Så var vi der igjen. Som så mange andre ganger kom samtalen raskt inn på barndommen og på oppveksten. På hendelser som ligger over 40 år tilbake i tid. Ikke som mimring om gode, gamle dager eller en påminnelse av en hendelse som var alvorlig nok den gang da, men som vi kan smile litt av i ettertid eller si – huff, det var godt det gikk bra!
Nei, det er som om personen foran meg ble 40 år yngre foran øynene mine. Borte var den litt slitne dama på 50+, og tilbake var en usikker ungdom i en litt for tøff verden.
Jeg orker ikke, eller ønsker ikke, å ta den samme metamorfosen. Jeg vil ikke behandle denne kvinnen foran meg som det engstelige barnet hun ønsker å fremstå som. Og jeg ønsker helt klart ikke å forandre meg fra den voksne kvinnen jeg er i dag til den usikre ungdommen jeg var den gang. En usikker ungdom som så det som sitt ansvar å være den sterke for alle som trengte en skulder å gråte på.
Hun er ikke alene. Det er mange som forblir i barndommen, som skyver vonde opplevelser fra barndommen foran seg som et vern – eller en dårlig unnskyldning – for ikke å ta tak i eget liv.
Ja, jeg forstår at jeg høres både kald og slem ut. Kanskje til og med ufølsom.
Det er ikke alle som har hatt den samme, trygge barndommen som deg, tenker du kanskje.
Hva vet du om min barndom?
Å nei, jeg skal ikke komme med en tåredryppende historie om en tøff barndom. Barndommen min var grei nok. Langt fra perfekt. Jeg har og en del opplevelser som jeg kunne vært for uten og som sikkert har satt sine spor. Men barndommen min var ok. Det er ikke barndommen min men jeg som har ansvaret for at livet mitt har blitt som det ble.
Det ansvaret har vært mitt. Det er jeg som har tatt valgene som har ført meg til den jeg er i dag. Barndommen og oppveksten min har sikkert påvirket de valg som har blitt tatt, men det er jeg som har tatt valgene. Det er jeg som har sittet i førersetet.
Det usikre barnet jeg en gang var har fått følge av den tøffe kjerringa jeg ble. Den tøffe kjerringa ordner opp og det usikre barnet kan slappe av. Barnet kan skru av radaren og slutte å være på vakt. . En voksen har tatt over vakta og ansvaret.
Jeg opplever at noen bruker barndommen for alt den er verdt for å slippe å bli voksen. Slippe å stå til ansvar for eget liv. Det er alltid noen andre som har ansvaret for deres lykke. Noe eller noen som har skylda når verden går i mot, og noen som har ansvaret for å rette opp i de feil de selv har gjort. Hvem som har skyld og ansvar er de kanskje ikke alltid sikre på. Det eneste de er sikre på er at det ikke er dem.
Jeg har brukt noen år av livet mitt på å ta det ansvaret for mennesker som ikke ønsker å ta det selv.
Det var mitt ansvar at livet deres var bra. Hvis livet deres raknet på grunn av valg de selv tok var det mitt ansvar, min skyld. Jeg har følt på skyld for at voksne mennesker har tatt feil valg, eller at det er min skyld at deres liv er uten gleder eller mening. Jeg har følt på at jeg har sviktet som venn, jeg kunne jo alltid ha gjort mer.
Livet leveres ikke i en polstret utgave. Ting kan skje som vi ikke har herredømme over. Men da er det vårt ansvar som voksne å ta de valg som må tas, takle de utfordringene som dukker opp og ikke bare sette oss gråtende ned å vente på at det skal komme en voksen å rydde opp. Vi er den voksne . Vi må ta grepene. Vi må rydde opp.
Jeg må rydde opp i mitt liv. Du må rydde opp i ditt.
Vi kan godt hjelpe hverandre, men vi har selv ansvaret for eget liv.
Bli voksen! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt det i det siste i møte med disse voksne menneskene som nekter å bli nettopp det, voksne. Noen ganger har jeg og sagt det direkte til dem. Det har aldri ført noe godt med seg. De har ikke blitt voksne, men heller oppført seg som unger i trassalderen.
Og de har rett. Det er ikke opp til meg å kommandere de til å bli noe de ikke ønsker å bli. De må selv velge. De måselv ta ansvaret for sitt liv.
Jeg har bare ansvar for mitt liv.
Jeg ønsker ikke bruke mer av min dyrebare tid her på kloden til å være klagemur eller en skulder for mennesker som egentlig ikke ønsker verken trøst eller hjelp, men bare noen å velte ansvaret for eget liv over på.
Det er mitt liv.
