Allan er rystet og sjokkert, djupt såra og vonbroten, besviken, og rett og slett kok forbanna. Han har oppdaget at han ikke står på lista over semifinalister til Vixen Awards 2022 som ble kunngjort 15. desember. Noen er litt tregere i oppfattelsen enn andre.
Jeg føler på noen av de samme følelsene. Ikke på grunn av at jeg ikke er nominert til Vixen, de sårene har jeg slikket for lengst, men fordi bloggen min befinner seg helt nede på en 14. plass i dag. Jeg hadde tenkt meg oppover lista i år, ikke nedover.
Skal jeg komme meg oppover lista må jeg skrive innlegg som engasjerer.
Innlegget Kjerringas nyttårstale er jeg rimelig fornøyd med. Det ga engasjement i kommentarfeltet. Folk skrev lange og engasjerte kommentarer. Kengurumedaljonger, rakfisk og hirse gir liksom ikke det samme engasjementet.
Svært få av bloggerne på blogg.no er blant semifinalistene i Vixen. Det forteller meg at vi ikke er de helt store influenserne. På mange måter er vi en hyggelig vennegjeng som skriver for hverandre, deler små og store snutter av hverdagene våre. Det er koselig, og det er mange bloggere jeg synes jeg kjenner godt og er blitt oppriktig glad i og bryr meg om. I en del tilfeller synes jeg det er langt mer inspirerende å følge livene deres enn da jeg fulgte med på alt hva Sophie Elise og Isabell Raad foretok seg. Ja, jeg liker hverdagsblogger til vanlige mennesker, så dette er ikke ment som kritikk av noen. Jeg mener, i hele desember skrev jeg vel knapt om annet enn juleforberedelser i Drømmehuset.
Målet mitt for bloggen i 2023 er å finne tilbake til den litt skarpe pennen. Dele mer av denne kjerringas tanker om samfunnet rundt oss. Og da mener jeg rundt oss, tanker om ting som kan ha interesse for andre enn oss som har blogg på blogg.no.
Som Follobanen.
Follobanen er en dobbeltsporet jernbanestrekning mellom Oslo sentralstasjon og Ski stasjon. Anleggsarbeidet begynte i 2010, og banen ble tatt i bruk for passasjertrafikk 11. desember 2022.
Med Follobanen er reisetiden for tog mellom Ski stasjon – Oslo sentralstasjon halvert fra 22 til 11 minutter.
Eller…. Det var jo ideen. Men det gikk ikke mange timene før toget sto, og siden 20. desember har banen vært stengt. Og stengt kommer den til å være i store deler av januar. (minst) Bane Nor har lovet å åpne den i løpet av januar, så jeg tipper den åpner igjen den 31.
Det kostet 38 milliarder å bygge Follobanen, langt mer enn det var budsjettert med, (slik det alltid er ved slike prosjekt.) Det som er verre er at det ikke bare var byggekostnadene som var feilberegnet. Det var også strømsystemet, og det er litt verre. Når varmegang og røykutvikling blir resultatet går det både ut over passasjersikkerheten og sikkert også togene.
Etter hva jeg har forstått var det noen som på et eller annet tidspunkt gikk for billigste alternativ, antakelig for å få ned kostnadene på et prosjekt som alt hadde gått på store budsjettoverskridelser.
Vel, det var kanskje ikke der dere burde spart på pengene, dere kunne kanskje heller spart inn litt på konsulentkostnadene? Ja, for det foreligger faktisk en konsulentrapport som sier at dette strømsystemet er underdimensjonert. Norconsult utarbeidet en slik rapport. Den sier ledelsen av prosjektet at de ikke kjenner til eller har lest. Så hva er vitsen med å svi av felleskapets midler på en konsulentrapport ingen har planer om å lese?
Jeg synes tegningen jeg fant gratis og uten opphavsrett på nett ikke ligner så veldig på en kenguru, men det er altså det det skal forestille. Og poenget i dette innlegget er at det jeg skriver om er nettopp kenguru og ikke noe annet dyr.
I dag morges klikket jeg meg som vanlig gjennom toppbloggerne som ligger over meg på lista. Dvelte litt ved Geriatriks som ga inspirasjon til dette innlegget, og fortsatte oppover lista. Kanskje flere kunne ha skrevet noe som inspirerte eller provoserte meg, eller i det minste fikk tankevirksomheten i gang. Vel, jeg trengte ikke lete lenge. Matfrabunnen var den neste som fikk meg til å stoppe opp og tenke at dette har jeg lyst til å finne ut mer om – og samtidig komme med noen betraktninger rundt temaet.
Ja ikke temaet mat da. Ikke sånn på generell basis. Men bloggerens forslag til søndagsmiddagen. Kengurumedaljong.
Først tenkte jeg at det var et morsomt navn på en rett. Litt sånn som Benløse fugler og Forloren hare. Ingen av de to rettene inneholder jo fugl eller hare.
Benløse fugler en klassisk norsk kjøttrett. Du vet sånn fra søndagsmiddagene hos bestemor eller salige Henriette Schønberg Erken. “Fattigmannsfugl” med masse kryddersmak og innmat av finhakket flesk og løk.
Forloren hare en kjøttpudding av svine- og storfekjøtt. Gjerne med grønnsaker inne i kjøttpuddingen.
Men når jeg klikket meg inn på oppskriften fant jeg ut at her var det faktisk snakk om kengurumedaljonger. Altså en slags biff av kengurukjøtt.
Australia map silhouette clipart, geography illustration in black vector. Free public domain CC0 image.
Det første som slo meg var at dette ikke akkurat var kortreist mat. Så vidt jeg vet kommer kenguruene fra Australia, og det er nesten så langt fra Norge som det er mulig å komme.
Så begynte jeg å tenke litt. Vi har jo strutseoppdrett her i landet, og alpakkaer man kan leie rundt på mot penger. De alpakkaene blir muligens til mat når de er ferdig med å vandre (uten at man kommuniserer det så høyt til de som betaler i dyre dommer for å finne sjelefred med å leie rundt på de)
Har vi også kenguru-oppdrett her i landet? Jeg kan ikke huske å ha sett eller hørt om det, men man vet jo aldri.
Jeg søker litt, men finner ikke noen som driver med direkte oppdrett. En sånn alpakkagård importerte for noen år siden tre dvergkenguruer, muligens for å utvide tilbudet med kenguruvandring. Den ene dvergkenguruen ble tatt av hønsehauk etter kort tid. Den andre døde og, og den tredje stakk til skogs.
To år senere fant de ut at den fremdeles levde i beste velgående der i skogen, og de ville prøve å få den tilbake til gården. Om de lyktes vet jeg ikke.
Jeg finner og ut at en kenguru har stukket av fra en dyrepark ved Stavanger i 2020, og levde i det minste et par måneder i skogen utenfor dyreparken. Den ble observert av mange, og ble et problem for en barnehage i området da den lekte og dreit i barnehagen etter at barna hadde dratt hjem.
Noe kengurukjøttproduksjon i Norge finner jeg ikke.
Men jeg finner ut at over 99% av kommersiell kenguruproduksjon kommer fra de tørre beitemarkene i Australia. Så da regner jeg med at kengurumedaljongene til Matfrabunnen ikke akkurat går under betegnelsen lokalmat.
Jeg er ikke fremmed for å spise eksotisk mat jeg, men siden jeg hørte på nyhetene i går at Nortura har over 4,8 millioner kilo storfekjøtt på lager ser jeg ikke helt poenget av å promotere kjøtt som kommer fra den andre siden av jordkloden. Man kunne jo servere omtrent den samme retten med storfekjøtt.
Neste tanke som slår meg er hvorvidt det er etisk riktig å spise kengurukjøtt, eller om den er utrydningstruet på noe vis. Vel, jeg kan betrygge de som er engstelige for søndagsmiddagen, kenguruer er ikke utrydningstruet. Man regner med at kengurupopulasjonen er på rundt 25 millioner dyr, og populasjonen er stadig voksende.
Kanskje er jeg en umoderne gammel kjerring som overhode ikke tenker på miljøet siden jeg mener at norsk oksekjøtt fint kan brukes i stedet for kengurukjøtt fra andre siden av jordkloden. For jeg finner en VG artikkel fra 2008 som kommer med følgende miljøbevisste overskrift Redd verden – spis en kenguru!
I den artikkelen kan jeg lese at kenguruer ikke promper. Kenguruer produserer nær sagt ikke noe metangass fordi de har en annen type mikroorganismer i magen enn kuer og sauer. Forskeren som artikkelen skriver om mener at hvis man i Australia bytter ut all sauekjøtt og storfekjøtt med kengurukjøtt vil man kunne senke landets klimagassutslipp med rundt 3 prosent.
Jeg har aldri vært så veldig miljøbevisst. Jeg tror jeg vil fortsette å spise hamburgerne mine laget av oksekjøtt og ikke kenguru også i fremtiden, selv om jeg da ikke bidrar til å redusere drivhuseffekten.
Husker dere Æsops fabel om gjetergutten som ropte ulv, ulv uten at det var fare på ferde? Landsbybefolkningen strømmet til gang på gang for å jage eller drepe ulven, men hver gang ble de møtt av gutten som lo av de som kom løpende. Det var falsk alarm. Når ulven en dag kom, og gjetergutten ropte ulv, ulv, var det ingen som gad reagere. Han hadde ropt så mange ganger for å tulle med dem. Ulven spiste sauene.
Historien stammer fra antikken, men siden den først kun fantes på gresk, og ikke ble oversatt til latin før på 1400-tallet, fikk den ikke vid utbredelse før den dukket opp i Heinrich Steinhöwels samling med fabler og så spredde seg gjennom resten av Europa. Om man tenker antikken eller 1400-tallet så har historien fremdeles noe å lære oss også i 2022.
Som Geriatriks tar opp i sitt innlegg er det litt mye farevarsler for tiden. Mens jeg sitter og skriver dette hører jeg nettopp at meteorologene sender ut farevarsel for Buskerud, her jeg bor. Det skal komme 20 cm nysnø i morgen.
20 cm nysnø i Buskerud i Januar er ikke uvanlig, det er ikke ekstremt. Det er vel det man kan forvente en vinterdag.
Når jeg klikker meg inn på yr.no i dag har Hønefoss gult farevarsel for snø, dette ril tross for at yr.no selv ikke tror det kommer snø før klokka 03 natt til i morgen.
Når nesten hver eneste dag får en gul faretrekant kan man fort slutte å ta farevarslene på alvor. Yr.no roper jo ulv, ulv hele tiden.
Så den dagen føreforholdene virkelig er ekstreme, og man burde ta hjemmekontor og la bilen stå, er det ingen som reagerer.
Hadde det ikke vært bedre å spare farevarslene til de få dagene det virkelig er fare på ferde?
Snø i januar er som det skal være. Det blir liksom som å skrike, FARE, FARE, DET ER VINTER I NORGE I JANUAR!!
En ting er at man kan risikere at folk ikke lenger tar farevarslene om glatt føre eller snø på alvor slik at det likevel blir kaos de dagene føreforholdene er ekstreme. En annen ting er at mange føler at vinteren er ekstra tung fordi hver eneste dag blir fremstilt som en ekstrem utfordring for de som har tenkt seg utenfor døra.
En tredje faktor er at folk helt glemmer kunsten om å ta sine egne risikovurderinger. Det er regn og rundt 0 grader. Da er det erfaring og ikke et digitalt varsel som burde fortelle deg at veibanen foran bilen din kan være glatt, og at du bør kjøre deretter.
Samme når jeg skal ut døra her hjemme. For tiden er det glatt her, holke. Så når jeg skal ut døra må jeg vurdere hva jeg skal ha på beina. Skal jeg gå tur med Charlie Chihuahua er valget lett. Det blir selvsagt piggsko. Skal jeg ned til sentrum og drikke kaffe-latte vil jeg ikke ha piggsko, men går da forsiktig til jeg når bilen. Skal jeg ut med søpla må jeg vurdere om jeg tar sjansen på å bare kippe på meg crocs og håpe det går bra, joggesko med grov såle eller om jeg skal ta meg tid til å snøre på meg piggskoa.
Det popper ikke opp et digitalt farevarsel på utgangsdøra som forteller meg at jeg kommer til å gå på ryggkulen i det jeg runder hushjørnet hvis jeg løper ut i crocs.
Rakfisk er nesten “nasjonalretten” her på Ringerike. Det er relativt mange som må igjennom både ett, to og tre rakfisklag i november og desember her omkring. Verken Gamle Gubben Grå eller jeg er blant de mest ihuga fanatikerne, men vi spiser gjerne rakfisk en gang rundt jul.
Så i dag ble det rakfisk til middag, og du så godt det var! Godt, og i grunn ganske lettvint. Jeg tror fort det kan bli en rakfiskmiddag til i januar.
Da hat jeg vært og kjøpt hirse. Som noen av dere kanskje husker fra dette innlegget så er 2023 FNs internasjonale år for å få fokus på nettopp hirse. Jeg skrev da at jeg jo måtte teste ut produktet.
I dag var jeg på helsekostbutikken og kjøpte en pakke. Den blir ikke testet ut i dag. Vi skal ha rakfisk til middag, og et eller annet sier meg at noen vil mene at jeg er litt vel alternativ hvis jeg bytter bort ringerikspoteten med hirse. Så utprøvingen må vente.
Jeg har funnet en oppskrift på tomathirse jeg har lyst til å prøve. Skal bare tenke ut tilbehør. Ett eller annet sier meg at jeg ikke bør gå for ren vegetarmiddag den dagen. Da vil vel bare Gamle Gubben Grå lure bacon opp i hirsen min.
Kjære landsmenn! – og kvinner……. og de som ikke føler seg som verken kvinner eller menn, eller begge deler….
Glem det. Jeg begynner på nytt.
Kjære alle sammen! Her kommer kjerringa sin kommentar på Statsministeren sin nyttårstale.
Fellesskap og samhold er alltid viktig, og i året vi har foran oss blir det ekstra betydningsfullt. Når statsministeren starter talen sin slik skjønner de fleste at han forventer tøffe tider. Vel, fortsettelsen er ikke noe mer oppløftende: Noen år gir oss følelsen av å starte med blanke ark. Det synes jeg er vanskelig i år. Krig i Europa. Høye priser. Klimaendringer. Jeg blir liksom ikke så motivert av denne starten. Det at statsministeren snakker om krig I Europa er ikke så overraskende. Han har vel knapt åpnet kjeften det siste året uten å nevne at det er krig I Europa. Der er jo derfor det er høye strømpriser, lave trygder og synkende oppslutning for Arbeiderpartiet. Alt skyldes krig I Europa. Ingen ting skyldes hvordan regjeringen løser utfordringene som kommer som følge av krigen.
Vi blir bekymret når det er krig i våre nærområder. Når rentene øker. Når alt vi har bruk for blir dyrere. Og når det blir vanskeligere å legge planer for fremtiden. Jeg tror kanskje jeg ville brukt et litt sterkere begrep enn bekymret for de følelsene folk som har stått i kø på matsentralene for å få julemat har, eller de som ligger våkne om natta og lurer på om de klarer den siste rentehevinga eller må selge det som er hjemmet sitt – og hvor skal de da bo? Vel, statsministeren hadde ingen trøstende ord til dem i talen sin. Det er krig I Europa.
Da er det enda viktigere at vi står sammen i landet vårt. Samhold er viktig, der er Støre og jeg enig. Men skal vi stå sammen kan ikke de rikeste av oss stikke av til Sveits fordi de ikke vil være med på å betale til fellesskapet. Vi vet jo at i kriser er vi ikke i samme båt. Noen cruiser av gårde i privat yacht.
I fellesskap kom vi gjennom koronapandemien. Det var tungt, men vi klarte det. Jeg er trygg på at vi kommer oss gjennom de tunge tidene nå også. Så la oss, på årets første dag, tenke over hva det vil kreve av hver og én – og av oss som fellesskap. Lurer på om de som sitter å studerer prospekt på ny bolig i Sveits og alle som skriker om at de ikke ønsker å bidra til fellesskapet fikk med seg det om fellesskap. At de synes at han snakket til dem, hvis det var det han gjorde.
Antakelig var det ikke det han tenkte på. Han tenkte vel mer på å sette mot i de som virkelig sliter, så de ikke begynner å knurre høyt over at det er dyrtid. At de til tross for at det er krig i Europa mener at statsminister og regjering må ta grep for at konsekvensene av den krigen ikke driver dem ut i fattigdom.
Når vi opplever motgang, er det viktig å sette ord på hvordan det føles, sier statsministeren. Men det hjelper ikke om folk sitter og bretter it sjela si hvis de som kan gjøre noe med det ikke tar grep, og gjør noe.
Jeg er for handling mer enn at man skal sitte og snakke om følelsene sine. Altså at statsministeren skal lytte og at den kunnskap lyttingen gir han skal lede til handling. Er det for mye for langt?
Når det er krig i Europa, prisene stiger og det er uro i økonomien, kommer flere til å trenge støtte, oppmuntring og hjelp. Heldigvis har vi hverandre, mange har hjelp fra familie, nabolag og kolleger. Jeg synes det er litt merkelig at statsministeren i ett av verdens rikeste land oppfordrer innbyggere som sliter økonomisk å søke hjelp fra familie, nabolag og kollegaer. Hvor er sikkerhetsnettet vi skryter av? Hvor er sikkerhetsnettet? Jeg kan godt hjelpe en nabo som sliter jeg, men jeg tror vedkommende helst hadde sett at det sikkerhetsnettet vi kaller velferdsstaten var der når man trenger den. At man slapp å brette ut sjela si for hele nabolaget men kunne få bistand og hjelp uten at det føltes så stigmatiserende.
Statsministeren har heldigvis ikke glemt velferdsstaten og det ansvar vi alle har for å bidra. Sammen har vi velferdsstaten i Norge. Den er ikke til pynt, den er et spleiselag vi har bygget opp gjennom generasjoner. Velferdsstaten er der for å bli brukt. Skal vi komme oss gjennom vanskelige tider, må vi ta vare på hverandre og bruke ressursene som ligger i et sterkt fellesskap. Men Jonas, hvis det var slik. At velferdsstaten ikke er til pynt. Hvorfor er det da lettere for de som sliter å stille seg i kø utenfor hos de frivillige som deler ut mat enn å gå inn døra hos NAV?
Høye strømpriser. De rammer alle i Europa fordi Russland har stanset nesten all gasseksport.
Jeg sliter fremdeles litt med å se sammenhengen mellom gasseksporten fra Russland og strømprisene i Norge. Vi har aldri vært avhengig av russisk gass i Norge. Vi bruker ren norsk vannkraft. Den produserer vi til 12 øre kwh. Hvorfor vi som for brukere skal betale over 50 ganger så mye for den varen forstår jeg ikke.
Nei, det handler ikke om å være seg selv nok. Det handler om å ta vare på sine egne, og ikke kun tenke på hvordan den norske stat kan få superprofitt på det europeiske kraftmarkedet.
Så kom statsministeren etter vert inn på arbeidslinja. Arbeid er viktig for å ta vare på seg og sine, for den psykiske helsen og for å føle at vi er til nytte. Arbeid viser at vi stiller krav og forventninger til hverandre. Arbeid er viktig for å holde næringslivet og økonomien i gang, men det er også viktig for at vi skal kunne betale for utdanning, forskning og kunnskap: Alt det som gjør at vi som samfunn kan omstille oss. At vi kan løse problemer og skape nye muligheter. Ja, at vi får frihet til å forme vår egen fremtid. Jeg er enig i arbeidslinja. Det skal lønne seg å arbeide. Men les den uthevede teksten over en gang til. Jeg minner om at det er en statsminister fra Arbeiderpartiet som sier disse ordene. Det er liksom ikke så mye igjen av tradisjonelle formuleringer fra arbeiderbevegelsens storhetsdager.
Ikke alle kan jobbe og de som ikke kan det, skal vi ta godt vare på sier statsministeren. Hvordan sier han ikke noe om. Antakelig vil mye av det være overlatt til de frivillige, til naboer og familie også i 2023. Antakelig vil terskelen inn til NAV være minst like høy også i år.
Å gjøre Norge til Norge, er ikke noe vi en gang blir ferdige med.
Jeg stopper opp ved den setningen. Hva er egentlig Norge? Er alle vi som bor her i landet enige om det?
Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen. fortsetter statsministeren. Når vi jobber. Når vi hjelper noen rundt oss. Når vi tar på alvor en grunnfestet norsk verdi om å gjøre din plikt og kreve din rett, i den rekkefølgen. (Gleder meg å se at han i det minste har et av de gamle slagordene til arbeiderbevegelsen inne.) Og når vi løfter blikket bort fra de ofte brutale kommentarfeltene i sosiale medier, og møter hverandre ansikt til ansikt som de vi er i alt vårt mangfold. Tipper Jonas ikke blir så begeistret for dette blogginnlegget. Det er jo kritisk. Jeg er vant til at flere av de jeg tar en kritisk gjennomgang av hva har skrevet ser på mine betraktninger som mobbing. Men Jonas, jeg kunne ha sagt det samme om vi møter hverandre ansikt til ansikt.
Statsministeren snakker om masseskytingen i Oslo 25. juni i fjor, der to mennesker ble drept og over 20 skadet, Om at vi sto sammen mot hat og hets. Han snakket om to av de han møtte i pride-paraden i etterkant som mente at «Dersom vi trekker oss unna, så vinner de andre». Det neste året, vil statsministeren at vi ikke skal være redde, ikke trekke oss unna, ikke dukke. Et lite råd fra meg. Hvis det er noen som skyter på deg, for Guds skyld ikke hør på Statsministeren Dukk!!!
2022 er historie. Jeg gir det terningkast 4. Det har vært et greit år, litt over middels. En god forbedring fra 2021 som fikk terningkast 2. En svak toer.
I 2022 fikk jeg tilbake overskuddet, og jeg kan se tilbake må mange gode opplevelser. Alt var ikke topp. Men det var et helt ok år.
Nå ligger 2023 blank og ubrukt foran meg, og jeg gleder meg til å ta fatt. Ta fatt på å fylle det med gode dager.
I går hadde vi en rolig nyttårsfeiring her i Drømmehuset. Rolig men koselig. Gamle Gubben Grå, Yngste Sønn, Datteren og meg. Vi hadde deilig mat, Quiz og gode samtaler. Vi skålte i cava rundt midnatt og ble sittende å skravle til klokka var godt over 02 for tredje kveld på rad.
Denne jula har jeg hatt mye kvalitetstid sammen med familien, det håper jeg å fortsette med i 2023.
Jeg leser at FN har definert 2023 som det internasjonale året for hirse, for å øke kunnskapen om hirsens gunstige helseeffekter.
Jeg innrømmer gjerne at jeg nok trenger å øke kunnskapen min om hirse. Jeg vet jo at det er noe gras av ett eller annet slag og at det brukes til mat, men ellers er jeg rimelig blank.
Hirse er en gruppe av forskjellige kornplanter med små korn, leser jeg på nett. De krever mindre vann og næringsstoffer enn andre kornsorter og blir dyrket i store deler av verden, både for matkorn og dyrefôr. Ekte hirse er en av de eldste kornsortene og ble allerede for 10 000 år siden brukt i landbruket i nordøstlige Kina.
I følge FAO ble det produsert 86,9 millioner tonn hirse i hele verden, produksjonen ble hovedsakelig brukt til grøt og til dyrefôr.
Hirse hører til de mineralrikeste kornsortene, de inneholder fluor, svovel, fosfor, magnesium, kalium, og særlig mye silisium og jern. Vanligvis blir hirse uten skall solgt, men det finnes også «brun» hirse med skall, denne inneholder mer mineral- og sporstoffer. Hirse inneholder også blåsyre, derfor bør rå hirse brukes med forsiktighet.[
Jeg er ikke helt sikker på om jeg føler at hirse er akkurat helsekost. Jeg mener, fluor, svovel, fosfor og blåsyre?
Hirse kan brukes til å fremstille glutenfritt bakverk.
I deler av Afrika og Asia er det hovednæringsmiddel. I Østeuropa brukes Kolbehirse (Setaria) foruten til mat også til dyrefor, i Europa og Nord-Amerika dessuten til fuglefor for burfugler. I Afrika er hirse grunnlag for forskjellige sorter tradisjonelt øl, som for eksempel Dolo i Vestafrika, Pombe i Østafrika og Merisa i Sudan. Noen spesialiserte bryggerier produserer glutenfritt øl industrielt for mennesker med cøliaki. I Kina lages brennevin av hirse, det mest kjente er Maotai.
Den planten som vanligvis kalles hirse i Norge, kan også kalles romersk hirse, siden romerne dyrket den. Det selges i dag hirse i både helsekostforretninger (romersk hirse) og i innvandrerbutikker (fingerhirse i tamilske butikker kalt kurukkan, perlehirse i pakistanske butikker kalt bajra, sorghum som heter jowar på hindi).
Jeg får nok ikke gjort det i dag, men hirse som mat må helt klart utforskes i 2023.
Følg med på bloggen, dette kan jo bli gøy. Mat pleier jo og være noe blogglesere er interessert i.
Noe annet dere kan glede dere til er denne kjerringas helt egne nyttårstale. Den kommer litt senere i dag, litt etter statsministeren. Jeg må jo sjekke hva han sier å komme med mine refleksjoner over hans tale. 2023 er jo et valgår, så det kommer nok litt politiske innlegg her på bloggen.
Jeg har og lyst til å finne tilbake til den litt spisse stilen. Det litt kritiske blikket jeg hadde før, i 2022 har denne bloggen blitt reneste puse-bloggen.
Det er greit å skrive om mat og turer, men det må være lov å være litt kritisk innimellom uten at folk skal skrike opp om mobbing. Hvis det å bli sett på med en kritisk øye bli sett på som trakassering vil vi få et farlig samfunn.
Hvis blogg kun blir hverdagsskildringer til helt vanlige mennesker tror jeg vi alle taper på det.
Vi trenger hverdagsbloggene, men vi trenger og de som tar opp andre temaer.
Mangfold.
Jeg har altså som intensjon å få til litt mer liv her på bloggen. I går gikk jeg gjennom statistikken for bloggen. Tenkte å dra frem de innleggene som hadde skapt mest engasjement i 2022, altså flest kommentarer.
Det var en skuffende oppdagelse.
Mens jeg i 2021 kunne få helt opp i 87 kommentarer på et innlegg, husker ikke om det var Kokkejævel eller Mette Ask jeg hadde tirra på meg da, var det som skapte mest storm i fjor innlegget Den nakne sannhet, og det var muligens fordi jeg lokket folk inn med å hinte om – nettopp nakenhet.
En ting kan jeg love dere. Kjerringtanker blir aldri en treningsblogg, selv om jeg har håp om å bli litt mer aktiv i 2023 enn det jeg var i 2022. I desember har jeg jo nesten knapt vært på tur, og den store ballen jeg fikk til jul har støvet helt ned. Nei, hvis jeg har noe som minner om et nyttårsforsett må det være å bevege meg mer.
Bare litt synd at hele nærområdet er dekket av is. Jeg hater holke!!! Jula er over, jeg vil ha vår!
Jeg skal på litt lengre tur i dag! Det kan være et realistisk mål. Sola skinner og jeg har piggsko. I ettermiddag skal vi ha fisk til middag har jeg hørt. Ser dere, jeg har i det minste intensjonen om å begynne et sunnere liv.
Etter som energien har kommet tilbake begynner også kreativiteten å boble litt mer i kjerringkroppen. Kanskje jeg skulle bruke den kreativiteten til å korte ned vintermånedene og skape vår? Man kan skape vår på så mange måter. Med planter og med glade farger. Det eneste jeg ikke skal begynne med på lenge ennå er vår, og sommerklær. Jeg fryser langt inn i ryggraden når jeg møter folk i shorts og t-skjorte på Kiwi når det nærmer seg minus 15.
Ingen vet hva 2023 vil bringe.
Jeg har blitt så gammel at jeg tenker på helsa først, og håper at jeg vil klare å holde alle knokler hele og fine i 2023, og at energinivået holder seg der det er nå, eller kanskje få mer energi..
Nå er det frokost her. Familien har våknet til live, og det lukter varme rundstykker.
