I 22 år har jeg og Gamle Gubben Grå vært kjerester. 22 år, nesten halve livet…. Vi har elsket hverandre varmt og inderlig – og skreket til hverandre i sinne og frustrasjon.. Vi har vandret hånd i hånd og sendt hverandre varme blikk, vi har gått i sinne fra hverandre og smellt dører. Stolte og glade har vi sett tre flotte barn vokse opp. Fyllt av sorg og fortvilelse har vi fulgt to små til graven.
Livet har ikke vært en dans på roser, men et slit for å få økonomien til å strekke til. Hverdagen til å gå opp. Men det har og vært fine stunder. Middager med rødvin og stearinlys etter en slitsom kveldsvakt. Tannpuss under en stjerneklar himmel på fjellet. Den trygge armkroken din forran peisen når Duracellkaninen har gått tom for batterier. Lange samtaler med familie og venner rundt spisebordet.
Mang en gang har jeg hatt lyst til å gi opp. Byttet han inn i en nyere modell. Graset har sett grønnere ut på den andre siden av gjerdet. Men så har han sett på meg, slik bae han kan se på meg. Med det lune snilet som fyller hele ansiktet og de søte smilerynkene rundt øynene. Jeg har kjent den varme og trygge hånda hans på skulderen min og tenkt på alle gleder og sorger vi har delt. Hvordan han har vært der for meg de gangene livet har vært i oppløsning.
Et livslangt samliv er aldri en dans på roser. Ingen går gjennom livet uten å møte motgang. Det finnes alltid gras som ser grønnere ut på andre siden av et gjerdet. Men kjærlighet er å vite at du har en der som kjenner deg med dine sterke og svake sider, og er glad i deg akkurat slik du er. En som vil stille opp for deg og støtte deg når livet er vondt og vanskelig. En som vet når du trenger en hand på skulderen, en klem eller bare det at noen tar hånden din.
Kjærlighet er alle de små tingene som binder to hjerter sammen, glimtet i øynene. de små berøringene.
Kjærlighet det er deg og meg.