God morgen kjære lesere! Det er en flott dag. Jeg er fremdeles på en 10. plass på bloggtopplista. Det gjør meg selvsagt lykkelig. Det skal med andre ord ikke så mye til for å glede denne kjerringa. Det gode humøret mitt ødelegges ikke en gang av at det første blogginnlegget jeg klikker meg inn på er en #&*%# ukemeny.
Hvis du lurer på hva jeg spiste til middag i går så var det Mozzarella- og tomatsalat.
I går husket jeg til og med på å fotografere!!
Dette er en skikkelig sommerlig rett, så den passet utmerket i går. Den består av mozzarellaost i biter, modne tomater og hakket basilikum. Drypp litt basamicoeddik og god olivenolje over og krydre med salt og pepper.
Oppskriften fant jeg i et av de interiørbladene jeg hentet hjem i fjor. Hytteliv 4/15.
Min forbitrelse over disse evinnelige ukemenyene som florerer på blogg har satt spor hos leserne. I går la en leser og medblogger igjen en kommentar på et av mine innlegg bare for å fortelle at hun hadde lagt ut et ukemeny på sin blogg. Hvis du av en eller annen merkelig grunn skulle ønske deg en kjøttfri ukemeny kan du finne det inne hos Maikensnattblogg.
Kjøttfri ukemeny er tross alt bedre enn styrketreningsprogram som bloggstoff. Spesielt når dette treningsinnlegget begynner å bli noe gammelt. Er ikke blogg egentlig ferskvare?
Innlegget til Doc og Dask derimot får smilet frem hos denne kjerringa. Kanskje ikke teksten da. Den er bra, som vanlig. Men som Dask selv skriver: Ikke alltid like kreativ dagen derpå. Men sjekk ut dette bildet da!!! Jeg vil og ha ei slik tønne.
Jeg begynte å blogge daglig da jeg møtte veggen. Bloggen var liksom kravet til meg selv. Når mesteparten av dagen ble brukt i horisontalen på sofaen, energinivået var på minussiden og alt egentlig var et ork ble det å skulle knotte ned et blogginnlegg liksom mitt krav til meg selv. Hver dag et nytt innlegg.
Jeg skrev stort sett om hvor sliten jeg var, og sanket trøst og omtanke.
En dag når jeg satt der og kjente riktig godt etter for å finne ut hvor sliten, trøtt og utbrent jeg var, finne de rette ordene for å beskrive hvor ille denne dagen føltes datt en tanke ned i hodet mitt; Det her blir jeg ikke akkurat friskere av. Tvert i mot. I stedet for å lete etter hvor sliten jeg er og hvor ille jeg føler det bør jeg endre fokus. Lete etter det som er positivt. Skrive om de små og få tingene jeg orker.
Neste tanke var, Hva vil skje med bloggen da? Mange av de som kommenterte mye var mennesker som hadde det på lignende måte. Tunge dager. Klarte ingenting. Vi skrev om hvor slitne vi ble av å ta en dusj eller gå ut med søpla. Kommentarene gikk på det samme. Gjenkjennelse. Vil oppmerksomheten i form av kommentarer forsvinne hvis jeg skriver om mitt relativt vanlige og kjedelige kjerringliv?
Jeg veide nok for og i mot noen dager før jeg bestemte meg for å endre fokus på bloggen fra å skrive mye om alt jeg ikke orket til hva jeg faktisk orket. Jeg følte at det var en måte å hjelpe hode og kropp til å snu fokus. Begynne på veien oppover. Ta tilbake livet mitt litt etter litt. Det er over fem år siden. Bloggen har fremdeles lesere, jeg får fremdeles kommentarer i kommentarfeltet. Bloggen har mer trafikk nå enn da jeg prøvde å male den ene dagen mer grusom enn den andre.
Poenget mitt med denne litt lange tiraden er at jeg tror man ikke behøver å få et hvert innlegg til å virke som at her er det full dramatikk for å dra lesere. Noen ganger kan det faktisk virke mot sin hensikt.
Jeg startet dette innlegget med å skrive hvor positiv jeg var.
Etter to ukemenyer, et treningsinnlegg og ei dramaqueen er det liksom ikke like lett og holde fast ved den positiviteten. Det er bare Doc og Dask og bilde av vintønna som har fått frem smilet og dratt humøret oppover.
Det blir ikke lettere å holde på positiviteten når jeg klikker meg inn på Vibbedille. Hun har jo blitt helt helsefreak de siste månedene.
Ok, det der med å gå på tur er vel og bra, Masse flotte bilder, og hun er faktisk inspirerende med de turene. Sikkert fordi jeg selv liker å gå tur.
Men når det kommer til kostholdsendringer…. Hele meg stritter når jeg hører om kostholdstipset om å kutte ut mel og sukker. Det gjelder alle kostholdstips som handler om å kutte ut en eller annen matvare. Det er i følge litteratur jeg leser ikke helt sunt. Man kan miste viktige næringsstoffer.
Jeg tror man i stedet for å ha fokus på hva man ikke skal spise, eller hva man skal spise mindre av heller bør ha fokuset på hva man bør spise mer av.
Mulig jeg bare er gretten fordi jeg ikke har drukket kaffe-latte på snart tre uker.
Jeg tror at du via et sunt kosthold og ved å holde deg i aktivitet kan gjøre mye for helsa di. Men det er ikke slik at du er garantert å slippe unna alvorlig sykdom selv om du følger alle tenkelige råd om livsstil og kosthold. Selv de sunneste mennesker kan rammes av sykdom, og det finnes nok av de som lever alt annet enn sunt men likevel fungerer helt greit til de nærmer seg hundre.
Vi har ingen garantier for å unngå sykdom. Jeg tror det man bør ha fokus på er livskvalitet. Føler du deg bedre uten sukker og hvetemel, ja så kutt det ut. Men hvis det å kutte ut hvetemel gjør at du får aldeles bolle-abstinens og ikke klarer å tenke på noe annet enn hvetebollene du aldri mer kan spise tror jeg det er sunnere med en hvetebolle nå og da.
Tom skriver i dag om rampestreker og hvilke rampestreker han gjorde som barn.
Jeg var litt prektig som barn. Er nok ikke den med flest rampestreker på samvittigheten.
Erter og blåserør har jeg så vidt prøvd. Men husker en vikarlærer ga meg skylda da ei ert smalt i tavla like ved hodet hennes. Hun sa at hvis jeg ikke fortalte hvem det var som hadde blåst erta ville hun sette anmerkning på meg. Vel, jeg var muligens prektig og læreryndling, men jeg var ingen angiver. Jeg fastholdt at det ikke var meg, men at jeg ikke ville fortelle hvem det var. Så da fikk jeg anmerkning. Den eneste jeg fikk i løpet av de tre åra på ungdomsskolen.
Våte svamper og tegnestifter på stolen var det nok av også i min oppvekst.
Som regel var det min stol de lå på.
Hoppe ut av vinduet i klasserommet har jeg gjort. I tredje klasse. Frøken kom løpende å sa at jeg måtte klatre inn igjen da jeg hang etter armene for å slippe meg ned mot bakken. Da jeg spurte hvorfor svarte hun at det ble så møkkete i vinduskarmen når vi brukte vinduet som dør.
Hørte ikke logisk ut for meg at det skulle bli reinere om jeg krabbet over den vinduskarmen en gang til, så jeg fortalte henne det, slapp taket og forsvant ut på skoleplassen.
Lista til Tom er lang. Mye av det dreier seg mer om hærverk enn rampestreker i mine øyne. Jeg har ikke drevet med slikt.
Men en ting han forteller om er gjenkjennbart og gir meg en klump i magen, for det kunne ha gått så utrolig galt.
Tom skriver om å kaste ballonger med mel og vann på passerende biler.
En gang sto vi over tunnelåpningen på riksveien og kastet ting på biler som var på vei inn i tunellen. En av de fikk et gigantisk flak med mose over hele frontruta rett før den kjørte inn i tunellen. Det ble bråbrems og skjennepreken uten like. Det kunne virkelig ha gått veldig galt.
Men nå er det langt på dag. På tide å gjøre noe fornuftig. I dag ble det en sånn morgen med mange avbrytelser før jeg ble ferdig med frokost og blogg. Noen ganger er det slik.
