Nå er jeg kjapt inne for å anbefale et blogginnlegg jeg fant både interessant og skremmende. Innlegget Om å eldes og forandre utseende publisert på bloggen Seniorlivet. Bloggeren, som er en kvinne på 83 år, advarer mot en utvikling hvor det nærmest er blitt skambelagt å vise seg offentlig hvis utseende viser tegn på aldring.
Hun viser til en undersøkelse som er omtalt i Aftenposten hvor helt normalt utseende- endringer som gjerne kommet med alderen gjøres til medisinske diagnoser som kan og bør rettes på.
Alt fra hamsterkinn til grevinneheng må vekk skal man kunne vise seg ute blant folk uten å skamme seg, leser jeg. Ser man ikke ut som en tenåring har man ikke noe i offentligheten å gjøre. Ja I det minste ikke hvis man er kvinne.
Et tankevekkende innlegg.
Det første jeg lurte på er om jeg har “hamsterkinn”. Jeg googler litt. Sammenligner bilder av hamsterkinn på nett med eget speilbilde. Joda, huden i kinnpartiet er slappere enn da jeg var 12. Ikke bare litt heller. Må nok trekke i heldekkende Finnlandshette neste gang jeg skal ned på Coop. (Eller kanskje ikke det er så smart heller.)
Er det virkelig slik som bloggeren Seniorlivet skriver at kvinner ser på alderens påvirkning på utseende som et skremmende fremtidsscenario? Det er andre ting ved alderdommen jeg frykter langt mer enn litt slappere ansiktshud.
Har dere savnet meg? Jeg mener, det er rundt tre timer siden siste oppdatering. Regner med at alle venter i endeløs spenning på å få greie på hva denne kjerringa har brukt formiddagen til. Dere skal få slippe å lure lenger. Jeg har vært på polet.
Etter det tok jeg en, nei to, kopper med svart kaffe sammen med Gamle Gubben Grå. Det var tilbud på Lisa. Svart kaffe og marsipankake til 59,- kr. og gratis påfyll. Slike tilbud slår man til på.
Nå er vi en runde og gjør noen andre ærend. Blomsterjord på plantasjen, innom apoteket. Eller, Gamle Gubben Grå flyr rundt og gjør ærend mens jeg sitter og blogger. Grei arbeidsfordeling.
Det er deilig vårvær i dag, og dagens første tur med hundene gikk oppover en vei langs en åkerkant. Kall det gjerne en topptur, for hundene og jeg gikk nesten helt til toppen av åsen.
Ikke alle er like fanatisk opptatt av denne topplista her inne på blogg som det jeg er, har jeg lest mange ganger her inne. Vel, jeg er kanskje ikke så fanatisk opptatt av det som mange tror, men jeg er selvsagt opptatt av å bli lest. Hva er vitsen med å blogge hvis ingen leser? Men jeg er mer opptatt av antall sidevisninger enn jeg er av plassering på topplista. Antall sidevisninger sier noe om hvor mange jeg når med skriveriene mine. Plasseringen på topplista sier bare noe om hvor mye jeg trekker sidevisninger i forhold til mine blogger-kollegaer. Jeg har ikke noe i mot å havne langt ned på lista hvis det betyr at de over meg har skrevet utrolig gode innlegg. Dommen på hva som er et godt innlegg er da i mine øyne hvor mange som har klikket seg inn på innlegget. Bloggkonseptet er tredelt. Man kan ha gode tekster slik at leserne kommer tilbake gang på gang, man kan “lokke” lesere inn med flotte bilder eller spekulative overskrifter. Gjerne en kombinasjon av alle tre faktorene. Det er dette som gjør blogging til en spennende hobby.
De siste dagene har jeg hatt få sidevisninger, og følgelig og rast nedover på topplista. Å være rundt nummer 10 er ikke en plassering jeg er fornøyd med.
Enkelte andre bloggere ville i mitt sted skjelt ut leserne. De klikker ikke nok på innleggene til bloggen, ergo er det bloggleserne som er skyld i det dårlige resultatet. De blir krenket og såret og truer med å slutte helt å blogge hvis leserne ikke skjerper seg. Jeg ser litt annerledes på det.
Hvis leserne ikke klikker seg inn på bloggen min antar jeg det er fordi jeg ikke leverer noe de har lyst til å klikke seg inn på. Når jeg ser på innleggene mine fra de siste dagene kan jeg ha forståelse for det. To innlegg om Nav og ett om pengesmell. Fattigdom og elendighet. Kort sagt alt det blogg fra tidenes morgen ikke skal handle om.
På blogg vil vi lese om de som lykkes. Ikke de som mislykkes.
Mulig det ikke er ville fester, endeløse reiser og masse shopping som drar lesere slik det var når det var de rosa som regjerte, Men man bør i det minste skrive om flotte turer i skog og mark, mat man lager fra bunnen av, håndarbeidsprodukter man kreerer eller annet som viser at en lykkes med det man setter seg som mål. Og så kommer jeg og skriver om pengesmeller og Nav. Er det mulig å være mer tjukk i hue?
Nei her må det endring til skal jeg klare å reise kjerringa. Denne helga blir det fult fokus på å vise hvor vellykket og harmonisk denne kjerringa er. Jeg har alt delt et innlegg om Vårruller. Sola skinner fra blå himmel. Jeg skal snart ut på tur med hundene. Det blir det nok et innlegg om. Så med både mat og tur på dagens repertoar regner jeg med å fyke oppover topplista, i det minste få noen flere sidevisninger enn jeg har hatt de siste dagene.
(Og hvis jeg ikke lykkes på den måten har jeg et siste triks i ermet. Det er å publisere en mengde innlegg. Det gir jo og noen klikk.)
Det er faktisk over to uker siden sist jeg havnet under en av disse evinnelige ukemeny-bloggene. Sist jeg hadde et matinnlegg var det ikke særlig imponerende. Da var det forkullede pommes frittes som sto på menyen. I dag har jeg derimot tenkt å virkelig imponere. På bildet ser dere hjemmelagede vårruller med sopp og svinekjøtt, og det er jeg som har laget dem! I innlegget her få du greie på hvordan du kan gjøre det samme.
Finhakk en gul løk, og skjær en pakke champignon i skiver. Skrell og rasp to gulrøtter grovt. Stek løk, sopp, gulrot, chili skåret i biter, spirer og en pakke medisterdeig i en wok. Ta i 1 ss soyasaus, 1 ss fiskesaus og 2 ts sukker i røren.
Så tok jeg ett og ett rispapir, gjorde de bløte i litt vann og la det på benken. La på en skje røre i en stripe midt på rispapiret brettet inn kort-endene over fyllet, og rullet vårrullen sammen. Av min røre ble det 13 vårruller. De fikk et opphold i air-fryeren i komfyren vår. Denne gangen fulgte jeg nøye med, så vårrullene ble gylne – og ikke brent. Det gikk bra.
Serverte de med kokt ris, salat og sweet chili saus. Det ble både godt og mettende. Noen av rispapirene fik litt huller når jeg drev og rullet de, men det gikk bra, og fyllet holdt seg godt på plass under steiking.
Retten er inspirert av en oppskrift fra Magasinet 15 februar i år. Håper det faller i smak.
Innlegget Mine tanker om Nav satte i gang en tankerekke hos meg. Fikk meg til å tenke litt gjennom prosessen jeg har vært gjennom. Min største utfordring i møte med Nav er at jeg har blitt sett på som ressurssterk. Som om sykdom og skader bare rammer de svakeste blant oss. Å bli møtt med den holdningen fra enkelte Nav ansatte har både forundret og skremt meg.
Ja jeg har formuleringsevne, ja jeg evner å sette meg inn i lover og regler og er klar over rettighetene jeg har, og ja jeg er enig i at jeg er ressurssterk. Likevel, så klarte jeg altså å ødelegge helsa mi, Få så mange fysiske og muligens psykiske belastninger at jeg er delvis ufør. Hvorfor finner Nav-ansatte det så vanskelig å fatte? Er det bare “de andre” som kan bli rammet av sykdom og skader? Ikke de med høgskole-utdanning og et vellykket liv?
Så fikk jeg kommentaren fra Bien. Denne utrettelige samfunns-borgeren som vet og kan det meste. Jeg kan forstå de bloggerne som kan finne hen irriterende. Hen skriver blant annet.
En som velger å bli sosionom må ha noen viktige egenskaper som at du må bry deg om mennesker, at du har evnen til å se alle som enkeltindivider. Du må være empatisk, og ha et genuint ønske om å bruke din kunnskap til å hjelpe mennesker. I tillegg er det viktig å ha tålmodighet og gode kommunikasjonsevner,
Vi er ikke uenig i hvilke egenskaper vi mener en sosionom må ha, men derifra til å hevde at alle sosionomer innehar disse egenskapene er vel å dra det litt langt. Slike egenskaper kan ikke læres under sosionom-studiet, egenskaper kan sjeldent det. Et langt liv som ansatt i helsevesenet har vist meg at ikke alle som innehar en stilling hvor man arbeider med mennesker i sårbare faser innehar de egenskapene vi ønsker at de skal ha. Det samme gjelder sikkert for sosionomer.
Og hvorfor drar Bien frem kun en yrkesgruppe? Tror Bien at alle som arbeider i Nav er sosionomer? 61 prosent av de ansatte i den kommunale delen av Nav var sosialarbeidere i 2011. I 2018 hadde andelen sunket til 51 prosent.
Det viser rapporten «Medarbeidernes kompetanse ved Nav-kontorene», som ble lagt frem i 2019. Senter for profesjonsstudier på OsloMet sto bak undersøkelsen. Det er ingen grunn til å tro at den utviklingen har stoppet. Jeg vet om pedagoger så vel som sykepleiere som arbeider i Nav med veiledning av brukere.
Når jeg skriver at etater som Nav tiltrekker seg makt-personer som liker å utøve makt over mennesker som er i en sårbar situasjon så mener jeg å ha belegg for det. Det har vært flere artikler i seriøse tidsskrifter som har omhandlet dette fenomenet. Jeg mener selvsagt ikke at alle ansatte i Nav drives av makt, eller liker å ha makt over brukerne. De fleste utfører jobben sin på en respektfull og tillitsvekkende måte. Men å bombastisk slå fast at det gjelder alle slik Bien gjør blir feil I Nav som i andre store etater finnes det mennesker som motiveres av den makten stillingen gir dem. Jeg sier ikke at de er i flertall, langt der i fra, men jeg står fast ved at de finnes.
Hvor stor prosentandel av Navs mange brukere som er fornøyde og hvor mange som er litt eller mye misfornøyd vet jeg ikke. Jeg antar at det store flertall er fornøyd, og som Bien skriver, noen av de som er misfornøyd får litt vel mye plass i media.
Og ja. Mange har alt for høye eller helt feil forventninger til hva Nav kan hjelpe de med. Og ikke minst alt for liten forståelse for at Nav kan kreve noe av dem. Jeg følger AAP-aksjonens side på fb. Den gir god informasjon om ting man lurer på når man går på AAP, og jeg har fått mye hjelp der.
Samtidig ser jeg av spørsmålene enkelte stiller i gruppen at noen har behov for en virkelighetsorientering. Nei, det er ikke rett og rimelig at du får dekket et Yoga-kurs på Bali, selv om coachen din mener det vil ha positiv innvirkning på helsa di. Ja, det er faktisk helt innafor at Nav ber om kontoutskrift før du får supplerende sosialhjelp. Nei, det er ikke urettferdig at du ikke kan oppholde deg utenfor EØS/EU i månedsvis mens du går på AAP. AAP står for Arbeids Avklarings Penger, da er det vel ikke annet å forvente at du bidrar til noen avklaringer. Slik kunne jeg fortsatt.
Men jeg hører og historier om de som lang fra får den hjelpen de trenger og har rett på. En historie som gjorde meg litt oppgitt og sint var en handikappet ungdom som fikk, litt motvillig, støtte til å gå ett år på folkehøgskole. Det var maaange gode grunner til at han trengte det skoleåret både for å øve selvstendighet og av sosiale grunner. Da lirte veilederen, eller skal vi si vill-lederen, at han ikke kunne komme tilbake å forvente mer støtte senere til for eksempel bil eller førerkort. Det var greit for familien. De er ikke kravstore mennesker. Nå nærmer den “unge mannen” seg 40 år, og har aldri mer bedt om en eneste krone ut over trygden sin. Han fikk jo folkehøgskole en gang for snar 20 år siden.
Vi er heldige som bor i en velferdsstat. Vi er heldige som har det sikkerhetsnettet Nav er. Det skal vi verne om og ikke ta som en selvfølge. Det er mange nok i samfunnet som ønsker å ødelegge det systemet, som ser på det Nav som en unyttig utgiftspost og mener at syke mennesker har seg selv å takke. Det er bare å ta seg sammen og komme seg opp om morgenen, så blir man frisk som en fisk.
Jeg mener at i det store og hele gjør Nav og Nav ansatte en utmerket jobb. Men jeg står fortsatt fast ved at systemet så vel som enkelt-ansatte har et forbedringspotensiale. Enhver etat av en slik størrelse vil alltid ha et potensiale for å gjøre ting bedre.
I Vivian sitt siste innlegg skryter hun av Nav. Jeg har jo vært i Nav-systemet de siste årene og ble sittende å reflektere over mine erfaringer med denne arbeids- og velferdsetaten.
Det er klart det er rom for forbedringer. Det tror jeg det vil være i en enhver etat av en slik størrelse. Mange av de forbedringene mener jeg er på systemnivå. Det er et skjema-velde uten like, og på meg virker det som om det forventes at brukerne skal kjenne systemet ned til minste detalj og selv klare å orientere seg. Min vei gjennom NAV hadde blitt langt mindre frustrerende hvis jeg hadde fått den veiledningen jeg ba om, selv om jeg muligens ikke var tydelig nok i min måte å formulere spørsmålet.
De bør og få et bedre system på hvordan man mottar dokumenter. Jeg har levert de samme dokumentene tre ganger til NAV, en gang fysisk i en skranke for at de skulle skanne dem, og to ganger har fastlegen min sendt de elektronisk via det systemet fastleger skal bruke til slikt. Likevel sitter Nav-veiledere i møte med meg og sier at de ikke har fått dokumentene. Akkurat da ble denne kjerringa litt vel tydelig, og jeg tror ingen i rommet hadde noe å utsette på formuleringsevnen min.
Det er 22.000 ansatte i Nav, Jeg synes det høres ut som et veldig høyt antall. Litt slemt, men jeg er usikker på om man kanskje med hell kunne redusere det antallet litt. Kvitte seg med dau-kjøttet, for jeg tror en del Nav-ansatte har gode dager. I et så stort system er det fort gjort å gå under radaren, og ikke gjøre den innsatsen arbeidsgiver så vel som brukere forventer av deg. Jeg har møtt på et par slike. Ingen nevnt, ingen glemt.
Så er det en kjensgjerning at stillinger hvor man har makt over andre mennesker, slik ansatte i Nav har, tiltrekker seg mennesker som liker å ha makt. Mennesker som liker den følelsen det gir de å kunne bestemme om den personen foran deg får mat på bordet i helga eller må gå sulten, om man er villig til å gi den hjelpen brukeren har rett på eller om man må trykke hen litt lenger ned i søla først. Det er vondt å møte på slike mennesker når man er på sitt svakeste. Man føler seg liten nok som man gjør. Det minste man kan forvente er å bli møtt med respekt av en offentlig etat. Jeg sier ikke at man alltid skal få det man ber om, for jeg tror mange ber om langt mer enn man har krav på og har alt for store forventninger for hva det offentlige skal og kan stille opp med. Likevel kan man bli møtt med respekt.
Når det er sagt, så har jeg og mye bra å si om Nav. Jeg har møtt flinke ansatte som gjør jobben sin på en respektfull måte. Jeg har møtt ansatte som både har medfølelse og er løsningsorienterte. Jeg har møtt ansatte som føler seg motarbeidet av sitt eget system. De sier det selvsagt ikke, men man merker at de og kan bli frustrerte.
Min største frustrasjon har vært å klare å orientere meg i systemet. Vite hva man skal gjøre, forstå hvordan systemet fungerer. At man må utredes, at det stilles krav, at ting må dokumenteres har jeg ingen problemer med. Det føles i mine øyne rett og rimelig. Nav forvalter fellesskapets midler, dine og mine skattepenger. Jeg er glad de ikke øses ut uten kontroll og undersøkelser.
Min vei gjennom Nav-systemet frem til uføretrygd har gått noenlunde greit. Noe frustrasjon har det vært på veien. Jeg hører om folk som går på AAP i årevis, selv var jeg på AAP i litt under ett år før man åpnet for å søke ufør. Behandling av uføresøknad var estimert til å ta ett halvt år, og jeg fikk svar et par uker før den fristen utløp. Så jeg har ingenting å utsette på den prosessen. Prosessen fra å være i arbeid til å få innvilget AAP derimot er et kapittel for seg. Med bedre veiledning og mindre skjemavelde tror jeg ikke den prosessen hadde tatt to år. Det er vel denne prosessen jeg har opplevd mest frustrerende.
Hvis jeg skal gi noen råd til andre i møte med Nav, så er det at husk at Nav er der for å hjelpe deg. De er ikke en fiende. Vær ærlig. Spill på lag, ikke se på de som en motstander.
Hvis noen lurer på hva jeg har brukt denne dagen til så har jeg så vidt stått opp. Klokka er 6.40. så jeg synes det er innafor. Eller så vidt stått opp. Når jeg tenker etter sto jeg opp 5.50, så jeg har snart vært oppe en time. Har ikke gjort så mye fornuftig for det. Vært på badet, og varmet tevann. Særlig mer enn det kan jeg ikke skryte på meg.
Senere i dag, når jeg har våknet skikkelig, skal jeg ut å kjøre. Skal handle for Høvdingen, og ut til han en tur.
Lurer du på hva dette innlegget har med pengesmell å gjøre? Det gjør i grunnen jeg og. Jeg har lånt overskriften av Monica som ligger på plassen over meg på bloggtopplista. Det innlegget handler heller ikke så mye om pengesmell, foruten ei ny frontrute (går ikke slikt stort sett på forsikringen?), men overskriften gir sikkert klikk så jeg håper den kan hjelpe med å få meg opp fra den begredelige 10. plassen jeg er på i dag.
Man blir hva man tenker og jeg prøver å være bevisst på å tenke positivt istedenfor og grave seg ned i det negative.
Sitatet er fa blogginnlegget til kloke Monica. Jeg føler egentlig slike uttalelser litt påtrengende positive så tidlig på morgenen. Ta et blikk på verden rundt deg. Da ser man ikke helt noen grunn til overdreven positivitet.
Ta styringsrenta som eksempel. Dette innlegget burde jo i følge overskriften ha noe innhold om økonomi. Nå har Jonas & Co. lovet at rentenedgangen er “rett rundt hjørnet” i to år uten at vi har sett noen til den. Hver gang det er rentemøte har Sentralbanksjefen funnet på en ny unnskyldning for hvorfor ikke renta blir satt ned denne gangen heller. I desember ble rentenedgangen på ny satt på vent, men i mars, i mars ja da skulle vi få den etterlengtede første rentenedgangen på flere år. Er det noen som tror på det etter de siste dagers uttalelser fra diverse tall-eksperter?
Når jeg hørte sjefsøkonomene i DNB og Nordea komme med sine dommedagsprofetier i starten på uka tenkte jeg at de umulig kunne ha rett. At selv om prisveksten har vært høyere enn forventet og at kjøpekraften hos forbrukerne, i det minste på papiret, har gått opp så ville pengepolitkken gjøre at renta likevel går ned. Rett og slett for at ikke Støre og regjeringen skal miste det siste snev av troverdighet. Vi er mange som ennå ikke har glemt at valgløftet var Nå er det vanlige folks tur.
Men så kom jeg på at Støre jo har hentet frem kammerat Stoltenberg, og dermed raser oppover på meningsmålingene – og ikke har behov for å gjenvinne tillitten på noen som helst måte. Vi har fått Jens som finansminister! Sier han at renta skal være høy, ja da finner vi oss gladelig i det. Vi har jo fått selve lands….. Ja, jeg vet ikke helt om vi kan kalle Jens for landsfaderen, det virker mer som om han er en Gudeskikkelse enn en far. Så rentenedgangen lar nok vente på seg. Kommer sikkert ikke før ette valget, og så får Sylvi Listhaug æren for det og.
Men nå vil jeg fylle tekoppen, få meg litt frokost å starte dagen. Hundene maser om tur og Høvdingen venter. Ingen grunn til å sitte her ved tastaturet å late seg.
Jeg bruker et arkivbilde for å forklare deg kjære leser, at det snør. Muligens det ikke har kommet like mye snø som på bildet, men mer enn nok til å irritere meg Det legger seg og. Plen, gårdsplass, tram, terrasse alt er dekket med hvit snø.
Jeg hadde tenkt å plante stemorsblomster i dag. I stedet har jeg gått til streik! Eller muligens vi heller skal si at jeg har gått i hi? Uføre har vel ingen streikerett. Poenget er at jeg ikke har tenkt meg ut før denne nysnøen er borte.
I stedet har jeg vært i kjelleren og hentet opp pelargoniene mine. Jeg tror det er liv i tre av dem. De har fått vann og litt stell, og står nå i karnappvinduet og, i likhet med meg, venter på sol.
Værgudene går holde på med snø og hva de vil for meg, denne kjerringa er mer opptatt av å klargjøre for vår.
Dette innlegget skal handle om ishockey – eller om penger. Etter hva jeg forstår av Geriatriks sitt innlegg så er det på en måte to sider av samme sak.
Det nærmer seg slutten på sesongen og man driver nå med de avsluttende kampene. Hvilke lag skal rykke opp (forhåpentligvis Ringerike Panthers), og ikke minst hvilke lag som skal rykke ned fra eliteserien. Reglene rundt det er mer en kompliserte nok. De har jeg skrevet om i dette innlegget, så vi lar det være denne gangen. Det er komplisert nok det jeg prøver å forstå her.
For når alle kvalifiseringskamper og bunnstrider er spilt, og man endelig har funnet ut hvilke lag som skal opp og ned, ja da er det en faktor til som må tas med i beregningen. Nemlig penger, eller økonomi da. Det er lite fysiske penger i omløp for tiden. Godt er kanskje det, for her snakker vi millionbeløp.
For i følge Geriatriks så siver det rundt noen rykter om at den økonomiske tilstanden i Lillehammer på ingen måte er så god som kommunisert tidligere. Og da snakker vi selvsagt om ishockeyaget og ikke kommuneøkonomien. Det har visst vært litt rot i den økonomien en stund, hvis jeg forstår Geriatriks rett.
Saken er jo at Rindal kom jo inn og begynte opprydding. De fikk oversikt, og begynte jobben med å slette gjeld. Så etter hvert: Spiller solgt, Bergseng sur, Bergseng gikk, Styret stressa, Rindal gikk, Styret stressa, ny daglig leder. Nå snakkes/skrives det om at det plutselig har dukket opp enda mer gjeld enn de hadde oversikt over da Rindal gikk inn og begynte ryddejobben. Nå var det plutselig snakk om at gjelden er oppe på 12 millioner. Hvis det er tilfelle så er jo Lillehammer da i skikkelig deep shit nok en gang, og en fryktet konkurs kan virke veldig realistisk. Jeg gjentar at dette ikke er noe offisielle tall, men at det snakkes om det.
Hvis ikke alle leserne mine er like oppdatert på Ishockeylaget på Lillehammer som Geriatriks skal jeg forsøke å forklare hvem og hva han snakker om. (Nei, jeg har ikke peiling på hva som rører seg i de forskjellige ishockeylagene, jeg måtte lese meg opp.)
Rindal er Knut Robert Rindal. Han ble valgt som styreleder i klubben i november i fjor. Han har tidligere spilt ishockey på Lillehammers A-lag og ble enstemmig valgt til ny styreleder. Den nye styrelederen sa da han ble valgt til at han vil bruke erfaringen han har fra styrearbeid og lederstillinger til å drive klubben framover, kanskje mer som en bedrift. Klubben hadde i lengre tid slitt med økonomien.
Selv om Rindal ble enstemmig valgt, er jeg usikker på om alle forsto at det kanskje var mer lederen og ikke ishockeyspilleren de ansatte.
Idrett handler mye om følelser, men man får ikke betalt regningene med følelser. Da er det kun harde penger som gjelder.
Dette skal Rindal ha uttalt etter at han valgte å selge spilleren Nicolas Werbik til Stavanger Oilers. Jeg iler til med å forklare at det overhode ikke er snakk om noe “slave-handel” her. Werbik ønsket seg nok selv til Stavanger, Han ser på byttet som et viktig steg for karrieren sin og mener han har større sjanser for suksess i Stavanger, og legger til at lagkameratene støttet avgjørelsen hans og ønsket ham alt det beste videre i karrieren.
Like støttende og forståelsesfull var tydeligvis ikke sportslig leder i klubben, Lars Bergseng, som trakk seg med umiddelbar virkning da han ble kjent med salget. Det virker som om han hadde lite forståelse for at Rindal valgte å selge Werbik på grunn av klubbens vanskelige økonomiske situasjon.
Før jul meldte klubben at de sto i fare for konkurs, da er det klart at den nyvalgte styrelederen ønsker å ta grep for å forhindre en konkurs. Det er faktisk oppgaven hans som styreleder. Om det smarteste grepet for å bevare en klubb som ble startet i 1957 er å selge toppskåreren rett før sluttspillet skal jeg overhode ikke ha noen mening om.
Vel, både Bergseng og Rindal er historie. Nå går det rykter om at det har dukket opp litt mer gjeld enn det man visste om da Rindal var styreleder. Ikke bare litt gjeld heller i mine øyne, men ytterligere 12 millioner! Jeg klarer ikke helt å fatte at det går an å glemme eller gjemme en gjeldspost på 12 millioner. Hvor stort er egentlig budsjettet for en ishockeyklubb?
Skulle gjerne ha gravd litt mer i den økonomien, for sånt er interessant. For meg langt mer interessant enn det sportslige. Men jeg lar det være, bare slår fast at hvis laget plutselig har 12 millioner mer enn antatt i gjeld regner jeg med at sannsynligheten for konkurs er til stede.
Hvis Lillehammer ikke kan delta, ikke får lissens på grunn av økonomiske forhold så blir det en ledig plass i eliteserien. Hvem skal så få den? Laget som egentlig skulle rykke ned, eller laget som nesten skulle rykke opp, men ble nummer to i sin divisjon?
Slik Geriatriks konkluderer er det da den som taper kvalifiseringen og egentlig skulle rykke ned som beholder plassen i eliteserien.
På en måte er det altså penger og økonomi og ikke det sportslige som avgjør hvilke lag som er i eliteserien.
