Det er muligens en stund til jeg kan nyte terrasselivet i gyngestolen på terrassen, men i morgen er det vår! I det minste første dag i første vårmåned.
I går da jeg dro hjem etter helgehandelen og kjørte opp Henshellinga på bar asfalt, tenkte jeg at nå har jeg kommet meg gjennom denne vinteren og. De som følger denne bloggen vet at jeg kanskje har følt at denne vinteren har vært ekstra tung.
Joda, mars kan være lunefull på mine kanter. Det kommer sikkert flere snøbyger, men som regel er det slutt med tosifra blå og de fine dagene pleier å være i flertall.
Allerede nå kan en tyvstarte våren med å så tomater, paprika og sommerblomster.
Soveromsvinduet har jeg åpnet etter noen kalde vintermåneder, og sover i et rom med frisk vårluft.
Jeg pleier å kjøpe de første vårblomstene i starten av mars. Stemor er hardføre planter og tåler ned mot 10 minus.
Våren kan jo og markeres inne i Drømmehuset med en bukett tulipaner.
Nå starter den fine tiden. Det blir fler og fler vårtegn for hver dag som går. Få de med deg, skap dine egne – og takk til Ut i friluftfor nok en fin helgeutfordring.
Startet med å kutte opp løk og hvitløk som ble surret i panna i olivenolje.
Så hadde jeg oppkuttet søtpotet i panna og lot det surre med til søtpoteten fikk litt farge. Stekefarge da. Søtpoteten er jo fargerik så det holder. Krydret med koriander, spisskummen og paprika.
Så tok jeg to bokser avrente sorte linser i panna. Lot det surre 5 minutter og tok så i limesaft, 2 dl grønnsaksbuljong og 1 dl salsa.
Lot det putre et kvarter på svak varme. Skjøv så røra litt til sides her og der, og knakk 6 egg i panna og strødde over revet cheddar. Lot det steke til hvittene vat stivnet, men plommene fremdeles litt myke. Type speilegg.
Toppet det så med avocado- båter og finkuttet vårløk.
Skulle bli en del fiber, antioksidanter, betakaroten, C-vitaminer, proteiner, kalium og umettet fett. En sunn start på helgen
I dag ble det kjent at Jens har flyttet grensen for hva som regnes som en dyr bolig som må betale mer i skatt. Det ble for mye bråk – og angivelig for mange penger til fellesskapet med grensa han opprinnelig satte på lusne 10 millioner. Nå har han øket den til 14 millioner.
Likevel hører jeg ei dame på radioen som indignert hevder at en bilig til 14 millioner er i mange strøk ikke en dyr bolig, men derimot en ganske vanlig bolig.
Jeg tror ikke den dama helt vet hva en vanlig bolig er, tenker jeg når jeg sjekker hva som finnes på finn i den prisklassen.
Samme hvor i landet du har tenkt å bosette deg, selv i de dyresre strøkebe av Oslo, er drt fint mulig å skaffe seg en bra familiebolig til godt under 14 millioner.
Hvorfor er de rikeste av oss sp utrolig engstelige for å bidra til fellesskapet?
Rødt er virkelig i vinden for tiden. Jeg drev å plasserte posene fra helgehandelen i bilen da noen henvendte seg til meg med denne trivelige setningen. Jeg strakte ryggen og snudde meg. Han som snakket var en eldre mann i 70 åra. Jeg kjenner han ikke, men vet hvem han er og hva han heter. Han var veldig engasjert i en sak jeg engasjerte meg i politisk for noen år siden.
Jeg bekreftet at også jeg synes Rødt gjør det bra, vi er nå Norges 4. største parti på de fleste målingene. Klart det er gøy.
Du er flink, fortsatte han, og så på meg med et annerkjennende blikk. Jeg tror overhode ikke jeg skal ta æren for Rødts fremgang, så jeg svarte som sant er at det er mange dyktige folk i Rødt. Han samtykket i det, litt nølende.
Slike tilbakemeldinger gjør så godt. Et tydelig tegn på at jeg, til tross for at jeg er ufør, fremdeles bidrar. Fremdeles utgjør en forskjell.
Noen vil sikkert dra på smilebåndet av at denne kjerringa kaller seg influenser, andre vil få kaffen i halsen og tenke at nå har det rabla for kjerringa. Jeg kan betrygge engstelige sjeler med at jeg fremdeles er ved mine fulle fem. Ikke ser jeg på meg selv som influenser hellet, annet enn at etter å ha blogget en god del år så skjønner jeg hva som gir klikk. For min del pleier bildet av kanonen å bidra til det.
Hadde jeg vært en annen type influenser med en annen målgruppe enn kjerringer på 50+ hadde jeg forstått at er bilde i festantrekk og med en liten pose kokain ville gi klikk.
Er det en ting jeg ikke tror Sophie Elise er, så er det dum. Sofie Elise vet i likhet med kjerringa hva som gir klikk. Å sitte der i rettsalen og blafre med kunstige øyevipper og juge dommerne rett opp i ansiktet gjør ikke resten av vitnemålet mer troverdig.
Ja, det er saken mot Marius jeg sikter til. Han påstor at det omtalte bilde hvor Nora og Sophie Elise fester med en pose kokain var et nøye uttenkt PR stunt. Og vet dere hva? Akkurat på det punktet tror jeg Marius.
OK Marius fremstår som en umoden overklassegutt fra Oslo Vest. Drittsekk så det holder. Men Nora fremstår ikke som ei enkelrekke å være kjærest med hun heller. Spessielt ikke hvis du er en del av kongefamilien.
Det er klart Nora Haukelands markedsverdi steg betraktelig da hun ble sammen med Marius. Når Marius så forsøker, mulig ikke på mest diplomatisk vis, å forklare Nora at det å være en perifer del av kongefamilien også fører med seg noen ting en må ta hensyn til. Som at man ikke fremstår som et lettlivet ludder på sosiale medier og forsiden til Se & Hør.
Både dronning Sonja og Mette Marit erfarte hvor kritiske folket var til de da de ble kjærester med sine ektemenn. De vet og noe om hvordan pressen gjorde det de kunne for å fremstille de i et uheldig lys. Hvis Nora hadde vært smart hadde hun lyttet til råd fra disse kvinnene. Selv når de ble formidlet via den svært lite diplomatiske Marius. Nå er heldigvis ikke Marius tronarving, men likevel har samfunnet noen forventninger til hvordan selv kjæresten til stesønnen til tronarvingen opptrer. Jeg tror ikke Nora har forståelse for, eller ønsker å bry seg om, det presset hennes oppførsel satte på kjæresten.
I sms utvekslingen mellom Marius og Nora i etterkant av bildet med kokainposen skriver Marius etter en stund: Jeg har snakket med Mamma… Hvem tror dere tok initiativet til den samtalen mellom mor og sønn? Jeg er rimelig sikker på at det var en litt forbanna mor som ringte.
Mette Marit og slottet klarte å roe den saken i havn. Det ble til at navnet på Nora ikke ble en del av saken og ansiktet hennes ble sladdet. Alt for å minimere skaden, selv om alle visste at det var hun som var sammen med Marius som var på bildet.
Så Sophie Elise og Nora, når Marius forsøker å få kjæresten sin til å fremstå som noenlunde anstendig, så er det ikke snakk om sosial kontroll eller burka på Ibiza. Det er mer snakk om å få den jenta han elsker til å passe inn i hans liv.
Burka på Ibiza. Jeg håper selv Sophie Elise skjønner hvor dum den kommentaren i retten i går var. Det er helt klart at hvis Nora hadde dukket opp på bilder fra Ibiza med paraplydrink og burka hadde reaksjonen fra Marius – og kongefamilien – vært like stor. Da hadde det jo vært en ren krenkelse mot landets muslimer. Jeg tror ikke Nora og Sofie Elise har evnen til å tenke så langt.
Slik saken har utviklet seg så langt for Nora sin del har jeg fått et inntrykk av en egoistisk og kynisk kvinne som gjør alt for egen karriere, egen poppularitet. Hun sjekket opp Marius fordi hun forsto at å være sammen med han øker hennes markedsverdi. Dessverre leverer han ikke det hun har regnet med. Ikke vil han vandre rundt på rød løper med henne, ikke vil han delta i reality-show, ikke ønsker han å være kjendis selv om morens giftemål automatisk har gitt han kjendisstatus. Der Nora forsøker å få mest mulig media-oppslag om sin person, forsøker Marius det motsatte.
Kronprinsfamilien tok godt i mot Nora. De ba henne med på private ferier, og når Nora ymtet om at hun og Marius burde flytte til Skaugum fikk de det. Selvsagt under forutsetning av at private bilder av kronprinsfamilien og hjemmet deres ikke ble lagt ut i sosiale medier eller spredd på annet vis. Tipper at Nora ikke var helt fornøyd med det punktet.
Som takk for deres gjestfrihet sitter hun i rettsalen og hevder at kronprinsfamilien ikke har vist vilje til å hjelpe Marius med rusavhengigheten hans. Det er det visst bare en lettkledd jente dansende med en pose kokain som kan. Forstå logikken den som kan.
Jeg mener ikke at Marius er en engel. Han er en drittsekk på mange måter. Man slår ikke folk, og man kyler de ikke opp etter veggen. Man ramponerer ikke leiligheter, man truer ikke med kniv og man kjører ikke bil i ruspåvirkeet tilstand. Lista med hans feil og lovbrudd er lang.
Mens denne saken går sin gang i retten, 7 uker er satt av og de ligger allerede etter 3 uker godt bak skjemaet, så trår andre kvinner forsiktig rundt som på eggeskall. Kvinner som lever i frykt for å bli slått helseløse eller kanskje drept denne helga. Kvinner som ikke tør anmelde, eller som har anmeldt uten at det skjedde stort. Saken ble lagt bort på grunn av kapasitetsmangel eller henlagt på grunn av bevisets stilling.
Disse kvinnene har gått på dører eller falt i trappa hvis noen spør om hvordan de har fått sår og blåmerker. De håper ingen finner ut hvordan de har det innenfor husets fire vegger. Og hvis de en gang får nok, så drar de på krisesenter og til politiet. De poster det ikke på sosiale mefier og tjener 10.000 kroner.
Denne saken bruker samfunnet ufattelig med ressurser på. Den blir dekket av pressen omtrent ord for ord. Andre som lever under et fryktregime, som lever under sosial kontroll og jevnlig blir utsatt for vold er heldig hvis saken deres i det hele tatt kommer opp for retten. Mediene viser ingen interesse. Mulugens skriver lokalavisa noen få linjer om saken.
Her er et bilde av frokosten min her om dagen. Fristende ikke sant? Egentlig ble disse tertene laget til dessert dagen før, men siden det ble igjen en tertebunn tok jeg den til frokost.
Vi kan godt få en debatt om hvordan få sykefraværet yttrrligere nef. Selv om det nå nærmer seg 6% på nasjonalt nivå er det sikkert nok av arbeidsplasser hvor sykefraværet er alt for høyt.
Hvis utfordringen norsk arbeidsliv har er skulk så ville mulugens karensdager være løsningen. Aberet er jo at det ville ramme de som er syke at andre har slett arbeidsmoral. Jeg er og usikker på om karensdager ville bedret moralen på skulkerne.
Siden det er langtidsfraværet som er driveren i sykefraværet er det det vi bør få til å synke ytterligere. Da tror jeg det er tre ting man bør se på. Arbeidsbelastningen, arbeidsmiljø og ledelse.
Denne flyeren er fra 2019, og regjeringen det vises til er Solberg regjeringen.
Arbeidsbelastning for eksempel om det er nok grunnbemanning har mye å si for sykefraværet. Med nok folk på jobb blir ikke folk utslitt, og slipper lange sykemeldinger eller å havne utenfor arbeidslivet. Med nok folk på jibb kan man og gå på jobb også de dagene man ikke orker yte 110%. Det vil ha positiv innvirkning på sykefraværet. Dette er bevist i mange srudier.
Hvordan arbeidsmiljøet er har og noe å si for sykefraværet. Her spiller både det fysiske og det psykiske arbeidsmiljøet inn. Gleder man seg til å komme på jobb og har et trygt og godt arbeidsmiljø preget av samhold og fellesskapsfølelse er terskelen for å bli hjemme langt høyere. Fra 1.1 i år er det blutt tydeluggjort i arbeidsmiljøloven at arbeidsgiver har et klart ansvar også for det psykososiale arbeidsmiljø. Blir dette ansvaret tatt på alvor tror jeg det kan bidra til å få sykefraværet ned på mange arbeidsplasser.
Å sørge for et godt og trygt arbeidsmiljø er et ledelsesansvar. Også når det gjelder det psykososiale. Det er et ledelsesansvar å ikke se bort når noen driver med utfrysing, mobbing eller intrigemakeri. Det er en leders plikt å tøre å være leder. Tøre å ta den vanskelige samtalen, også med de medarbeiderne som ses på som sterke.
Nå som vi ser at sykefraværet nasjonalt er synkende for tredje år på rad – noe som er en utrolig god nyhet – vil jeg komme med en påstand som nok vil provosere mange på hlyresida i norsk politikk. På de fleste arbeidsplasser som har et for høyt sykefravær i forhold til bransje og naturlige forklaringer så er det et ledelses-skapt sykefravær. Enten his nærmeste leder eller på overordnet nivå. Som for eksrmpel ved for få ressurser til de arbeidsoppgavene som skal løses.
For kort tid siden ble det kjent at urologitulbudet ved det lokale sykehuset, min gamle arbeidsplass, skulle legges ned. Eller flyttes til ett av de andre sykehusene i helsforetaket. Ja en av SP sin representant i kommunestyre hadde sågar et grunngitt spørsmål til ordføreren i forrige kommunestyrwmemøte om hvorvidt ordføreren ville sende en henstilling til helseministeren om å stoppe nedleggingen.
Selvsagt er det ille når funksjoner forsvinner ved lokalsykehuset. Siden helseforetaket garantert sliter mef økonomien etter at de overtok det nye sykehuset i Drammen og rente- og avdragsutgiftene det medfører, er det grunn til en viss bekymring. Likevel pustet jeg med magen, og syntes SP sitt ønske om henstilling til Helseministeren om å gripe inn var å ta i litt vel mye. Spessielt med tanke på at det er svært sjelden en helseminister har gått inn og instruert et helseforetak om å endre noe de har besluttet, og at Vetre i mine øyne ikke virker som en minister som er villig til å ta slike grep.
Det var helt til jeg leste i lokalavisa at det hadde vært et almøte for de ansatte på Ringerike Sykehus hvor ledelsrn i Vestre Viken hadde betrygget de ansatte med at:
Alle planer som innebærer kutt i akuttfunksjonene på Ringerike og på Kongsberg legges på is Ringerike og Kongsberg skal få aktivitet tilbake, som erstatning for tap av urologien Sykehusene på Ringerike og Kongsberg skal styrkes, framfor å bygges ned.
Da jeg leste det ble jeg bekymret.
For det første, jeg har vært lenge nok med i det gamet som sykehus er at jeg vet at når ledelsen av foretaket tar turen fra Drammen til Hønefoss for å betrygge ansatte på et allmøte. Ja da er det ikke bare løse rykter om kutt som florerer. Da er det litt mer enn det. Merker meg at kuttene i akuttfunksjonene legges på is. De legges altså ikke vekk, de settes bare på pause. Hvor lenge den pausen varer har sykehusets ansatte ikke fått noen garantier for.
Det forsikres og om at sykehuset skal få akrivitet tilbake for funksjoner som forsvant. De som har deltatr i kampen for lokalsykehus husker sikkert at det sa de i Nordfjordeid for en del år siden. Nordfjordeid mistet akuttmottak og fødeavdeling og fikk psykiatri og rus i stedet. Ikke noe galt med psykiatri og rus, men det er andre funksjoner det også er viktig å ha på lokalsykehusene. Når hvert minutt teller har avstand noe å si.
En gang sa en direktlør for helseforetaket noe jeg bet meg merke i. Det holder bare det står sykehus på veggen. Så lo han godt. Det samtalen gjaldt den gangen var noen funksjoner på Kongsberg sykehus.
Sitatet fra den nå døde direktøren sier litt om hvordan direktører langt fra pasientbehandlingen kan tenke. Og ja, jeg tror mange helseledere høyt oppe i hierarkiet med mange og massive glavalag mellon seg og hverdagen i sykehuskoridorene tenker slik som direktøren. Det har de vist gang på gang.
Det er selvsagt ikke hva det står på ytterveggen til sykehuset som er viktig, men hva slags funksoner og pasienttilbud som finnes på innsiden av veggene.
Nå er det bestemt. På mandag reiser jeg sørover. Lei snø, vinter og veggene inne i Drømmehuset trenger jeg luftforandring, så mandag – om bare 4 dager – drar jeg av sted.
Ikke like langt syd som der Kreta Halvorsen reiser rundt, men tur blir det.
De som har fulgt denne bloggen en stund vet at jeg har det med å reise av sted for å lete etter våren når jeg synes vinteren varer litt vel lenge her hjemme.
I 2019 var jeg i Amsterdam. Det var riktignok med radiografforbundet, men turen til bare gater og blomstrende krokus i januar gjorde godt.
I 2022 dro GGG og jeg til Bøkeskogen for å finne vårfølelsen, og i 2024 dro vi til Nevlunghavn med samme mål. Nå reiser jeg altså snart sørover igjen.
Nå er jeg litt usikker på om det er så mye mer vår dit jeg skal enn her, men Yr lover opphold og plussgrader. Det holder for meg.
Nå er tempersturen på pluss siden her i dag. Eller fra 0 og oppover. Det regner/sludder – og yr og radioen melder om underkjølt regn og hålkeføre. Jeg og lårhalsene mine har bestemt oss for å holde oss inne i dag.
Jeg tok inn noen kvister av forsythiaene fra hagen noen dager før fastelavn. De blomstret ikke til fastelavn, men nå har de gule blomstrene sprettet ut og minner meg om at våren ikke er så alt for langt unna.
Gule blomster på bare kvister. Vårtegn i stua som gleder meg her jeg står og ser på snøhaugene som stadig blir større der ute på plenen.
Første gangen jeg festet meg med denne busken som blomstrer tidlig på våren, før bladene kommer, var i 1990. Det var første våren GGG og jeg var sammen.
I mars det året var jeg på studietur med Radiografhøgskolen til Tyskland. Da jeg kom hjem etter en uke var ikke GGG sen om å dukke opp på hybelen min. Vi hadde jo vært en drøy uke borte fra hverandre. Med seg hadde han en bunt forsythia fra hagen til Svigermor og Svigerfar. Det gledet meg. GGG var aldri en sånn fyr som kom med blomster i tide og utide. Og selv om jeg alltid har visst at de kvistene den gang var Svigermors idé, har de gule blomstene alltid minnet meg på den første våren GGG og jeg var sammen. Gjett om jeg var glad da vi flyttet til Drømmehuset og oppdaget at det var hele tre forsythiabusker i hagen.
