De siste dagene har jeg hatt gode plasseringer på bloggtopplista. Har ligget mellom plass 7 og 9, og det er bra for denne kjerringbloggen.  Selvsagt gleder det meg. Jeg liker at folk leser det jeg skriver. Samtidig klarer jeg å ha et avslappet forhold til bloggen. Studerer ikke statistikk ofte slik jeg har gjort i perioder.  Går ikke og tenker på hva neste blogginnlegg skal handle om. Har som mål å leve livet, ikke bare blogge om det. Blogg skal for meg være kos, det skal være kreativitet. Det skal ikke være noe som jeg føler som et press, noe som bidrar til stress.
Jeg er fult ut klar over at verden vil bestå selv om ikke alle vet hva denne kjerringa gjør, føler, spiser eller mener til en hver tid.
Jeg tror også at de blogginnleggene som kommer blir bedre på den måten. Jeg skriver når jeg har noe å meddele, og sitter ikke ved tastaturet og vrir hjernen for å finne noe å skrive om. Har jeg ikke en plan om hva innlegget skal handle om, ja da lar jeg være å blogge. Verden går videre om det blir stille fra denne kjerringa i noen timer eller dager.
Doc& Dask for eksempel. De har ikke kommet med noe nytt innlegg i går, men er likevel på 7. plass.

Jeg tror vi mennesker trenger bobler. Bobler vi kan være i og glemme alt rundt oss for en stakket stund. Det kan være mens man leser en god bok, mens man sitter med perler eller korsstingbroderier, strikketøy eller pensel og lerret. Det kan være med et musikkinstrument, og det kan være med blogg og tastatur.
Men det må oppleves som å stenge verden ute, ikke som om man er utestengt fra livet. Det må gi energi og ro, ikke føre til stress og suge energi.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I går hadde vi pizza med bacon og brokkoli. Tok selvsagt ingen bilder. Dere vet meg og mat…

Apropos det å føle at man må levere opptil flere blogginnlegg om dagen. Stina er nok et eksempel på at det ikke er nødvendig. De 43 bildene fra jenteturen til Kristiansand holder fremdeles til en 4. plass selv om innlegget er fire dager gammelt. Kommer nok ikke noe nytt derfra på en ukes tid til kjenner jeg Stina rett.

Vivian har et innlegg som river litt i hjertet.  Hun har vært på skoleavslutning, som så mange andre i disse dager.
Sett stolte elever opptre, glede seg til foreldrene kommer. Plutselig slår det henne at kanskje dette er den siste skoleavslutningen hun får oppleve. Hun vet at hun lever på lånt tid. Hjerteskjærende innlegg.

Nå må jeg gjøre meg klar for jobb. Jeg får la Bunny og Tom få fri fra mine tanker i dag. Den ene har trasket elvelangs, den andre har ikke kommet med noe nytt siden jeg kommenterte i går. Innbakte pølser er ikke verdt mange ord selv om de er i reprise.