Jeg har alltid vært tiltrukket av bohemene.  Det bor nok en kunstner godt begravet i meg et sted.

I kveld har jeg satt meg ned med et glass god rødvin og boka jeg kjøpte for en tid tilbake om kunstneren Caravaggio.  Vin og kunst, jeg skal si bohemlivet leverer.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Boka “Et år med Caravaggio” er skrevet ar Jon Ovrum som er en partikollega fra Rødt. Jeg hadde egentlig tenkt å gi den i gave til Svigermor, men siden Jon var så snill å signere den med en hilsen til meg og betegnelsen “Nydelig Rødt forkjemper” tenkte jeg den ikke passet til Svigermor.  Hun er ikke så positiv til “Den røde fare” som hun ikke direkte høflig omtalte partiet mitt på julaften.  Så nå skal jeg lese boka og finne ut om jeg skal kjøpe et nytt eksemplar som Svigermor kan få, og tøre å ha fremme.

Jon Ovrum, forfatteren av boka, er en pensjonert lektor med fagene norsk og historie.  Jeg var rimelig god i historie på gymnaset, likevel kommer jeg til kort ved flere av de historiske hendelsene forfatteren viser til i kapitlet “Litt om Italiensk historie på 1500-tallet”. Bartolomeusnatta i 1572, for eksempel . Hjernen min er helt blank.

Jeg spør Gamle Gubben Grå. Den mannen er innimellom et vandrende orakel når det gjelder historie. “Fortell meg det du vet om Bartolomeusnatta i 1572.”  Men han er like blank som meg. Boka til Ovrum gir ikke svar. Han ønsker bare å forklare hvem en dronning er ved å vise til denne natta. Det må googling til.

Bartolomeusnatta eller blodbryllupet i Paris som den også blir kalt er natta til 24  august 1572.

Protestantiske menigheter hadde vokst i antall og størrelse i Frankrike, og midt på 1500-tallet var det tydelig at protestantismen hadde slått rot i landet. Protestantismen ble sett på som en trussel mot den katolske kirkes og kongedømmets stilling.

Protestantene i Frankrike kaltes Hugenotter. De ble forfulgt av katolske krefter, og tidvis hersket krigstilstand mellom hugenotter og katolikker.

På begynnelsen av 1570-tallet var hugenottlederen admiral Gaspard de Coligny blitt enkedronning Katarinas farligste politiske rival. Katarina bestemte seg for å la en attentatsmann ta livet av admiralen, som i stillingen som kongens minister hadde fått adskillig innflytelse over kongen og truet Katarinas makt i landet. Attentatet skjedde den 22. august 1572. Coligny ble truffet av to skudd, men overlevde. For endelig å ta livet av Coligny, og for å skjule sin delaktighet i det mislykkede attentatet, påstod Katarina overfor kongen at hugenottene planla å gjøre opprør og ta livet av kongen og hele hans familie. Admiralen og ledende hugenotter måtte derfor tas av dage. Kongen lot seg til slutt overbevise og forlangte deretter at alle hugenotter skulle utryddes.

Det holdt liksom ikke med et mistillitsforslag og kabinettspørsmål i politikken den gang. Det måtte sterkere lut til for å beholde politisk makt den gang.

Førstkommende natt – natten før bartolomeusdag i 1572 – begynte det forferdelige blodbadet. Byportene ble stengt for å hindre folk i å flykte fra byen. Katolske borgere ble bevæpnet og styrker ble utplassert i bydelene. Morderpøbelen gikk fra hus til hus der hugenotter bodde og drepte menneskene – også barna. Det var en orgie i drap, og etter to dager med myrderier i Paris spredte det seg til provinsene.

Massakeren varte i flere uker og spredte seg utover til andre byer og utover på landsbygda. Moderne beregninger for antallet døde varierer, fra mellom 5 000 og opp til 30 000. De som ikke ble drept, ble fengslet, og mange av disse ble sendt som slaver på kongens skip,

Selv om blodbadet på ingen måte var enestående, var det «det verste av århundrets religiøse massakrer» Over hele Europa ble protestantiske sinn preget av «den uutslettelige overbevisning om at katolisismen var en blodig og forrædersk religion.» Da nyheten om massakren nådde Vatikanet ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, og en særskilt minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.

Jeg er ikke helt overbevist om at det bare er Islam som er en voldelig religion.

Etter å ha lest meg opp på Bartolomeusnatta fortsetter jeg å lese boka. Nå vet jeg i det minste hvem denne dronninga med italienske aner som er nevnt i boka var. Jeg synes ikke hun virket direkte sympatisk.  Hva dette har med Caravaggio å gjøre? Svært lite. Jeg innbiller meg at det kan bli mye jeg må lese meg opp på I løpet av boka.  Det gjør den ikke noe mindre interessant. Jeg skjenker meg litt mer rødvin og fortsetter å lese.