka, uten tegn til mer nedbør. Verden kommer til å være glasert langt inn i neste helg – og sikkert mye lenger.
Jeg er dum nok til å sjekke værprognosen for februar. Det skulle jeg aldri ha gjort. Jeg tror dette holkeværet vil holde seg til vi skriver mars. Heldigvis fant jeg ingen prognose for mars.
Jeg fikk Nina Lykkes bok “Vi er ikke her for å ha det morsomt” til jul. Der er det et avsnitt eller en liten historie jeg vil dele med dere. Bruke som innledning til noen refleksjoner. Hovedpersonen i boka, en forfatter, er på en videregående skole for å fortelle om en bok han har skrevet. Elevene er lite interessert. De fleste sitter opptatt av mobil eller PC, mens noen benytter anledningen til å ta seg en lur med hodet på pulten og hetta godt trukket over hodet. Etter foredraget kommer to elever opp til læreren og forfatteren. Læreren forteller at disse to 18-19 åringene skal skrive oppgave om boka og har noen spørsmål til forfatteren. Den første eleven starter med å innrømme at hun ikke har lest boken hun skal skrive oppgave om, men hun vil gjerne at forfatteren skal fortelle Hva er temaet i boka, etter din mening? Hva er budskapet? Hun og venninna står spent og klar med penn og papir til å notere forfatterens svar. Forfatteren stiller seg undrende til at de ikke har lest boken de skal skrive oppgave om, men læreren forklarer at de er så presset, ungdomstiden er så tøff at det har de dessverre ikke hatt tid til det. Det er så mye annet de må ha fokus på. Disse to elevene har tanker om å ville noe. Den ene ønsker å studere medisin, den andre vil bli veterinær. Så begynner læreren å fortelle hva hun mener temaet og budskapet i boka er mens jentene noterer flittig. Når forfatteren hisser seg mer og mer opp over at man ikke trenger å lese boken man skal skrive oppgave om skildres det på en slik måte at det kan virke som om det er forfatterens reaksjon det er noe galt med, men er det egentlig det?
Nå snart 40 år etter at jeg gikk ut av gymnaset kan jeg innrømme at jeg ikke leste hele Juvikfolket som jeg skrev særoppgave om i norsk, men jeg leste mesteparten. Jeg husker og at jeg fikk en litt spiss kommentar fra læreren om at hun trodde jeg ikke helt hadde fått med meg slutten. og karakteren ble sikkert redusert på grunn av den observasjonen. Det var ingen lærer som ville hjelpe meg til gode karakterer på en lettvint måte, selv om jeg og hadde store drømmer om studier og karriere.
Historien i boka håper og tror jeg er satt på spissen. Samtidig vet jeg at lærere kan føle et press for å gi enkelte elever bedre karakterer enn de fortjener. Foreldre møter opp på konferansetimer og nærmest forlanger at ungdommen skal få toppkarakterer. Ja, jeg har sågar hørt om foreldre som har møtt opp med advokat for å forhandle om karakterene til eleven.
Det er et enormt press på våre ungdommer. Ofte er det vi foreldre og andre voksenpersoner som legger det presset på de unges skuldre. De skal ha toppkarakterer, de skal studere, de skal få høye akademiske utdanninger som lege, veterinær eller jurist.
Her i huset dro Yngste Sønn på rammeverksted og fikk rammet inn fagbrevet sitt før jul. Det ble hengt opp på veggen i gangen. Yngste Sønn er stolt av det fagbrevet, og vi er stolte av han. Vi vet hvor mye og hardt han arbeider. Vi vet hvor nøyaktig og flink han er, og vi vet han har skaffet seg en utdanning han kan leve godt av. Blikkenslagere er en ettertraktet yrkesgruppe. Likevel ble et av temaene i en samtale med en eldre slektning om kanskje han burde studere……. ikke noe konkret studium, bare han studerte ett eller annet. Blikkenslager var liksom ikke bra nok.
Det er greit å ønske alt det beste for sine unge, men hjelper vi de ved at de får bedre karakterer enn evner og innsats tilsier? Er det greit å dele ut seksere fordi foreldre krever det? Er det greit å være “snill” lærer å hjelpe elever inn på studier de egentlig ikke er kvalifiserte for? Vil ikke de få hverdagen midt i fleisen når de starter på studiene? Eller vil foreldre og forelesere også der berede veien så toppkarakterene fortsetter gjennom studiene? Det kan bli en tøff overgang til arbeidslivet for mange. Står du midt på natta som usikker turnuskandidat på et sykehus mens pasientene raser inn er det ikke bare å ringe pappa for å få hjelp.
Ved universitet og høgskoler er det en stadig økning av studenter som blir tatt for eksamensjuks. Fra 2020 til 2021 ble antallet mer enn doblet. NRK har en artikkel om eksamensjuks. Der snakker de med noen studenter om temaet.
– I går fikk vi vite at man kan bli utestengt på grunn av fusk, og det var helt nytt for oss. Og vi har allerede hatt en eksamen. Så vi burde egentlig fått vite det før,
Det virker ut fra artikkelen på meg som om disse studentene NRK har snakket med mener at noen burde fortalt dem at fusk ikke var lov, at man ikke kan forvente at de klarte å tenke ut såpass selv. Medstudenten utdyper dette
– Jeg tror det er flere grunner til at folk blir tatt i juks, blant annet at de ikke er klar over de ulike konsekvensene. Og derfor ikke gidder å sette seg inn i regelverket når det gjelder kilder og riktig kildehenvisning.
De gidder ikke sette seg inn i regelverket fordi ingen har fortalt voksne mennesker, her representert av to 20 år gamle studenter som studerer barnevernspedagogikk, at det er galt å jukse. Jeg mener, det er lærdom de burde ha tilegnet seg allerede i første klasse på barneskolen, og det er foreldrene som burde ha lært dem det.
Bråtejordet ungdomsskole er stengt på andre dagen i dag. Verneombudet har stengt skolen for å ivareta sikkerheten til de ansatte. Med bakgrunn av hendelser med avfyring av fyrverkeri inne på skolen og trusler mot lærere har verneombudet ved skolen bestemt å stenge skolen i henhold til arbeidsmiljøloven.
–Jeg går ikke inn i detaljer på truslene, men det handler om at en gruppe elever har en atferd som man oppleves som aggressiv og truende. Ansatte skal ikke utsettes for trusler og har krav på et godt og trygt arbeidsmiljø.
Dette er verneombudets kommentar til NTB.
Selvsagt har lærere som alle andre arbeidstakere krav på et godt og trygt arbeidsmiljø, og det må være relativt ekstremt når et verneombud velger å stenge 400 elever ute fra undervisningen i 2 dager. Hva er det som får ungdom i 13 – 15 års alderen til å true lærere, andre ansatte og medelever på en slik måte?
Avfyring av fyrverkeri ser jeg på som “guttestreker”. Det kunne nok hendt i min ungdom også. Fyrverkeri innendørs, litt mindre smart . men fremdeles guttestreker som ville bli løst med en alvorsprat på rektors kontor og et brev med hjem. Men trusler og gjentatte “fyrverkeriangrep”!!!
Bråtejordet er ikke den eneste skolen som sliter med slike utfordringer. I en artikkel i Utdanningsnytt fra 2021 kan man lese om en levekårsundersøkelse utført av Statistisk Sentralbyrå hvor de intervjuer et representativt utvalg av ansatte i forskjellige bransjer. Så har de tatt utgangspunkt i den forskningen og funnet ut hva som er de mest fremtredende utfordringene for ansatte i undervisningssektoren. To av utfordringene som peker seg ut er:
Lærere på 1-10 trinn har over fire ganger så høy risiko for å bli utsatt for vold og trusler sammenlignet med yrkesaktive ellers i samfunnet. Vold eller trusler om vold omfatter hendelser av ulik alvorlighetsgrad. Det kan dreie seg om slag, spark, dytting, lugging eller andre fysiske angrep.
19 prosent av lektorer og pedagoger oppgir å være involvert i ubehagelige konflikter med elever siste år. Konflikter med elever (og foresatte) er en utfordring som peker seg ut i videregående skole.
Hva er det som går av dagens unge, og ikke minst; Hvem har ansvaret? Skolen som ikke har lært elevene at slikt ikke er greit, eller foreldrene? Jeg mener helt klart at ansvaret først og fremst ligger hos foreldrene. Foreldrene har ansvar for å lære sine barn respekt for andre mennesker. Respekt for lærere og andre voksenpersoner så vel som medelever. Foreldre har ansvaret for å lære barna sine hvordan man oppfører seg ute i samfunnet. Man truer ikke lærere, man jukser ikke på eksamen.
“Hva er på ditt strikkebilde?” spør Strikkekjerring inne på sin blogg. Jeg tror ikke det går an å legge igjen bilder i kommentarfeltet så jeg svarer her og håper Strikkekjerring får med seg svaret.
Det jeg strikker på nå er en klut. Og ja det er et nytt bilde, ikke hentet fra arkivet. Jeg har faktisk strikket noen kluter opp gjennom tiden. Denne er i perlestrikk.
Du ser hverken kaker eller brus på bildet, men det betyr ikke at ikke noe av det finnes i umiddelbar nærhet. Eller ikke kaker da, det styrer jeg unna i dag, men et glass cola står rett utenfor bildekanten.
Cola midt i uka kommer av at magen .ikke er helt god. Da har jeg alltid hørt at cola er tingen. For meg som mangeårig Coca-Coliker er det en utrolig god unnskyldning..
Gunhild Stordalen har utgitt bok om helse. En selvutviklingsbok som slår fast det vi alle vet, at det kan være smart å sove godt, trene og spise sunt. Man trenger ikke være lege for å ha forstått såpass. Boka har blitt slaktet så ettertrykkelig at jeg regner med at folk løper mann av huse for å kjøpe boken. Ja, for man må jo ha lest den for virkelig å kunne uttale seg om hvor banal den er.
Jeg har verken kjøpt eller lest boka. Ikke har jeg planer om det heller. Sånne selvutviklingsbøker er ikke det jeg bruker mest tid på.
Boka er ikke det interessante her, men mer den massive kritikken boka har fått. Noen tror det kan komme av at vi i 2023 har fått nok av selvsentrerte, navlebeskuende problemstillinger. Det regner bomber over Europa. Fattigdommen øker i vårt eget land. Da er det kanskje andre ting folk er mer opptatt av enn Gunhilds magebesvær eller hvordan man kan få bedre psykisk helse med meditasjon og mindfulness.
Vi er stappmett på historier om hvordan vi kan få det bedre med oss selv. Det er andre ting som opptar oss i dag, som hvor høy strømregningen blir og om lønna strekker til denne måneden og.
Klokskap av typen «Alle mine nære relasjoner handler om kvalitet, ikke kvantitet» er liksom ikke det som fenger i en usikker verden.
Vi har hatt det godt i flere tiår med materiell overflod. Det gjorde mange av oss ekstremt selvbevisste. Det har vært så stort rom for å kjenne etter, til å ha kontakt med følelsene våre, til å forme kropper og liv så alt fremsto mest mulig perfekt og glamorøst. Suksess og vellykkethet har blitt dyrket som idealer så til den grad at det har vært sykeliggjørende for veldig mange. Psykisk uhelse og inngrep i friske kropper har blitt vanlig i mange miljøer.
Så kommer Gunhild Stordalen med nok en bok om dette temaet, og plutselig har anmeldere og andre fått nok av selvsentrert kjendisliv.
Når vi står ovenfor store kollektive utfordringer i en verden som oppleves mer og mer utrygg og uforutsigbar er det ikke dette vi vil ha. To år med pandemi ble etterfulgt av krig I Europa, millioner på flukt og byer ikke alt for langt unna som bombes vekk fra jordens overflate.
Utrygghet vi alle føler på blir ikke noe mindre av at det er nabolandet vårt som er den angripende makt, og at krigen får direkte innvirkning på våre liv i form av økte priser på alt fra strøm til mat.
Jeg synes det er en sunn reaksjon at den boka blir slaktet så til de grader. Det er et tegn på at kanskje er vi på vei fra en tid hvor mange har vært opptatt av selvsentrert egendyrkelse til en tid hvor vi mer har fokus på verden utenfor vår egen navle.
Ikke tror jeg dere trenger å bekymre dere for Gunhild heller. Boka kommer nok til å selge bra den. Noen ganger gir terningkast 1 langt bedre salgstall enn en sekser.
