I kveld satt jeg meg i bilen og kjørte ut til foreldrene mine på en helt uanmeldt visitt. Noe jeg gjør alt for sjelden. Ja det er alt for sjelden jeg besøker dem, uanmeldt eller ikke. I Det er sikkert mange grunner til at det har blitt slik; Jeg er ganske ulik resen av familien, når det gjelder interesser og hva jeg bruker tiden min på. Men jeg har det samme temperementet som kanskje kjennetegner de fleste i familien, noe som har medført mang en diskusjon og krangel opp gjennom tidene. Og siden jeg er utrolig glad i foreldrene mine går enhver krangel veldig inn på meg – så for å ungå krangling har jeg ofte valgt å holde meg unna.
Det har ikke bydd på store problemer i hverdagen. Jeg har bodd et stkke unna barndomshjemmet meste parten av mitt voksne liv, jeg har alltid arbeidet mye, pendlet langt og hatt nok med å følge opp tre unger og ta meg av hus og hjem i tillegg til jobb og alle verv jeg har tatt på meg. Foreldrene mine har vært spreke og levd aktive liv de og, og i tillegg har søsknene mine alltid bodd i nærheten og vært mye sammen med Mamma og Pappa
Nå er foreldrene mine blitt eldre, og selv om de fremdeles er veldig spreke for alderen, lever de ikke et like aktivt liv som tidligere. Dagene utenfor huset lir kortere, og vennene de ofte var sammen med i helgene og på kveldstid er døde, mindre spreke eller har flytta fra bygda og til lettstellte leiligheter i byen. Det blir mer tid alene hjemme bare de to, og selv om jeg tror de trives godt i hverandres selskap, savner de nok litt mer liv og røre rundt seg.
Så i dag tok jeg meg en liten kveldstur. Satt en times tid. Tok en kaffekopp. Viste frem bilder fra høstferien med ungdommene mine og snakket hyggelig sammen. Ingen krangler, ingen sure kommentarer. Det var utrolig koselig. Jeg kommer snart tilbake
