I kommunestyret i går holdt jeg en interpellasjon som det heter. Stillte spørsmål om hvorvidt Ordføreren ville ta initiativ at at vi får en sak om økte satser på sosialhjelp ut over minstesatsene. Jeg hadde en liknende interpellasjon i desember. Da som nå virket det ikke som om Ordføreren synes det var en god ide’. Men hun lovet en sak om sosialhjelp.
Jeg er selvsagt glad for at jeg får saken jeg ba om Eller fikk jeg egentlig lovnad om det? Ordføreren snakket i sitt svar kun om å få flyktninger fra trygd til arbeid. Det jeg snakket om var hvordan vi skulle bekjempe fattigdom – ikke om hvordan vi skulle få ned sosialhjelpkostnadene.
Misforstå meg rett Det er kjempefint at man setter inn tiltak for å få flyktninger ut i arbeid, men er det bare flyktningsbefolkningen som lever på sosialhjelp? Da jeg skrev interpellasjonen hadde jeg mange forskjellige grupper i tankene. Ikke først og fremst flyktninger.
I dag hører jeg at Statsministeren har vært ute og snakket om fattigdom. Eller mulig det ikke var de fattige han snakket om. Han snakket om de som har en fattigdomsopplevelse.
Statsministeren og ordføreren er fra samme parti. Kanskje er det flere i det partiet som en gang kalte seg Det norske Arbeiderparti som har fjernet seg så langt fra grasrota at de ser på det å være fattig som en opplevelse. Noe man kan kose seg med og oppleve en weekend man ikke har noe annet på kalenderen. Presse inn en fattigdomsopplevelse mellom jenteturen til London og yogakurset på fjellet.
Det finnes folk i Norge i dag som ser på en jentetur til London som så utopisk at det ikke er vits å drømme om det. Det finnes folk i Norge i dag som ikke har råd til middag hver dag. Det finnes folk i Norge i dag som går sultne til sengs. Og nei, jeg snakker ikke om uteliggere, narkomane eller mennesker som lever utenfor samfunnet. Jeg snakker om helt vanlige mennesker som deg og meg.
Her i kommunen har vi gjort tiltak for å avhjelpe fattigdom. Vi har doblet antall matkøer. Nå er det ikke bare en men to aktører som deler ut matposer til de som trenger det.
Vi er en liten by. Alle kjenner kanskje ikke alle, men du kan fort risikere at noen du kjenner ser deg i den matkøen. Jeg tror jeg skulle være rimelig sulten og nesten desperat før jeg stilte meg i en slik matkø. Den terskelen tenker jeg er er like høy for de aller fleste. Det er noe med å ønske å skjule fattigdommen sin. Beholde fasaden. Fattigdomsopplevelsen er ikke en opplevelse man deler på sosiale medier.
I interpellasjonen spurte jeg om vi i vår kommune kunne øke satsene til sosialhjelp ut over de minstesatsene staten har fastsatt. Det har vi som kommune lov til. Det ville gi de som av ulike grunner sliter økonomisk en håndsstrekning. La de beholde verdigheten. Slippe å blottlegge fattigdommen sin ved å stille seg i matkø. La de ha en inntekt som gjør at hverdagen går rundt. Vi snakker ikke om yogahelger og jenteturer til London. Vi snakker om å ha råd til middag hver dag og råd til å betale løpende utgifter.
Svaret så langt er arbeidslinja og matkøer – og en statsminister som sammenligner fattigdom med en opplevelse.
La oss starte dagen med et bilde av mat. Jeg vet det er et tema som fenger på blogg. I går var det gryterett på rådhuset som ble middagen min. Vi var på rådhuset fra klokka 12 til klokka var over 20 i går kveld.
Det ble lite tid til blogging i går. Sånn må det bli når dagene er travle.
Det å prioritere vekk ting jeg ikke må gjøre er min teknikk for ikke å kjenne at stresset kommer krypende. For egentlig kunne jeg jo satt meg ned med blogg i går kveld etter at jeg kom hjem. Følt at jeg “måtte” det. Følt at jeg måtte innom alle de bloggene jeg pleier å lese, legge igjen noen kommentarer og kanskje skrive et innlegg eller to. Lurt å ha noen ferdigproduserte til andre travle dager.
Men jeg må ikke blogge. Blogg skal være kos. Ikke føre til stress.
På samme måte har jeg tenkt at jeg ikke skal begynne på for mange prosjekt som vil bli liggende å gnage fordi jeg ikke bruker tid på det, eller blir ferdig.
Når jeg ser at Strikkekjerring har bestilt masse greier til plantefarging har jeg utrolig lyst til å gjøre det samme. Det ser så gøy ut.
Men hvis jeg hadde bestilt plantefarging-greier, så måtte jeg finne tid til å farge garnet. Det ville ligge der og gnage til jeg fant tid til å gjennomføre – eller alt bare havnet nede i kjelleren. På samme måte. Hvis jeg hadde fått farget garnet, og det tror jeg at jeg nok ville ha funnet tid til om en uke eller tre, ja så måtte jeg jo bruke garnet. Og da ville det ligge å gnage at jeg måtte strikke den genseren, sjalet eller hva jeg nå planla å bruke garnet til.
Strikking og farging av garn skal jo på samme måte som blogg være gøy og avslapping. Ikke noe som fører til stress og dårlig samvittighet.
I dag er det fredag. Og for første gang på utrolig lenge har jeg den der “endelig fredag følelsen”. Dette har vært en travel uke, men når jeg er ferdig på jobb i dag er det helg. Et par dager med senkede skuldre og ikke noe på programmet før en ny travel uke venter. Det føles godt. Både at det er helg og at jeg har travle dager.
Sitter her med te med suketter og ei skive med grovbrød. i tillegg til å ta meg tid til restitusjon mellom slagene, senke forventningspresset på meg selv på alt jeg tror jeg skal finne tid til er det ikke dumt med noen sunne matbytter. Bytte ut Coca-Cola og baconpølse på bensinstasjon med urtete og matpakke med grovbrød.
Det første jeg skal gjøre når jeg er ferdig på jobb er å ta med Gamle Gubben Grå ut å gå en tur. Bevege meg litt før jeg daler ned i sofaen. VI gikk tur på tirsdag og jeg har gått mine vanlige runder her oppe med Charlie Chihuahu hver dag denne uka. Likevel føler jeg for å starte helga med å bevege meg litt. Nå skinner sola fra skyfri himmel. Regner med at det holder seg uforandret til jeg er ferdig på jobb. Da er det bare godt å komme seg ut.
Når jeg leser bloggen til Doc & Dask blir jeg full av misunnelse. Doc har ryddet garasjen deres slik at de har plass til to biler der inne!!! Skulle ønske det var Gamle Gubben Grå som hadde ryddet vår garasje så vi fikk plass til to biler der.
Og nei. jeg har ingen planer om å bruke helga på å rydde garasjen. Jeg skal lade batterier, ikke få blodtrykket opp på et farlig høyt nivå. Den garasjen er Gamle Gubben Grås ansvar.
Vivian skriver på bloggen sin at hun er så stolt av mannen sin og hvor flink han er til å gjennomføre planene han setter seg fore.
Når det kommer til Gamle gubben Grå og rydding i garasjen kan jeg ikke si at jeg er like stolt. Men nei, jeg skal ikke tenke mer på den garasjen nå, Puster med magen og klikker meg raskt videre.
Det er og min tur til å lage middag i dag. Været er bra. Kanskje vi skal innlede grillsesongen? Jeg var jo så flink og vasket grillen forrige helg.
Tankene mine spinner rundt Grillspyd med kylling, ananas og paprika. Dere vet sunne matbytter og alt det der. Jeg er nesten sikker på at kylling fremdeles er sunt.
Så klikker jeg meg inn på bloggen til Tom og jeg er solgt. Bildet av en burger lyser mot meg. Kyllingburger med stekte poteter og maispure. Jeg har i grunn fyst på burger i over ei uke. Glem kylling- og maispure. Jeg er relativt sikker på at det kommer til å bli burgere med stekte poteter til middag i dag. Det er tross alt helg.
God morgen! Sitter her med tekopp og tastatur og kjenner at det er godt med en litt rolig start på dagen. Skal ikke være på rådhuset før klokka 12.
Når jeg klikker meg gjennom toppbloggerne i dag stopper jeg opp ved ordet mat-relasjoner. Refleksjonene gjelder ikke så mye denne bloggeren, men mer generelt. Jeg tror for mange folk ikke helt har en sunn relasjon, eller et sunt forhold da, til mat.
Ikke bare mat, men til mat og kroppens helt normale prosesser.
Det finnes snart ikke et menneske uten sin helt egne, personlige diett. I de fleste er disse diettene utviklet av dem selv, helt uten å samrå med en dietiker eller ernæringsfysiolog. Forskjellen mellom hva man ikke tåler og hva man ikke liker er totalt utvisket.
I min oppvekst var det totalt utenkelig at man satt borte hos folk og pirket i maten og sa at man ikke likte den eller den maten. I dag blir du nærmest sett rart på hvis du ikke sitter å dissekerer maten på tallerkenen for å luke ut uønskede elementer. All mat er god, og du spiser det du får servert het det i min barndom, og jeg sleit meg gjennom både spekesild og stekt lever.
Jeg er sikker på at hvis man satte et fat med blodklubb, spekesild eller lever fora en forsamling voksne mennesker under 40 år i dag, så ville godt over halvparten påberopt seg allergi mot spekesild eller intoleranse mot blodklubb.
Erfaringsmessig får jeg litt mer flatulens hvis jeg spiser retter med mye kål eller erter. Det er helt naturlig, det gjelder de aller fleste mennesker. Det er ikke et tegn på at du ikke tåler erter eller kål, men en naturlig prosess i kroppen.
En prump, eller fis om du vil, er ikke et symptom på sykdom men helt normalt. Og det er helt klart ikke noe du dør av, selv om kjæresten skulle være i samme bygg.
Og mens vi er inne på temaet; I det siste har jeg oftere og oftere opplevd noe jeg også finner litt snodig.
Når vi sitter rundt et bord og skal kose oss med god mat. Og folk sitter der og dissekerer maten for å fjerne alle uønskede elementer synes flere det er på sin plass å forklare sine mat-relasjoner, eller fikse ideer som jeg kaller det.
De får så mye luft i maten av løk, eller lett diare av grønnkål.
Dermed er temaet satt for resten av måltidet. Vi snakker om prump, fis, avføring og forstoppelse til vi er langt inne i desserten. Jeg er ikke kresen. Jeg har arbeidet over 30 år i helsevesenet, men jeg synes det er et litt merkelig tema å snakke om mens man koser seg med god mat.
La oss snakke om noe annet. Jeg er midt i frokosten.
La oss snakke om en blogger som ikke er kresen. La oss snakke om innlegget til Allan. Allan søker sponsorer, og han kan reklamere for det aller meste på sin blogg. Finns ikke kresen, bare betalingen er bra.
Jeg kunne og tenkt meg noen sponsorer. Så er det noen produsenter av spekesild, kål eller blodklubb som vil ha litt drahjelp for å få solgt produktene sine er det bare å ta kontakt.
Jeg er imidlertid litt mer kresen enn Allan når det gjelder hvem jeg inngår samarbeid med. Jeg må ha troen på det jeg skal reklamere for. Noe jeg kan skrive om på en troverdig måte. Så lavkarbo-aktører eller andre som bygger opp rundt folks fikse ideer kan kanskje heller kontakte Allan,
Når jeg leser innlegget til Strikkekjerring er jeg plutselig tilbake i 1986. Da var jeg på mitt første stevnemøte under den Norske finalen i Melodi Grand Prix. Romeo vant både konkurransen – og jenta for en stakket stund.
Etter litt mimring om en svunnen ungdomstid bringer Doc & Dask tankene tilbake til kroppslige mekanismer.
Fra mage, tarm i sted til neseblod. Jeg håper inderlig du ikke sitter og spiser.
Doc & Dask er en blogg som har et normalt forhold til kroppslige mekanismer. Hun ser på neseblod som en normal reaksjon på at hun er litt sliten, og tror ikke at hun er alvorlig syk eller har spist noe hun ikke tåler selv om hun har et par spontane hendelser med neseblod.
Klikker meg videre oppover bloggtopplista. Tenker at kanskje jeg innimellom burde ha et innlegg hvor jeg skamroser leserne mine. Jeg vet jeg er utrolig dårlig på å smiske. Men jeg setter virkelig pris på alle hyggelige kommentarer og at så mange tar seg tid til å lese bloggen min.
I dag er det en uke siden Stina kom med sine matbytter. Kommer det noe nytt fra den dama snart mon tro?
Hun trenger det jo ikke, Hun risikerer ikke å havne nede på en 13. plass om hun nedprioriterer bloggen et døgn eller en ukes tid.
Det er ikke bare mat vi ikke tåler for tiden. Eller har vanskelige relasjoner til. Det er og ærlighet.
Det reflekterer jeg litt over etter å ha lest innlegget til Vibbedille.
Hvis noen er ærlige, enten det er om strikketøy, eller hvordan folk uttrykker seg på blogg så er enkelte raskt oppe med krenka-kortet. Gjerne på vegne av andre. Altså at man mener at andre blir krenket, selv om den såkalt “krenkede” ikke selv har merket noe til krenkelsen.
Tenk litt over det. Et samfunn hvor vi blir mer og mer lett-krenkede mens vi sitter og dissekerer maten vår for ulumskheter vi selv har definert at vi ikke tåler. Er vi på vei til å bli mer og mer egoistiske? Livredd for alt fra å erkjenne at vi ikke er perfekte til at vi kan komme til å slippe en fis?
Når vi snakker om egoisme. Eller det å være opptatt av seg og sitt. Jeg er litt usikker på hvordan jeg ville reagere hvis noen av naboene bråkte med hagearbeid klokka 05.25 slik Vivian forteller om.
Eller kanskje jeg ikke skal forfølge den tankerekka noe videre. Jeg ser for meg meg selv hoppe opp av senga og strene ut døra og mot bråkmakeren før jeg er skikkelig våken. Jeg pleier å sove i Evas drakt…
Tror det synet ville ha fått eventuelle naboer til å slutte med hagearbeid – for alltid.
Til slutt, før jeg kaster meg over forberedelsene til dagens kommunestyremøte, vil jeg bare opplyse at det som troner øverst på bloggtopplista i dag er kost fisk med Sandefjorsmør.
Jeg leser oppskriften nøye.
Fløte i saus er fy-fy for mange. smør likeså. sitrus er det mange som ikke tåler, persille kan gi overfølsomhet-reaksjoer. Det er best å droppe det Sandefjordsmøret,
Fiskeallergi er det faktisk mange som har. De får kløe i munnen og kan få alvorlige allergiske reaksjoner i sjeldne tilfeller.
Allergi er en godkjent grunn til ikke å spise fisk.
Så er det noen som opplever at de kan være litt intolerante, og en hel mengde mennesker som ikke liker fisk. Så vil du at alle rundt bordet skal nyte maten, dropp fisken.
Løk kan gi irritabel tarm, det grønne på vårløken pleier å gå bra for de aller fleste, Potet er det enkelte som reagerer på stivelsen i.
Så av Tom sitt middagstips ville jeg nøyd meg med å servere noen stilker med det grønne på vårløken med litt salt og pepper for å være på den sikre siden. Men du, husk å bruke vanlig pepper da. Ikke sitronpepper. Du vet denne sitrusalergien…
Det er så godt når det begynner å spirs å gro. Når man kan begynne å plante i verandakasser og potter ute på tram og terrasse. Og morsomst av alt er det å se det spire å gro inne av frø en selv har sådd. I år ar vi ganske mange frø inne. Noen er i veldig god vekst, så jeg håper det snart blir slutt på nattefrost og gode temperaturer så vi kan få plantet de ut i bed, åker og potter.
I dag har Gamle Gubben Grå bursdag. Han fyller 60 år. Eldste Sønn kommer til middag. Jeg skal lage en stor porsjon med chiliconcarne når jeg kommer fra jobb. Gleder meg både til kokkelering og til å kose meg sammen med kjernefamilien og feire Gubben litt. Ordentlig feiring og markering blir det senere.
I går da jeg kom fra et møte i Rødt og kunne ta kvelden var jeg trøtt og sliten. Skikkelig sliten. Ikke av møtet egentlig. Det gir vanligvis mer energi enn det tapper. Men det var litt mye i går totalt av telefoner, meldinger og folk som måtte snakke med meg. Jeg har sovet dårlig. Du vet når du hele tiden tenker at “Jeg må sove nå”. Da er løpet liksom kjørt. Man blir liggende der øys våken. Jeg har nok duppet av en del, selv om det ikke føles at jeg har fått så mye søvn. Gjesper litt, men er klar for en ny dag.
Tekopp med suketter nå på morgenen og etter hvert noen opper svart kaffe på jobb så skal jeg nok komme meg gjennom dagen. Er ikke sikker på at jeg kommer til å ha maks fokus på sunne matbytter i dag, men man kan ikke være like flink hver dag.
Jeg lytter til radioen i bakgrunnen. E16 stengt ved Vik, en trailer som har velta. Jeg er glad jeg bare har 7 minutters kjøring til jobb, mest sannsynlig uten særlig med kø.
Har jeg ikke fortalt hva vi spiste til middag i går sier du? Det var utrolig enkelt frossen-pizza fra coop ble servert sånn en gang rundt klokka 22.30. I går var en slik dag.
I dette innlegget påpekte jeg at Tom, han helt der oppe på toppen. ikke hadde laget fiskekaker selv om han har varmet pakka med fiskekaker fra kjøledisken på Rema. I dag smiler jeg fornøyd når jeg ser at Strikkekjerring deler oppskriften på hjemmelagde fiskeburgere. Da snakker vi ikke om kjøledisk og Rema, men fiskeburgere laget hjemme på kjøkkenet av fisk så fers at den knapt har sluttet å sprelle før den blir til burger.
Jeg får og nesten vann i munn av pastaretten til Vibbedille. I mitt stille sinn tenker jeg at det finnes andre raske løsninger enn den evinnelige frossen-pizzaen.
Denne uka er travel. Nesten som om det gamle livet mitt er tilbake. Det er et par slike travle uker nå, så blir det roligere.
Jeg var sliten i går. Men det går bra. Jeg har lagt inn i planen når jeg skal slappe av, og gitt meg selv “leggetid” på kveldene. Det gjelder å huske å prioritere restitusjon. Derfor skal jeg i kveld kose meg sammen med Gamle Gubben Grå og guttene. Morgedagens kommunestyremøte er ferdig forberedt. Treger bare en liten gjennomlesing i morgen formiddag. Full kontroll.
Tom helt der oppe på bloggtoppen markerer at facebooksiden hans er 5 år. Gratulerer.
Jeg synes dog det at Gamle Gubben Grå er 60 år i dag er langt mer å feire.
En skal høre mye rart før øra faller av, lærte jeg som barn. Men her om dagen vurderte jeg sterkt å sjekke om ørene mine begynte å løsne. Det satt en mann inne i radioen min og hevdet at gulerota følte “smerte” når den ble slått eller skåret i.
Min første tanke var hvem slår gulerøtter? Jeg forstår at gulerøttene nok relativt ofte opplever å bli skåret i, men slått? Jeg klarer ikke helt å se for meg når det ville føles naturlig å flatbanke ei gulerot. Da var det gjort, mannen i radioen hadde fenget min oppmerksomhet.
Nå hadde han gått over til å snakke om kål. Noe om at kålen smakte mer kål jo mer man kuttet i den. Jeg fikk ikke ned meg alle detaljer, for jeg begynte å tenke etter om utsagnet medførte riktighet. Mente han ar den første biten jeg skjærer av et kålhode er mildere enn den siste? Eller at finsnittet kål, som f.eks. til surkål smaker mildere enn kål i større biter, sånn som f.eks i fårikål? Og stemmer det?
Innen jeg var ferdig med å reflektere over det snakket han om løk. Og nå klarte hei å følge det han sa uten å bli avspore med å vurdere om det virkelig var slik For når vi skjærer løk, begynner vi ofte å gråte. Tårer og løkkutting har en sammenheng vi alle kjenner til. Og nei, tårene dukker sjelden opp i ren medlidenhet med den voldsutsatte løken.
Det er et svovelhildig stoff løken skiller ut for å forsvare seg. Den skiller ut det samme stoffet hvis vi hadde vært et skadedyr som angrep den. (Noe vi jo strengt tatt er.)
Min neste refleksjon var virkelig fylt av omtanke og medlidenhet. Hvis gulerot, kålhode, løken og andre grønnsaker har følelser, reagerer på smerte eller å bli utsatt for vold. Hva skal veganere og vegetarianere spise da? Kommer de til å bli en utdøende rase?
Slik jeg har forstått det så er det medlidenhet med dyr som gjør at de ikke spiser kjøtt. Da må de jo ha like mye medlidenhet med kålhoder, løk og gulerøtter.
Det var på fredag. Det tikket inn en melding. En forespørsel fra ei i styret i Nei til EU om jeg ville delta i en paneldebatt en dag i juni.
Jeg har deltatt i paneldebatt hos Nei til EU en gang før. Det må ha vært for 8 år siden. Jeg var ikke fornøyd md egen innsats i etterkant.
Jeg er EU motstander, men det er kanskje ikke det politiske feltet hvor jeg har min største styrke. Det er ikke et tema hvor jeg snakker engasjert på innpust og utpust. Så å sitte i en paneldebatt om EU er en oppgave jeg mener mange andre i partiet ville klare langt bedre enn meg. Mange med større engasjement, ja som til og med er medlem av Nei til EU.
Dette prøvde jeg å formidle til hun som spurte. Men hun sa at hun hadde fått i oppdrag å spørre meg. Ikke å spørre en eller annen i Rødt.
Jeg er litt usikker på hvem i Nei til EU som er så stor fan av meg.
Jeg føler at jeg ikke helt fikser paneldebatter. En paneldebatt i et tema jeg ikke er 100 prosent trygg på er en utfordring. Jeg liker egentlig utfordringer, og jeg trenger trening på paneldebatter – så jeg sa ja.
I går mens vi gikk i tog forbi kultursenteret gikk jeg i nærheten av hun som hadde spurt meg om den paneldebatten.
Hun nevnte da at hun ikke hadde fått bekreftet at de fikk leie salen i kultursenteret til arrangementet. At det måtte hun huske å purre på. Jeg sperret opp ører og øyne. Skulle debatten være på kultursenteret? Selv “Veslesalen” der er jo relativt stor. Går glatt 200 mennesker inn i den salen. (Den største salen er byens gamle kinosal og er heldigvis under ombygning tror jeg.) Hva var det egentlig jeg hadde sagt ja til? Sist jeg var på debatt med Nei til EU var det i andre etasje på LO huset. Et arrangement med kanskje rundt 20 tilhørere.
Du sa jeg skulle debattere med en “Morten”sa jeg. Er det ….. ? Jeg nevnte navnet på en lokal SP politiker som heter Morten til fornavn.
Jeg har tenkt litt på hvem denne “Morten” kunne være, og har kommet frem til at den eneste jeg kan tenke på er denne politikeren fra SP. Jeg har og i mitt stille sinn tenkt at han kan jeg alltids klare å gjøre en grei figur i debatt mot eller med.
Hun husket fremdeles ikke etternavnet til denne “Morten”, men han kom fra Nei til EU sentralt så vidt hun forsto.
Jeg ble ikke noe mindre betenkt etter den opplysningen.
I en paneldebatt bør det være flere enn to personer, og så bør forskjellige standpunkt være representert. En debatt mellom to som er EU motstandere kan ikke ha noen interesse.
Finner vel ut mer om arrangementet etter hvert.
Nå har jeg en drøy måned på å lese meg opp på.
EU, det er et stort tema som berører mange politiske spørsmål.
Jeg har som sagt en drøy måned på meg, men jeg bør starte å lese nå. Ikke vente til siste kvelden og tro at jeg skal klare å lære meg alt om EU i løpet av noen sene kveldstimer.
Jeg tror jeg begynner med den politikken jeg er best på, helsepolitikk. Så leser jeg meg opp på EUs ønske om fri flyt av pasienter i kveld, det såkalte Helsedirektivet.
Men først er det møte i Rødt hvor vi blant annet skal gå gjennom sakene til torsdagens kommunestyremøte samt spise opp restene fra 1.mai- lunsjen i går.
Etter det bærer det rett hjem for å lese om EU:
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til, men jeg skal gå fra den paneldebatten og tenke at denne gangen klarte jeg det. Denne gangen fikset jeg å delta i en paneldebatt. Jeg behøver ikke å briljere, men jeg skal klare å prestere en innsats jeg selv er fornøyd med. At ikke alle de gode poengene skal dette ned i hodet mitt først i det jeg forlater salen. Jeg har som sagt en måneds tid å lese meg opp på. Det bør gå.
OK, la oss erkjenne fakta. Jeg er helt nede på en 14. plass i dag. Sånn går det når jeg flyr rundt i demonstrasjonstog og hører på appeller og taler i stedet for å holde meg hjemme ved tastaturet for å produsere blogginnlegg. Likevel vil jeg hevde at jeg er en ordentlig påvirker, influenser. Det er bloggtopplista i dag et bevis på.
Nei, jeg tror ikke alle toppbloggerne ar vært ute og marsjert i 1. mai tog mens de synger Internasjonalen. Kanskje er det ikke alle toppbloggerne som er like mye influert, påvirket heller, men jeg kan i det minste lese på denne bloggen her at jeg har hatt påvirkningsmakt på den o store og prominente bloggeren.
Allan fulgte min klare oppfordring og gjennomførte årets poolrace.
Strikkekjerring har vært ute og lett etter våren. Fristende aktivitet en dag i mai, men nei jeg tror jeg skal la det være.
Hver gang jeg begynner med vårlige aktiviteter som å plante stemorsblomster eller vaske grill laver snøen ned. I går skulle jeg bare en rask tur med Charlie Chihuahua før jeg dro på 1. Mai lunsj med Rødt. Jeg var gjennomvåt etter en runde rundt på boligfeltet her – av våt snø som dalte i store filler.
Da jeg ankom lunsjen spurte de forskrekket om jeg hadde gått hjemmefra.
Snøen fra i går har heldigvis forsvunnet, men vi har fremdeles snøflekker igjen på plena. Det er is på bilvinduene og rim på bakken.
Så her sitter jeg, inntullet i pledd og drikker varm te hvor sukkeret er byttet ut med suketter. Dere vet sunne matbytter og alt det der.
Monica skriver om en nær-hjorten-opplevelse. Jeg har opp gjennom årene hatt noen nær-elgen-opplevelser.
Når jeg tenker etter har jeg vel vært mer enn nær hjortedyrene og. Har kollidert både med elg og rådyr. Absolutt ingen morsom opplevelse.
Da jeg traff på elgen var jeg på vei fra huset i skogen til nattevakt på sykehuset. Det var mørk høstkveld med litt regn i lufta. Jeg hadde vært på dagvakt før på dagen. Litt sigen i kroppen. Like før Kjos-saga kom det en ung elg løpende ut foran bilen og jeg hadde ikke mulighet til å unngå sammenstøtet.
Elgen ble liggende i veibanen med – etter mine medisinske kunnskaper – pneumothorax – altså punktert lunge. Mulig andre indre skader og. Jeg undersøkte ikke dyret så nøye.
Jeg ringte politiet og ga beskjed, og så ringte jeg viltnemda og kveldsvakta på jobben for å si at jeg ble litt forsinket.
Viltnemda kom heldigvis raskt. Elgen ble sendt til de evige jaktmarker og jeg kunne fortsette reisen mot jobben, litt skjelven men fattet.
På vei inn på sykehuset traff jeg på vakthavende kirurg. Han hadde tydeligvis hørt om sammenstøtet. Mulig han hadde reagert på at det ikke ble byttet bemanning på røntgen, for han spurte Hvordan gikk det med elgen? Jeg svarte at Den ligger på skadestue 2 og venter på deg. Så gikk jeg til røntgen og sendte hjem kveldsvakta.
Neste morgen da vakta var slutt tok jeg bilen i nærmere øyensyn. Skjermen på høyre side hadde fått en real smell, og det hang dotter av elgbust og store blodflekker på bilen. Sammenstøtet var nok større enn jeg hadde trodd der sent på kvelden, stresset fordi jeg skulle på jobb. Følte meg litt skjelven. Det kunne fort vært jeg som hadde havnet på skadestue 2.
Jeg trillet forsiktig ned til et verksted og fikk ordnet med leiebil før jeg tok turen hjem og fant senga.
Aud Marit beveget seg ikke utenfor døra i går. Jeg forstår henne så utrolig godt. Jeg mener når du blir møtt av store snøfiller og vinterlige forhold når du står opp og det liksom skal være mai-måned, ja da har man mest lyst til å krabbe langt under dyna og bli der.
Noe har latt seg motivere til husarbeid på fridagen, andre har brukt den til Råkenråll og øl. Jeg er så gammel at det første virker mest fristende. Andre igjen har brukt helgen til å lage ny ukemeny. Det tror jeg bare jeg forbigår i stillhet. Klikker meg videre og finner nok en ukemeny. Sukk. Ikke blir jeg fristet til forslagene de kommer med heller. Pølse med stappe eller skinnstekt hyse. Niks. Jeg har lyst på burger, men så var det det med de sunne matbyttene og fastlegen da. Dobbelt sukk.
Vibbedille har fulgt Aud Marit sitt eksempel og hatt en sløv dag. Nærmest sovet seg gjennom fridagen.
Litt overraskende. Trodde hun hadde besteget en fjelltopp eller tre. Hun har jo blitt så sporty.
Vivian har hatt en god helg med besøk av en venninne og sikkert mye kos. Jeg ser det har vært sjokoladekake på menyen.
Helt på topp, ingen over ingen ved siden, ingen i nærheten en gang ligger Tom og hans oppskrift på fiskekaker Eller, det er jo ikke egentlig en oppskrift på fiskekaker, de har han kjøpt ferdig fra butikken.
Det er altså det som inspirerer oss mest denne tirsdagen. Ferdige fiskekaker fra billigkroken på Kiwi. Er det rart jeg til tider savner Sophie Elise og Isabella Raad?
Det ser kanskje litt tynt ut på torget på dette bildet. Som om 1.Mai er for spesielt interesserte. Et arrangement som har gått ut på dato. Men dette er liksom talerstolen og hovedparolen som i år var TRYGGHET I FELLESSKAP. Det sto folk med paroler tett i tett rundt hele torget. Det var bare jeg som ikke fikk tatt så mange bilder. Jeg sto jo og holdt parole.
1. Mai har absolutt ikke gått ut på dato. Det er fremdeles nok av saker å kjempe for.
Det koster under 35 øre å produsere en kwh med norsk fornybar vannkraft. Da rimer det ikke at vi her i Norge skal betale både ti og tyve ganger så mye for strømmen fordi det er vindstille i Tyskland.
Det hjelper så lite at regjeringen sier at bare vi får bygd ut nok vindkraftverk og andre nye typer kraftverk i Europa da kommer prisene til å synke igjen. Sånn om en 5, 10 eller 20 år.
Folk har problemer med å betale strømregningene nå. Jeg tror ikke kraftselskapene gir de 20 års utsettelse på strømregninga.
Ja, vi skal være solidariske med et Europa i kraftkrise. Men er det solidarisk å selge norsk strøm som er rimelig å produsere til høyest mulig pris på den europeiske kraftbørsen?
Å utnytte en krise for å få maks profitt har jeg aldri sett på som spesielt solidarisk.
Rødt mener at krafta er vår felles eiendom og at kraftpolitikken må styres politisk. Vårt svar er en makspris på strøm, kombinert med bedre regulering av eksporten og krav til forsyningssikkerhet.
Vi vil regulere krafteksporten via kabler til utlandet, for å holde strømprisene nede og unngå å importere europeiske strømpriser til Norge.
De fleste kraftprodusenter i Norge er eid av det offentlige. Av stat og kommuner. Krafta er vårt felleseie. Da er det urimelig at vi skal importere europeiske kraftpriser bare for at staten skal tjene seg rik mens strømprisene bidrar til dyrtid for vanlige husholdninger.
Vi hadde og en parole hvor det sto
HØNEFOSS FOR INNBYGGERNE, IKKE UTBYGGERNE.
I Hønefoss som i mange andre byer og tettsteder er det utbyggerne som rår. De leverer utbyggingsforslag som tøyer grensene i byplaner og andre områdereguleringsplaner. De må ha større utnyttelsesgrad av tomta enn det som ligger i rammeverket. et par ekstra etasjer alt for å sikre maks profitt.
Det lønner seg ikke å bygge hoteller på “bare” 5 etasjer, eller kontorbygg ved fossen hvis de ikke får bygge 14 etasjer.
At det store flertall av byens innbyggere ikke ønsker seg 14 etasjes høyhus eller at byen skal fylles opp med høye hus på hver eneste ledige flekk betyr ikke noe i mot utbyggernes ønske om å maksimere profitten.
Vi i Rødt Ringerike ønsker å bevare Hønefoss sitt småbypreg. Vi tror det kan være Hønefoss sitt fortrinn. Det er ikke alle som drømmer om å bo i små leiligheter i høye hus.
Den tredje parolen vår var parolen jeg gikk bak. Eller parolen jeg bar da, for å være konkret.
BEVAR HØNEFOSS SYKEHJEM.
Jeg er fullstendig klar over at flertallet i kommunestyret har bestemt å rive det ærverdige gamle sykehjemmet. Men til gravemaskinene kommer og begynner rive-arbeidet har jeg vel lov til å sloss for en sak vi i Rødt tror på? Bevare bygget og hagen rundt. Jeg har skrevet side opp og side ned om det sykehjemmet tidligere. Jeg skal ikke gjenta alt her.
Mange som sto å så på toget ga oss fingeren opp, og flere kom bort til meg på torget sa at de virkelig støttet oss i den kampen.
Høyres ordførerkandidat som av en eller annen merkelig grunn hadde forvillet seg til torget på selveste 1.Mai var snar til å fortelle at han også ville bevare Hønefoss sykehjem. Jeg trodde ikke mine egne ører. Ville han bevare sykehjemmet?? Han stemte jo for å jevne det med jorden! Jeg konfronterte han med det. Joda, det stemte det, men de skulle jo bygge et nytt sykehjem.
Vel, han ordførerkandidaten og jeg har visst forskjellige definisjoner av ordet bevare…..
Som dere forstår har jeg hatt en engasjerende og morsom dag. Til og med Gamle Gubben Grå fikk jeg lurt med meg i toget. Han gikk under parolen om strøm.
Litt morsomt at når jeg sjekka lokalavisas dekning av 1. Mai feiringa er det for en gang skyld bilde av Gamle Gubben Grå som figurerer i avisas reportasje. Du må klikke deg inn på bilde-reportasjen, altså der lokalavisa legger ut en haug av bilder fra arrangementet for å finne meg.
Kanskje Gamle Gubben Grå, født og oppvokst i en borgerlig familie på beste Oslo vest havner som førstesideoppslag i en reportasje om 1. mai, arbeiderbevegelsens kampdag i lokalavisa her oppe.
Sammen med denne kjerringa kan visst de merkeligste ting skje. Noen vil sikkert mene at jeg har dårlig innflytelse på Gubben.
Håper dere alle har en fin 1. Mai samme hvordan dere velger å feire den. Jeg har vært en tur nede i parken og hørt på hornmusikk og tale. En kald og våt fornøyelse. Av alle ting har det begynt å snø i morges La seg både på trammen og på frontruta på bilen. Jeg ble ikke akkurat lystelig til sins av det.
Det er så vidt jeg ikke snekrer en parole til 1. Mai toget senere i dag. En parole hvor det står DET ER NOK SNØ NÅ!! Tror jeg kunne få mange med meg bak den parolen. Men siden Yr, værgudene og statsministeren har lovet bedre vær og opphold i god tid før toget lar jeg det være. Får heller gå under en av de parolene vi har fått godkjent av parolekomiteen.
Vi fra Rødt skal ha parolene STØRE NÅ MÅ DU HØRE, GI OSS STRØM TIL 35 ØRE!, HØNEFOSS FOR INNBYGGERNE IKKE UTBYGGERNE og BEVAR HØNEFOSS SYKEHJEM. Jeg tipper jeg blir gående under den med sykehjemmet. Det er jo en av kampsakene mine. Men kunne godt gått bak begge de to andre også.
Talen i parken som jeg har vært og hørt på er ved bautaen over de her på Ringerike som døde på grunn av krigshandlingene under 2. Verdenskrig Hun som holdt Talen trakk linjene til kampen mot fascismen og fremmedfrykt som vi ser at gror frem på ny både i Europa og i vårt eget land.
1. Mai arbeidernes internasjonale kamp- og solidaritetsdag bærer i seg så mangt. Fra det helt lokale som kampen for et sykehjem som står i fare for å bli jevnet med jorden til kampen mot undertrykkelse. En viktig dag En dag med et historisk sus, men som overhode ikke har gått ut på dato. Det er så mange kamper som fremdeles må kjempes.
I dag er det 1. Mai, og jeg skal snart ut på jul. Det er en markering ved bautaen over de her i kommunen som døde under andre verdenskrig som jeg pleier å prøve å få med meg. Har hatt det som tradisjon siden jeg selv fikk det ærefulle oppdraget å holde talen ved den bautaen for 9 år siden. Det var langt utenfor komfortsonen min, det kan du lese om her. I dag er det ei annen fra Rødt som skal holde den talen. Jeg tror hun gruer seg litt. Jeg tenkte jeg skulle dra ned. Det er godt å se mange kjente fjes. I tillegg synes jeg det er en fin måte å starte denne Høytidsdagen på. Arbeidernes solidaitets- og kampdag.
Senere i dag blir det både 1.mai lunsj, tog, taler og appeller. En aktiv dag. Men jeg har tid til å klikke meg gjennom toppbloggerne og komme med mine refleksjoner.
Hva vi skal ha til middag er jeg usikker på. Noe enkelt. Vi har rester av fiskeformen fra i går. Eller kanskje noen skikkelige burgere nede i byen etter at vi er ferdige med tog og taler. Vi får se. Det blir spekemat på 1.mai lunsjen. Det er godt, og er vel egentlig middag godt nok for meg.
Aud Marit skriver at hun skal slutte å skrive om at hun har dårlig råd. Hun skal slutte å skrive at hun skriver handleliste og håper trygdeutbetalingen skal holde til det hun trenger. Hun skal slutte å skrive at hun leter etter flasker for å spre på inntektene.
Det er hennes blogg, så hva hun skriver er helt opp til henne.
I dette tilfelle er det ikke det.
Hun skal slutte å skrive om sin økonomiske situasjon fordi hun får massiv kritikk fra noen som leser bloggen for det.
Jeg antar det kommer av at noen føler ubehag av å lese det Aud Marit skriver. For ja, det er ubehagelig å tenke på at noen nærmest lever på posesuppe og tørt knekkebrød og likevel må samle flasker for å få det til å gå rundt.
Det burde ikke være slik i velferdsstaten Norge, et av verdens aller rikeste land.
Jeg synes Aud Marit er modig som tør å gi fattigdom et ansikt. Det er mange som sliter som gjør alt de kan for å skjule det. I det siste året har det blitt flere. Køene der de deler ut matposer har økt og flere og flere sliter med å få hverdagen til å gå rundt. Aud Marit er ikke alene i sin situasjon. Hun er en viktig stemme som setter søkelys på et samfunnsproblem. Hun burde få respekt for at hun tør, ikke kritikk.
De som føler det så ubehagelig å lese om Aud Marit sin hverdag kan jo finne noe annet å lese.
Likevel tror jeg kanskje det kan være en ide for Aud Marit å ha fokus på noe annet enn dårlig økonomi når hun skriver blogginnlegg. Ikke for å behage leserne, men for sin egen del.
Da jeg begynte å skrive blogg daglig var da jeg møtte veggen første gang. Jeg skrev innlegg på innlegg om hvor sliten jeg var, og fikk god respons og omtanke i kommentarfeltet. Hver dag startet jeg dagen med å fokusere på hvor sliten jeg var og hvor trist alt var. Det var der fokuset mitt var, og det var det leserne (trodde jeg) ville ha. Kommentarfeltet mitt var fullt av folk som ga støtte, og fortalte om hvor slitne de var og hvor mange vondter vi alle hadde,
Jeg ble ikke akkurat friskere av det.
Så kom jeg til et punkt hvor jeg måtte endre fokus. Endre fokus for å ikke grave meg selv lenger ned, men heller prøve å løfte meg opp. Livet var jo ikke helsvart.
Jeg begynte å “lete” etter positive ting jeg kunne skrive om på bloggen. Små ting, som at det var sol eller at jeg hadde sittet ute på trammen.
Når man snur tankegangen fra “stakkars meg” til å vise at livet kan være ok, tross alt, tror jeg man får det bedre med seg selv. Man blir litt mer oppmerksom på det som er bra når man bevisst leter etter det.
I dag er det 1. Mai. Jeg har sjekket parolene på Kongsberg, byen der Aud Marit bor. De skal ha en parole som sier
ØK SOSILHJELP OG BOSTØTTE!
Jeg har anbefalt Aud Marit å møte opp i 1. mai-toget å gå under den parolen. Føle på fellesskapet og forstå at hun ikke er alene om å slite med å få pengene til å strekke til.
Jeg tror det ville være en god opplevelse, slik opplever i det minste jeg å gå i et tog bak en parole som betyr noe for meg.
Fra kampen mot fattigdom til kampen mot alt som er usunt. Dere vet alle disse matbyttene. Slutte med kaffe-latte, bytte ut ostepop med brokkoli og spise stangselleri i pølsebrød.
Har dere tenkt at noen må gjøre slike matbytter ikke på grunn av at de ønsker å være så trendy eller sunne, men rett og slett på grunn av økonomi?
At kanskje hun venninna som aldri vil være med på kaffe’ for å ta en kopp kaffe rett ogsalett ikke har råd?
At hun som på venninne-lunsjen “akkurat har spist” og sitter der med kun en kopp svart kaffe mens de andre koser seg med god mat ikke kan ta seg råd til en restaurantlunsj til et par hundre kroner.
At noen står på hode i fryseren for å finne noe som kan brukes til middag. Kontoen er tom, og det er fremdeles tre middager som skal trylles frem før det kommer penger på konto.
Det finnes mange som har det slik i våre dager. I perioder har jeg vært der selv.
Det er mai. Om få dager har Gamle Gubben Grå fødselsdag. Fyller 60 år!
Jeg skulle ønske at jeg kunne tatt med meg familie og venner og bestille en bedre middag til alle på et av områdets restauranter. Drømte vel om Kleivstua og den fantastiske utsikten. I tillegg ville jeg gi han en reise for oss to i fødselsdagsgave. Dublin, Skottland, Dubai…. Bare det beste er godt nok for mannen i mitt liv.
Men det har jeg ikke råd til.
Vi skal nok få feiret dagen når barn og Svigermor har tid. Vi har utsatt det litt. Gave blir det og, men ikke tur til Dubai.
Det er forskjell på for eksempel Petter Stordalen som fylte 60 i fjor og Gamle Gubben Grå, også når det kommer til hvordan man feirer dagen.
Det her er ikke ment som klaging. Jeg tror ikke Gamle Gubben Grå hadde ønsket å markere dagen med en kjendisfest. Vi skal få til en feiring Gamle Gubben Grå setter pris på.
Nå må jeg hoppe i dusjen skal jeg rekke å høre talen. Resten av toppbloggerne får vente på mine refleksjoner. Kanskje kommer de i løpet av dagen, kanskje blir jeg for opptatt med å markere dagen. Vi blogges.
