Julesnøen kom som bestilt sent i går kveld og i natt. Vi våknet til hvit jul. Er vi heldige så får vi beholde den til ut i romjula, kanskje over nyttår. Kjerringa er kanskje ikke så alt for glad i snø og vinter, men hun liker hvit jul. Det hører med og bidrar til julestemning ikke minst på bilder. Så snø til jul er bra.
I motsetning til tidligere år har lista over alt som skal gjøres før jul blitt kortere og kortere frem mot jul, og ikke lengre. Kjerringa har fremdeles tro på at vi skal komme i mål før jula ringer på døra om rundt 72 timer. Kanskje ikke helt i mål før Datteren kommer i morgen, men ferdig nok til at hun ikke møter en ildsprutende drage rett innenfor inngangsdøra,
En julegave skal hentes i butikk på Lille Julaften. Hvis den mot formodning ikke dukker opp må vi ha en plan B. Den jobber jeg fremdeles litt med. De to siste julegavene ordner vi i dag – eller muligens i morgen. Det er søndagsåpne butikker. Frukt og blomster ordnes på Lille Julaften. Det samme med en gave som skal inneholde mat. Da tar vi og resten av matinnkjøpene. Ribba, medisterkakene og julepølsa er på plass. Må ha brunost, lefse, brød og litt mer pålegg.
Gulvene skal vaskes over, og vi skal rydde vekk litt sånn hverdags-rot. Som gavepapir ruller og tape som nå opptar deler av spisebordet.
Det eneste hun ikke helt har kontroll på er juletreet. Men det har ungene sagt at jeg ikke skal bekymre meg for, så da gjør jeg ikke det. Gamle Gubben Grå og jeg har og en plan B på lur hvis stresset skulle ta kjerringa før julebusken dukker opp.
Som dere skjønner, Gamle Gubben Grå og Kjerringa har full kontroll.
Hvis jeg skal være tro mot mitt eget konsept skal jeg i dag reflektere over temaet kyllinggrateng. Har jeg noe pent å si om kyllinggrateng? Ikke som jeg kan komme på i farten. Så da burde jeg muligens holde munn, eller la være å skrive noe som helst. Som en kommenterte da jeg her om dagen kom med noen refleksjoner over temaet reste-lapskaus at selv om jeg mener å være ironisk, så kan matbloggeren oppfatte det som utidig hakking. Folk er jo så lett-krenka nå for tiden, spesielt på vegne av andre.
Bloggeren som har skrevet innlegg om kyllinggrateng og bloggeren som skrev innlegget om reste-lapskaus er slik jeg har forstått det voksne mennesker som helt frivillig har publisert sine innlegg på en offentlig blogg. Er det bare mat-blogger man ikke kan komme med kritiske bemerkninger til, eller gjelder det også andre temaer som blir fremsatt i det offentlige rom?
Hvis noen skriver om hvor fantastisk det er med vindkraft og jeg er i mot vindkraft, har jeg da lov å skrive det? Eller vil vindkraftforkjemperen oppfatte det som utidig hakking? Hvis noen mener at bomringer er tingen og jeg er i mot bomringer og mener at vei-utbygging skal finansieres over skatteseddelen har jeg da lov til å hevde mitt syn, selv om det går på tvers av det den andre hevder? Er det debatt, eller er det utidig hakking? Når SIAN og deres likesinnede kommer med sine fremmedfiendtlige uttalelser, skal jeg da holde kjeft og ikke ta til motmæle i redsel for at de skal føle seg støtt, krenket og hakket på fordi deres vrangforestillinger blir motsagt?
Hvis man mener at en hver offentlig uttalelse må møtes med tommel opp og hjerter i kommentarfeltet, og at enhver kritisk røst enten det gjelder kyllinggrateng, restelapskaus eller rasisme er utidig hakking ja da en man på vei mot et samfunn jeg på det sterkeste vil advare mot. Da er vi på vei mot et samfunn hvor en hver kritisk røst forstummer i redsel for at noen skal bli såret eller litt lei seg. Er det det vi ønsker?
På torsdag hadde Jonas Gahr Støre sin halvårlige pressekonferanse. Rundt 20 aviser, TV kanaler, etc var møtt opp. Det ble opplyst i forkant av seansen at kun NRK, TV2 og NTB fikk lov å stille spørsmål. Statsmnisterens kontor, eller hvem det nå var som hadde regien, ønsket ikke at Støre skulle bli grillet av et helt pressekorps. Jeg antar han kunne oppleve det som utidig hakking. Med de meningsmålingene Arbeiderpartiet har for tiden samt lederstriden som er i gang i partiet kunne det jo fort komme noen kritiske spørsmål. Kritikk enten det er til statsministere eller matbloggere må vi jo unngå, ikke sant?
Om du ikke liker å bli hakket på, så bør du kanskje ikke hakke på andre skriver vedkommende i sin kommentar.
Jeg er litt usikker på hvor vedkommende har det fra at jeg ikke aksepterer å bli motsagt eller få kritiske kommentarer, Jeg er opposisjonspolitiker fra Rødt. Tro meg, jeg blir motsagt relativt ofte. Pene gamle damer kommer bort til meg når jeg står på stand på torget og skjeller meg ut for de verste ting, blant annet folkemord i Latin-Amerika som foregikk på en tid hvor jeg fremdeles gikk i grunnskolen.
Jeg har muligens sagt at jeg er litt lei innleggene fra enkelte lettkrenka medbloggere, men det har jeg løst på en utmerket måte. Jeg har slutta å lese mølet.
Man har ytringsfrihet i Norge. Den setter jeg høyt. Men ytringsfriheten gir meg rett til å komme med kritiske kommentarer til det jeg leser. Ytringsfriheten gir også meg retten til å ytre meg, selv om mine ytringer kan oppleves kritiske.
Om jeg har noe pent å si om kyllinggrateng? Nei det har jeg ikke. Jeg har heller ikke noe spesielt stygt å si om kyllinggrateng. For å være ærlig synes jeg kyllinggrateng er et relativt uinteressant tema. Det er jeg i min fulle rett til både å mene og hevde.
Det er ikke bare Drømmehuset som må shines til jul. Det må Kjerringa og. Hun har jo et ønske om å skinne om kapp med juletreet. Så i dag bar turen til frisøren.
Nesten alt som skal handles inn til jul ble og handlet inn. Nesten. Overfylte butikker og kjøpesenter rett før jul kan få det til å koke litt i Kjerringa når hun ikke vet akkurat hva hun skal ha, og må tenke litt. Men vi skal til byen på Lille Julaften og. Kjøpe frukt og blomster. Fikser det siste da, om ikke før.
Det går bedre og bedre dag for dag har Allan kalt sitt siste innlegg. Og det er akkurat Allan som ligger på plassen foran meg på bloggtopplista, og derved dette innlegget som har lånt tittelen fra Ernst Rolf sin gamle revyvise jeg skal reflektere over. Vel, jeg kan starte med at den positiviteten som råder i innlegget til Allan overhode ikke smitter over på meg. Er det noe som virkelig er verre å kommentere enn disse evinnelige ukemeny-bloggene så må det være treningsblogger. Det er så jeg har lyst til å dunke hodet i bordet og får blåmandag-følelse på en fredag. Allan skildrer den ene løpeturen etter den andre på ei tredemølle i en mørk kjeller. Det hele avsluttes med et bilde av en svett og smilende?!!!? Allan. Sorry, men bilder av svette gubber på over 50 høyner ikke leseropplevelsen min.
Allan har som mål å løpe et løp på ei mil på under 50 minutter i løpet av 2025. Jeg forstår meg ikke på folk som setter seg slike mål, men funderer litt på hvor lang tid jeg ville bruke på å løpe en mil. Eller gå en mil da. Løping er ikke noe jeg driver med. Har ikke løpt siden oppholdet på treningsleiren (yrkesrettet) høsten 2021. Før det hadde jeg ikke løpt siden skoledagene på 80-tallet. Altså noe jeg ikke driver med annet enn under tvang. Jeg ville nok ikke gå en tur på ei mil på under 50 minutter, men hva er vitsen? Når jeg går tur er det fordi jeg liker å gå tur. Da er det selve turen som er målet, ikke å bli fortest mulig ferdig med den.
Allan er optimist. Han tror han kan nå målet sitt. Ikke minst fordi han også har nådd ønsket vektnedgang. Vektnedgang ja. Der er jeg mer fornøyd. Jeg er fremdeles ei diger dundre på over hundre, men det blir stadig mindre og mindre av meg. Det merker jeg på klærne mine. Har gått ned over 20 kilo siden jeg var på mitt største.
Som alle andre treningsidioter proklamerer Allan at til neste år, når to uker med sofasliting med gomling av julekaker, potetgull og dipp for så å kjøre i seg ribbe, pinnekjøtt og medisterkaker i ribbefett er over, ja da skal han virkelig intensivere treninga. Da skal tempoet økes og intensiteten på treningene skal ytterligere opp. Han kommer til å dundre til med knallharde intervalltreninger forteller han. Gjett hvem som kommer til å få den blåmandagen i januarsier jeg. Det er så lett å love nå rett før juleferien tar til hvilke forbedringer og fysiske utskeielser som skal skje i januar.
Lykke til, Allan. Og du. Den gamle visa til Ernst Rolf har ingen ting med trening å gjøre. Det er en revyvise fra 1923 som handler om samfunnsendringer, spesielt i Christiania/Oslo.
Det var vel i forrige uke at Gamle Gubben Grå hylte til Kjerringa Nå kan du di opp den h****papiravisa! Han hadde akkurat snakket med distribusjonskontoret til lokalavisa. Ja hvis de fremdeles har et distribusjonskontor, jeg er litt usikker. Muligens det bare er et kundesenter Gsmle Gubben Grå hver gang papiravis uteblir. Det har vært relativt ofte i det siste.
Avisbud hadde de sluttet med. Avisen blir nå levert med posten, og posten kommer enn så lenge bare annen hver dag. Hvordan avisen hadde tenkt å få det til å gå opp med deres utgivelsesdager som er tirsdag, torsdag, fredag er litt for vanskelig matte for meg.
Jeg ga Gamle Gubben Grå en uke før jeg satte meg ned ved PCn for å endre abonnement. Jeg husket helt klart diskusjonen i fjor høst når jeg foreslo å si opp papiravisen. Jeg leser avisa digitalt, og når nyhetene endelig kommer i papirutgaven er det gammelt nytt for meg. Men Gubben skulle selvsagt ha avisen i papir slik den alltid hadde vært!
I dag spurte jeg Gamle Gubben Grå om han fremdeles mente jeg skulle si opp papiravisen. Den kom ikke i dag heller, noe som aktualisert problemstillingen. Ja, det mente Gubben helt klart. Så da endret jeg abonnement til det jeg ville ha i utgangspunktet, og viste Gamle Gubben Grå konseptet eavis. Da kan han jo bla i avisen lenge før den ville ha dukket opp i postkassa. Han blefornøyd med den versjonen. Enda mer fornøyd ble han når jeg viste han at vi nå sparte over 200 kroner i måneden, dvs over 2.400 kr i året.
Mens Kjerringa kjenner julestresset komme sigende og om ikke lenge begynner å holde styring på hvor mange sekunder det er igjen til jula ringes inn er Gamle Gubben Grå rolig som skjæra på fugleneket (som forresten har begynt å henge på litt halv-hold). Han har bedt Svigermor og Svoger til klokka 14, kjøpt ribbe og øl. stekt opp et lass medisterkaker som ligger i fryseren og bakt et par kaker. Hva er det Kjerringa stresser med? Jula kan bare komme. Alt er da klart her.
Kjerringa deler ikke helt hans oppfatning. Har du kjøpt gaver til ungene? Svigermor? Svoger? resten av slekta? Han smiler, Du er mye flinkere enn meg til slikt, jeg regner med du fikser det. Og det ligger da allerede noen pakker der borte i hylla og jeg vet du har noen poser i klesskapet. Joda, hun har sånn noenlunde kontroll. Har vel igjen et par, tre gaver.,,, fire. Der kom hun på en til. Stresset kommer krypende. I sitt stille sinn tenker hun at det er best for han at han har fiksa gave til henne. I fjor hadde han glemt det, fordi hun ikke hadde sagt hva han skulle kjøpe. Det har hun ikke i år heller, men noen diskrete tips om ting hun liker har hun da kommet med jevnlig.
Synes du huset er klart til å sette i gang med julefeiringa? spør hun og nikker mot en hybelkanin som hopper frekt over stuegulvet, Late Brit, robotstøvsugeren, står innesperret bak en del baljer med julepynt. Apropos de baljen. De fleste av de er tømt og skal vel heller ikke stå der når julefeiringa ringer på dørklokka sammen med Svigermor om litt under 120 timer. Er det håp om litt bistand for å få de opp på loftet igjen før den tid?
Joda. Gamle Gubben Grå har vært med å satt opp julepynt. Blant annet nøtteknekker samlinga på skrivebordet i gangen. De står der så flott på geledd med ei lita plastbalje bak seg. Hva den gjør der er Kjerringa mer usikker på. Muligens den hviler litt på vei mot kjellertrappa. Det finnes flere slike eksempler rundt om i Drømmehuset. Så fort Kjerringa har ryddet en flate benytter Gamle gubben Grå den til mellomlading av ett eller annet.
Hvordan går det med de stjernene du skulle bake? fortsetter Kjerringa og ironien i stemmen er til å ta og føle på. Du husker kanskje at du la noen arikosbiter i likør? Hun løfter opp plastboksen med aprikoser og likør og holder den tett opp til ansiktet hans. Gamle Gubben Grå sperrer øynene overrasket opp. Har du ikke laget de ferdig? Det må da være over en uke siden jeg var ferdige med å legge aprikosen oppe i den likøren…. Han forflytter seg raskt ut av kjøkkenet når han ser Kjerringa griper etter kjevle som ligger strategisk til etter at hun knuste drops til de for lengst svartbrente pepperkakevinduene.
Som dere skjønner, fredfylt og harmonisk førjulstid i Drømmehuset…..
Nok en gang er en av disse evinnelige ukemeny-bloggene på plassen over meg på bloggtopp-lista, og jeg sitter her og gjør meg klar til å kaste meg over tastaturet og komme med mine kjerring-kommentarer.
Etter at jeg skrev om julemenyen på denne ukemenyen i forgårs, er turen nå kommet til oppskrifta på reste-lapskaus. Ja, du leste riktig. Man må visst ha en oppskrift for å lage lapskaus av rester. Hva lærer folk hjemme og på skolekjøkkenet i våre dager? Jeg mener, hvis man trenger oppskrift for å lage lapskaus av restene man har etter alle måltidene i jula. Man tar rester av ribbe, medisterpølser, rosenkål, kålrotstappe, pinnekjøtt, kokte poteter opp i kjelen. Dropper restene av riskrem, rakfisk og lutefisk. Julesaus (sånn brun type) går greit i lapskaus-gryta, den røde sausen fra riskremen gjør det ikke. Finner så ut om man har noen andre grønnsaker en kan ha i lapskaus kjelen. og supplerer med et par buljongterninger.
Mens jeg sitter her og ironiserer slår plutselig en tanke ned i meg; Burde jeg bli snillere mot disse matbloggerne? Jeg oppdaget jo at til tross for at jeg har brukt mesteparten av desember på å poste blogginnlegg om at jeg kremerer julebakst, så har noen nominert meg til Årets matblogger på Gryxen Awards. Jeg kan jo risikere å bli en av dem! Man bør jo være snill mot de man liksom kan identifisere seg med.
Så jeg veier litt for og i mot det å publisere mine muligens litt ironiske refleksjoner over reste-lapskaus mot det å forsøke å bli en av gjengen med matbloggere. Kanskje vil en slik utmerkelse som dett å bli nominert som Årets Matblogger på grunn av min innsats med julebaksten få produsentene av Bakemesterskapet på TV til å kontakte meg… Starte på en helt ny karriere…
Men så vinner fornuften. Man trenger da ikke oppskrift for å lage lapskaus av rester.
Gamle Gubben Grå og Kjerringa lager jul ja….. Eller kanskje er det ikke det vi har drevet mest med i dag. I dag har vi kanskje laget mer bursdag enn jul.
Høvdingen har bursdag. Fyller 94 år. Så vi har vært der og kost oss med kaffe og Ringerikskringle.
Det har i grunn blitt mer kaffedrikking enn juleforberedelser i dag. Dog har vi fått kjøpt et par julegaver. Vi tok en runde på senteret på vei hjem.
På senteret traff vi på en bekjent vi ikke hadde snakket med på en stund, så da ble det en kaffetår og en god samtale. Så i dag har det vært mer kaffedrikking enn juleforberedelser.
Egentlig er det vel det julen handler om, sånn bortsett fra at Jesus ble født og alt det der. Å ta seg tid til hverandre tenkte jeg på. Ta seg tid til kaffekopper og gode samtaler. Det gjelder jo ikke bare i jula, men hele året.
Selvskryt skal en lytte til, det kommer fra hjertet har jeg hørt. Så derfor bør alle gå inn og lese Allan sitt siste innlegg. Eller, jeg håper da inderlig ikke det er hans siste innlegg men det siste han har publisert til nå. Allan kårer nemlig seg selv til månedens blogger, sånn halvveis i måneden.
Det er ikke måte på hvor mange godord og rosende formuleringer Allan finner frem når han skal beskrive seg selv og bloggen sin. Han skriver at han lirer av seg minst ett kvalitetsblogginnlegg av usedvanlig høy språklig, litterær og visuell kvalitet hver bidige dag. Jeg er enig i at han er blant de trofaste bloggerne som kommer med daglige publiseringer. Kvaliteten på det han lirer av seg kan vi kanskje si at kan være varierende. Jeg er enig i at han har relativt godt språk. Få skrivefeil, men muligens litt gjentagende formuleringer og lange setninger kanskje. Å kalle det usedvanlig høy språklig, litterær og visuell kvalitet mener jeg er å ta litt hardt i. Spesielt den visuelle biten. Det er vel litt mye gjentagende selfier av den godeste Allan, samt støvsugere, hårfønere og hårfjerning-dings.
Allan hevder at han bryr seg virkelig om bloggleserne sine og bekymrer seg daglig for om leserne bor i hus som gror over av skit og om bloggleserne har ordentlig bra hårfønere og ikke bare noe billig mannskit. Vel, jeg takker for omtanken. Likevel er jeg litt usikker på om det er som en eiendomsinvestor her i byen. Han roser seg ofte med at han har hjertet for byen, og klapper seg på venstre side av brystkassa – akkurat der lommeboka sikkert ligger i innerlomma på dressjakka. Jeg tror og at omtanken for en skranten kommunal-lønnskonto er vel så mye til stede hos Allan som bekymringene for at jeg ikke skal ha en dyr nok hårføner til fjonene mine.
Allan er ærlig nok til å innrømme at Allansverden er et gedigent reklameinferno, et rent reklamehelvete, Men noe må det være med denne reklamebloggen, for vi klikker oss jo inn dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned. Og ja, denne kjerringa er ikke alene om det. Han ligger alltid høyt på lista over antall sidevisninger, og knuste denne kjerringa i konkurransen om å komme først på toppen av lista.
Så gratulerer Allan som månedens blogger. Lett sak å vinne når man selv er dommer og jury. Men likevel, vi henger oss ikke opp i slike bagateller i dag. En verdig vinner er du.
Mange har så mange forventinger til julen. I år har jeg hørt ganske ofte at man har brukt ordet magisk for å beskrive hvordan julen skal være. Julemagien man skal skape. Og så vet jeg at jula ikke alltid føles magisk, at samme hvor hardt en prøver ja så uteblir den magien. Det blir liksom ikke slik en tror alle andre har det. Det blir ikke slik det er forventet.
Jeg har vært med noen juler, og laget noen selv. Gamle Gubben Grå og jeg flyttet sammen i 1990, og siden da har vi forsøkt etter beste evne. Og vet dere hva, hvert eneste år har det blitt jul. Hvert eneste år har vi følt på julefred, Kost oss sammen og hatt gode øyeblikk – selv om det kanskje ikke har vært magisk hele tiden.
Jula 90 for eksempel. Vår første jul. Vi hadde arvet juletrebelysningen (og en del av julepynten) etter Gamle Gubben Grås Omi (bestemor) som hadde gått bort tidligere den høsten. Hver gang vi satte i støpslet på den juletrebelyningen gikk sikringen i hele den lille leiligheten med mindre alt annet som gikk på strøm var skrudd av.
Et annet år, jula 92, tror jeg, tok Svigerforeldrene med seg Sorry, den halvblinde gamle Cocker Spanielen da se kom til oss for å feire julaften. Den gamle hunden var på ukjent sted, og som sagt nesten blind. Han lette etter vann, og fant raskt ut at det var det i juletrefoten vår. Gang på gang krabbet han under juletreet og drakk vann, gang på gang gikk juletreet i gulvet. Innen kvelden var omme hadde ikke vi en eneste hel julekule på treet.
Det føltes ikke gøy verken i 90 eller 92, men nå er det blitt til gode historier som vi kan le av. Men til tross for mørklagt juletre og knuste julekuler har vi fine minner også fra disse julene. Det er andre ting som er viktigere enn juletreet. (Selv om jeg også i år forlanger å få et med greiner.,,,)
Julen 93 slet vi kanskje litt med å finne julefreden. Tiril, datter nummer to, var født 21.12 det året. Tre dager før julaften. På grunn av komplikasjoner var hun og jeg overflyttet til nyfødt intensiv i Drammen. Jeg hadde permisjon på julaften for å feire jul sammen med familien hjemme hos Mamma og pappa. Vi var så vidt innom rekkehuset der vi bodde da. Juletreet hadde Gamle Gubben Grå båret inn, men han hadde ikke rukket å pynte det. Han hadde jo pendlet mellom jobb og sykehus de siste dagene. Jeg fortet meg å henge på litt julepynt mens han tok en dusj før vi dro videre. Ville at det skulle være juletre i stua når Datteren på snart tre kom hjem sammen med oss senere på kvelden.
Julen 1999 var vi på middag hos mine foreldre andre juledag. Mamma møtte oss på trammen med et alvorlig uttrykk. Hun fortalte meg at en av mine beste venninner hadde ringt, antakelig mens vi var i bilen på vei fra huset oppe i skogen. Hun kunne fortelle at den andre venninna mi, nummer tre i trekløveret vi utgjorde fra videregående og i alle år siden, hadde dødd natt til julaften. Hun hadde vært syk den siste måneden, men det var ikke noe forventet dødsfall.
Disse julene ble ikke som forventet. Uro og sorg preget de. Samtidig husker jeg tindrende barneøyne og har gode juleminner også fra disse to julene.
Første jul uten “tante Astrid”, uten Svigerfar, uten Mamma…… Rare. Men kanskje er de døde virkelig nære sånn i høytidene når man merker så godt at de mangler. Her minnes vi de vel nesten hvert år med at noen siterer de, eller kommer med uttalelser som dette hadde mamma likt…
Jeg tror ikke an alltid kan forvente verken å finne julemagien. Det er ikke slik at dagene er i lys pastell uten en sky på himmelen fra første søndag i advent og til over nyttår. Det tror jeg den er for svært få. Det betyr ikke at man ikke kan lage seg en god jul. Det tror jeg de fleste kan, hvis man leter etter ting å glede seg over. For de er der, hvis vi leter etter de. Hvis vi leter etter det som er positivt i stedet for å ha alt fokus på det som ikke er bra. Det er lov å føle på savn. Det er lov å føle på sorg. Det er lov å føle på mismot. Det er ikke det jeg sier. Men det er og lov å smile gjennom tårer, lete etter de tingene en kan glede seg over. Bestemme seg for at i år skal jeg lage julen så god som overhode mulig. Ikke magisk, men likevel en god jul.
