I dag kom det en stor konvolutt i posten med mitt navn på. Den var merket med firmanavnet Steinhuggeriet AS, og kom fra et firma på Finnsnes. Et sted som ligger omtrent 1.500 km fra Hønefoss.
OK. Vi trenger en gravstein, eller et gravminne for å være korrekt, med tid og stunder. Yngste Sønn og jeg har vært på nett og søkt litt, men jeg kunne overhode ikke huske at jeg har bestilt noen brosjyre eller på annen måte lagt igjen noen kontaktadresse. Joda, jeg vet sånt kan spores, men jeg er usikker på om jeg har vært inne på dette firmaets sider i det hele tatt. Det finnes steinhuggere nærmere. Blant annet har vi en i Hønefoss.
Når jeg åpnet konvolutten var det en ny konvolutt med teksten dere ser på bildet over. Det forklarte jo en del. Jeg hadde ikke bestilt noen brosjyre. Dette var deres markedsføringstiltak for å nå kundegruppen. Jeg er litt usikker på om jeg er imponert over ideen, eller føler meg provosert over markedsføring så direkte mot en sårbar gruppe.
Som de fleste av dere sikkert har skjønt er jeg ikke ei lett-krenka kjerring så jeg åpnet konvolutten. Det skader jo ikke å studere utvalget. Kanskje blir det lettere for ungene og meg hvis vi kan se i en brosjyre i fred og ro enn å sende lenker til hverandre for å vise hva vi har funnet på nett. Ja, jeg beklager. Pragmatikeren slår til igjen. Jeg vil så gjerne ha et gravminne som liksom passer til GGG. Til den fine personen han var. Noe personlig som gjenspeiler han.
Mulig jeg er rar, panser-ansikt, knall-tøff og alt for hard, jeg har hørt de karakteristikkene av meg selv de siste ukene, men jeg sitter altså her en fredagskveld og studerer en katalog med minnesteiner. Og vet dere hva? Det gjør meg godt.
Det gjør meg godt å sitte her og finne den steinen jeg mener passer perfekt til mannen jeg elsker. Ja, for jeg elsker han fremdeles, selv om han ikke er her.
Kanskje er det en forklaring på panser-ansiktet. På det at jeg ikke ligger forgrått og knust tiltaksløs, men fortsetter livet – om enn i litt langsommere tempo. GGG og jeg hadde vært sammen så lenge, kjente hverandre ut og inn. Jeg vet hva han ville tenkt og ment om ting som skjer i hverdagen vår. Jeg kan “høre” kommentarene hans selv om han ikke er her. Og jeg vet at han ville at jeg skulle fortsette livet mitt omtrent som før. En dag av gangen.
Jeg tror jeg har funnet gravsteinen. Jeg viser ikke bilde eller kommer med noen beskrivelse. Jeg må først høre om ungene er enige. Er de det skal jeg nok og innhente et pris-forslag på noe lignende fra den lokale steinhuggeren.
Her om dagen tok jeg en kaffekopp med en tidligere kollega. Kollegaen min ble enke i vinter. Litt brått og uventet etter relativt kort sykdomsforløp.
Det slo meg mens vi satt der og pratet at det oftere og oftere er mennesker jeg ser på som min egen generasjon som går bort. At når jeg er i bisettelser og begravelser er det ikke lenger stort sett til gamle slektninger eller foreldre til venner, men mennesker som jeg liksom har sett på som i min generasjon, selv om enkelte som denne kollegaen er en del eldre enn meg. Både hun og mannen som har gått bort er over 70. Å gå bort i starten av 70-års alderen er tidlig i våre dager.
Samtidig. Jeg var i flere bisettelser i fjor. Den yngste var i 30 årene, den eldste i 80-årene. Men flere av de var rundt 70 år. Det er ikke så forbaska lenge til jeg selv er i den alderen. Jeg fyller 59 om et par måneder. Sånne fakta får frem noen refleksjoner. Ikke minst om å nyte dagen vi har her og nå. Fremtiden vet vi jo ikke hva som vil bringe.
Vi snakket om det og. Hvor lite vi vet om fremtiden. Vi to var en del av et trespann som jobbet tett sammen. Tredje kvinne, som garantert var den sprekeste av oss, gikk bort for snart tre år siden. Hun var i starten av 60-årene og virket på mange måter uovervinnelig. Et drøyt halvår med en kreftdiagnose var alt som skulle til. Så var hun ikke mer. Fremdeles synes jeg det er rart. Hun var så….livskraftig. Det gikk så fort.
Hun jeg drakk kaffe med her om dagen hadde blitt sammen med mannen sin da hun var 16 år. Det hadde vært de to i over 50 år. Det er klart det blir tomt når den andre går bort. Det må jo være som å miste en del av seg selv. Jeg synes så utrolig synd på henne.
Gamle Gubben Grå fikk kreftdiagnosen i fjor. Alt ser ut som det går bra, behandlingen han har fått har virket. Han er fremdeles under behandling og får god oppfølging. Jeg går ikke rundt i det daglige og er redd for å miste han. Men noen ganger, som etter denne kaffekoppen, så kommer det jo noen tanker. Vil jeg bli den som sitter igjen alene? Kreft er en lumsk sykdom. Det har gått ett år, det er lenge til man kan puste ut og si at han er kreft-fri, Selv da vil frykten for tilbakefall alltid ligge der.
Man vet ikke hva fremtiden vil bringe. Det er i grunn godt. Jeg er ikke typen til å sitte og frykte fremtiden eller lage skrekkscenaroier i mitt eget hode over alt som kan skje. Livet har lært meg at livet skjer. Livet har og lært meg at man ikke skal utsette alt til en gang langt der fremme, fordi fremtiden har vi ingen garantier for. Ta den telefonen, besøk den vennen eller gamle slektningen, reis mens du har muligheten og ikke minst ta deg tid til å nyte dagen her og nå litt hver dag.
Allan sitter og klager og sutrer over blåmandager på et generelt grunnlag i dag. Siden dagen i dag er en rød dag, og derfor ikke er en spesielt blå dag, kan han ikke klage over at det er blåmandag i dag. Så da benytter han anledningen til å klage over alle blåmandager som kommer og alle blåmandager som har vært.
Riktignok ser han en ende på disse blåmandagene. Bare et par uker igjen nå, så venter en lang sommerferie. Han er lærer, så da blir det vel en 8-9 uker uten en eneste blåmandag. Det hopper han lekende lett over og setter seg til å sutre over blåmandagene som garantert kommer utover høsten. Dere vet, alt har en ende, også læreres sommerferie. Så da kan jo Allan sitte på en fridag i juni og klage over at det kommer til å bli noen triste og ufyselige blåmandager i september, oktober og november.
De som følger bloggen min vet at jeg ikke er så veldig glad i vinter, kulde og islagte veier. (For å si det mildt.) Jeg vet at det kommer til å komme en ny vinter i oktober, november eller forhåpentligvis først i desember. (Jeg liker hvit jul, så snø i desember er greit.) Det er ikke så mange uker siden folk sendte meg snap av at det snødde på ei hytte oppe i Valdres. Såpass at snøen la seg. Jeg vet utmerket godt at det kommer en ny vinter, og at jeg egentlig ikke trenger å reise så alt for langt for å finne snø, selv nå. Likevel sitter jeg ikke her en annen pinsedag og klager over snø som har falt eller snø og kulde som kommer til å komme.
Jeg kjenner en del folk som i likhet med Allan i dette innlegget klager uten å ha noe å klage over. De klager mest av gammel vane. Jeg synes det er slitsomt å forholde seg til.
OK, Jeg vet at jeg nå på mange måter sier i mot meg selv. Jeg sitter her mutters alene og klager over folk jeg kommer til å møte som da antakelig kommer til å klage over noe de kommer til å oppleve eller har opplevd. Kanskje er jeg ikke bedre enn andre.
Eller jo. Jeg tror at jeg er det. Eller jeg tror ikke at jeg er bedre enn andre. Men jeg tror at jeg ikke starter en hver samtale med et huff, eller at jeg alltid har noe negativt å bidra med i en samtale. At jeg liksom alltid klarer å få vridd samtalen inn på noe som er trist og leit.
Jeg tror jeg er flink til å finne det som lyser opp dagene i stedet for å grave meg ned i det som er grått og trist. Det er litt vanskelig når snøen laver ned i november, men jeg prøver også da å finne noe å glede meg over. Som for eksempel at det snart er advent og jul. Jeg liker advent og jul.
Ale har vi lov til å ha en dårlig dag. Alle har vi lov til å klage litt. Det er godt å få det ut. Men de jeg snakker om er de som gjør det å tenke negativt til en livsstil. De som graver seg ned i alt som er trist og leit i eget og andres liv, og som på meg ser ut til å kose seg med det. De ønsker ikke å se det positive. Når de kan syte og klage, ja da har de det bra.
Jeg snakker ikke om folk som lider av depresjon. Jeg har mennesker i min krets som har og som har hatt depresjon. De evner ikke å se det som er lyst og bra – selv om de ønsker det. De er omsluttet av mørke. De synes jeg synd på. Virkelig synd på, og jeg føler meg hjelpeløs i møte med deres mørke. For jeg vil så gjerne ta det bort og bringe dem lys og håp i stedet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.
De jeg snakker om er de som setter seg godt til rette ved kafe-bordet med kaffekoppen i hånda og legger ut om alt fra hemoroider via såre minner fra barndommen (som jeg har hørt om tusen ganger før) til klaging på hensynsløse kollegaer. Det er samme hvilket tema vi snakker om, det blir fokusert på det negative. Og de er gode til å få samtalen til å dreie seg om dem og deres bedrøvelige liv. Ofte på en slik måte at om jeg kanskje ikke føler meg ansvarlig for at livet deres er og har vært så trist og leit, så føler jeg at det liksom ligger en forventning der om at jeg skal fikse det. At jeg på mirakuløst skal gjøre livet deres lyst og lett.
Eller ønsker de virkelig det? At livet deres skal bli lyst og lett mener jeg? For hvis de ønsker det, hvorfor gjør de ikke noe med det? Om ikke annet oppsøker det profesjonelle hjelpeapparatet? Kommer jeg med slike forslag virker de ikke som om de er interessert i det heller. Derfor har jeg i mitt stille konkludert med at de har det bra når de kan kose seg med å klage og syte over alt og alle. At de har gjort det til en livsstil som de trives med.
Samme hvem vi er så gir livet oss noen begrensninger. Økonomien kan gjør at vi ikke kan gjøre alt vi har lyst til. Helseutfordringer kan innskrenke mulighetene våre, det at vi har jobb og forpliktelser innskrenker friheten til å styre dagene våre selv.
Likevel har vi vel et selvstendig ansvar for å gjøre det beste ut av de forutsetningene vi har. Det er ikke alltid de som har det tøffeste livet med de største begrensningene som klager mest eller høyest.
Det er lett nok for deg å si har folk sagt til meg når jeg prøver å nå inn til de som klager mest med mitt budskap. Du som alltid har levd det livet du ønsker og elsker. Jeg har tenkt mye gjennom den påstanden. Har jeg alltid levd det livet jeg ønsker? Kanskje. Jeg har hatt et godt liv. Men jeg har samtidig hatt de samme begrensningene som mange av klagerne klager over. Jeg har i lange perioder hatt en økonomi som bare så vidt gikk rundt, og spedd på med ekstravakter hver gang det dukket opp store utgifter som en bil som måtte på verksted, en vaskemaskin som måtte skiftes ut eller jeg ønsket å ta familien med på biltur til Mummidalen. Helseutfordringer har jeg hatt hele livet. Og i perioder har jeg vært mer på jobb enn hjemme. Likevel har jeg hatt et godt liv, og det har jeg fortsatt. Selv om jeg måtte forlate det engasjerende, hektiske livet jeg elsket. Jeg har klart å skape meg et liv jeg synes er godt.
Jeg har skapt meg det livet. Jeg har ikke sittet med hendene i fanget og klaget og forventet at noen andre skal komme og fikse livet mitt. Økonomiske utfordringer har jeg løst med å jobbe overtid, eller senke kravene. Senke ønskene og forventningene. Ikke drømme om en tur med hele familien til Syden når jeg visste at det vi hadde råd til var å tilbringe ferien hjemme eller på hytta med utedoen nede i lia. Da får vi gjøre det beste ut fra den ferien med årlig vannkrig, jordbær på trammen og en tur på Tusenfryd som sommerens høydepunkt.
Ungene våre har ikke barndomsminner om eksotiske ferieturer, men vi minnes med mye latter Fillipstad. En liten by i Sverige som vi besøkte to ganger på en natt da vi var på biltur en gang. Gamle Gubben Grås evner til å lese kart førte til at vi hadde kjørt i ring, og etter to timers kjøring kom til den samme bensinstasjonen som vi hadde tanket på to timer tidligere. Vi minnes Den store nedturen som var en vandring langs rallarvegen fra Myrdal til Flom. Det gjelder å skape minner og opplevelser med den økonomien man har.
Slik blir det med helseutfordringer og. Jeg kommer ikke til å gå Besseggen eller løpe Ringeriksmaraton. Noen dager har jeg nok med å knyte skolissene. Men det er greit. Jeg rusler mine turer, oppsøker naturopplevelser som er oppnåelige og koser meg med det. Leter etter gleder der de er å finne. Og ja det er nok av ting å glede seg over i livet når man bare stiller radaren inn på å finne de.
Jeg har selv en bunke dagbøker ett eller annet sted. (Og ja, jeg vet hvor). Jeg skrev dagbok i mange år. I hele studietiden, blant annet, skrev jeg dagbok hver dag. Det ble noen sider med tanker og beretninger om livet mitt. Det er lenge siden jeg har bladd i de. Selv om livet ikke alltid var lett da en var ung, tror jeg ikke jeg ville føle meg traumatisert av å lese i de. Så ille var ikke ungdomstiden min.
Jeg liker å tenke tilbake til de årene jeg studerte som noen av de beste årene i livet mitt. Ung og fri for forpliktelser, kunne styre dagen slik jeg ville. Nå vet jeg at det ikke bare var slik. Det var kjærlighetssorg og intriger på hybelhuset. Det var eksamener som gikk bra, og noen som ikke gikk fult så bra. Det var praksisplasser det var helt topp å være på, og det var praksisplasser du helst ville rømme fra. Livet besto av langt mer enn bare solskinnsdager, men det er de jeg velger å huske.
Min innstilling til livet som har vært er gjort er gjort og spist er spist. Man høster noen livserfaringer, og så håper man at man man har lært noe så man ikke gjør de samme feilene gang på gang. Noen ganger lykkes man i det, non ganger er det ikke like lett. Men da får man prøve å gjøre det bedre neste gang igjen, ikke grave seg ned i håpløshet, selvbebreidelse og selvmedlidenhet.
Det er mange som sitter litt vel mye igjen i fortiden. Som ikke klarer, eller ikke ønsker, å legge den bak seg og gå videre. Som bruker fortiden sin som unnskyldning for hvorfor de ikke kan ta tak i livet sitt her og nå. Jeg har sittet og hørt på et fortelle meg den samme fordømte historien om hva som skjedde den gangen på ungdomsskolen, hvor dum og mislykket vedkommende følte seg den dagen. Hvordan det kverner rundt i hodet fremdeles og er en utmerket unnskyldning på hvorfor livet suger her og nå. Vi gikk ut av ungdomsskolen tidlig på 1980-tallet. Kanskje på tide å legge den hendelsen bak seg å gå videre i livet?
Nei. Jeg sier det ikke. Det er lenge siden jeg sluttet med det. Jeg bare tenker det i hodet mitt når den samme historien blir fortalt med gråtkvalt stemme for hundrede, kanskje flere hundrede, gang. Før jeg ble klok nok til å holde kjeft, når jeg fremdeles forsøkte å få mennesker til å legge fortiden bak seg og gå videre, for det er ikke bare hen fra ungdomsskolen som sitter og messer slik, det er mange, så pleide jeg å få høre standard-replikken. Det er lett nok for deg å si. Du som aldri har møtt på motgang i livet. Kjenner de meg og historien min godt hender det de ser litt flaue ut et øyeblikk eller to etter den setningen før de er i gang igjen med å dra frem bevis etter bevis fra minneboka på hvor trist og grusomt livet deres er. Alle de gode minnene jeg vet også er der er som hvisket vekk.
Livet mitt har ikke akkurat vært en dans på roser. Hvis jeg ville kunne jeg grave meg ned i selvmedlidenhet til det tørna for meg. Jeg tror ikke livet mitt ville bli noe bedre av det, tvert i mot.
Jeg mener ikke at man skal legge lokk på fortiden og aldri snakke om det som har vært vondt og vanskelig. Det vet jo de fleste at ikke er sunt. Som Monica skriver:
Hva skjer om man ikke lufter? Jo, det råtner😅
Å lufte ut en gang i blant, slik det virker som Monica har gjort med å lese i disse dagbøkene, kan være sunt. Det jeg forsøker å advare i mot er å forbli i fortiden og bruke den som unnskyldning for at også dagen i dag og alle dager som kommer også må bli triste og vonde.
Vi velger selv hvilke farger vi skal bruke når vi maler bildet av livet vårt. Om vi vil la det mørke og dystre dominere, eller om vi vil hente frem de lyse minnene, de gode opplevelsene. Vi velger selv om vi ønsker å se på vårt eget liv som en tragedie eller en komedie – eller kanskje helst noe midt i mellom.
Gjort er gjort og spist er spist. I dag er den første dagen i resten av ditt liv. Det er opp til deg og gjøre den så bra som mulig – uavhengig av hva du har med deg i bagasje fra fortiden.
Samme hva man mener om kristendommen er det liksom ikke til å komme utenom at kristendom og påske henger sammen. Ingen kristendom, ingen påske. Enten det er flukten fra Egypt, Jesus død på korset eller slaget ved Nesjar man ønsker å markere så har påsken noe med kristendommen å gjøre. Det er kanskje litt å tenke på der du sitter i solveggen på hytta og tenker at påsketradisjon handler om Kvikk-Lunsj, appelsin og Påskekrim. Så er det jo selvsagt opp til den enkelte hvor mye vekt man legger på det religiøse.
Vi skal ha lammelår til middag i dag. Lam i påsken er også en tradisjon. Akkurat som Kvikk-Lunsjen. Påskelam har lange tradisjoner- Helt fra offerlammet som jødene ifølge 2. Mosebok ble pålagt å slakte og spise rett før flukten fra Egypt. De skulle også smøre litt av blodet dørstolpene sine. Slik ville Gud kunne se hvor det bodde israelitter, og spare dem, når han gikk gjennom landet for å straffe egypterne for hvordan de hadde behandlet israelittene. Denne offerskikken skulle gjentas hvert år, og til alle tider, til minne om disse hendelsene (2. Mosebok 12, 21–28).
Plutselig ble jeg usikker på om det er politisk ukorrekt å spise lam denne påsken. Det kan jo ses på som en støtte til Israel. Jeg mener israelittene smørte jo lammeblodet på dørstolpene og unngikk derved at deres førstefødte sønner ble drept, mens Guds utsendte engler eller hvem det var drepte alle førstefødte Egyptere. Jeg tror jeg må lage Maqluba med lammekjøtt senere i påsken. Det er en palestinsk rett.
Jeg har ingen palmer. Så det blir ikke pyntet med palmeblader i Drømmehuset i dag. Ikke med så mye annen påskepynt heller, antakeligvis. Påskepynten er fremdeles på loftet. Kanskje kommer den ned i løpet av dagen. Det er lite med palmeblader i esken med påskepynt. Mest kyllinger, påskehøna og noen egg. Og påskekrus. Jeg vil gjerne ha ned den store gule påskekoppen min.
Grunnen til at jeg nevner palmer er selvsagt at det er palmesøndag i dag. Da pynter man med palmeblader eller andre vintergrønne busker. Jeg gidder ikke dra inn kvister fra tujaen. Det minner meg mer om jul enn påske. Palmesøndag var da Jesus red inn i Jerusalem søndagen før han ble korsfestet. Det sies at folket hilste han ved å legge palmeblader foran han der han kom ridende på eselet sitt.
Bildet over er ikke fra Jerusalem. Det er fra Mølen i Vestfold. Likevel har det noe med kristendommen og Palmesøndag å gjøre. Slaget ved Nesjar var et slag mellom Olav Haraldsson (Olav den hellige) og allierte norske stormenn under ledelse av jarlen Svein Håkonsson. Slaget fant sted palmesøndag 25. mars 1016 ved Mølen. Skalden Sigvat Tordsson var til stede og forfattet Nesjarvisene kort tid etter slaget. I Sigvats dikt nevnes en ukedag for første gang i norsk historie. Slaget skjedde palmesøndag til tross for at kirkelederne på den tiden mente at fyrstene skulle innstille krigføringen på kirkens festdager.
I følge Snorre var det Olav Haraldsson som først gikk til angrep på Svein jarl, Erling Skjalgson, Einar Tambarskjelve og de andre høvdingene. Mulig jeg tolker litt vidt her, men det kan jo tyde på at selveste Olav den hellige ikke tok det der med helligdagsfreden så nøye. Sikkert greit å få med seg til alle de som har tenkt å bruke påsken på å stelle i hagen eller snekre platting.
Nyt fridagene, folkens. Men husk at uten kristendommen ingen påskeferie.
Dette bildet som jeg tok på Røsholmstranda for et par uker siden er jeg veldig godt fornøyd med. Det er liksom Vår med stor V!
Kan man forresten si at man er fornøyd med et bilde man ha tatt selv? Er ikke det å skryte? Å skryte av seg selv det skal Kari og Ola Normann ikke drive med. Spesielt ikke vi kvinner, og definitivt ikke vi kjerringer. Nei vi kjerringer vi bør heller syte å klage. Det er helt innafor. Klage over hvor grusomt livet er, hvor mye ledda knirker, håret gråner. kroppen forfaller og økonomien er skrall. Syte ikke skryte. Det er liksom mantraet for mange føler jeg.
Blir tilværelsen noe bedre ved å ha fokus på alt som er trist og leit? For de fleste av oss har sikkert noe i livet vårt som ikke er så bra. Jeg har plenty hvis jeg skulle føle for å begynne på den lista. Gamle Gubben Grå har fått kreft og jeg har blitt ufør. Bare det burde være nok til liksom å få snøballen til å rulle. Ja lista kunne bli lang hvis det er der jeg ønsker å være. Hvis det er der jeg ønsker å ha fokuset. Men ville det å grave meg ned i egen selvmedlidenhet gjøre hverdagen min noe bedre? Jeg tror ikke det.
Jeg sier ikke at jeg er en fantastisk fotograf. Jeg sier ikke at alle bildene jeg tar er glansbilder, langt der i fra. Jeg sier bare at dette bildet er jeg fornøyd med. Det er mange bilder jeg tar som jeg ikke er det. Jeg sier heller ikke at livet mitt er fantastisk. Men jeg liker å ha fokus på det som er bra, ikke det som er mindre bra. Jeg liker bedre å skryte av det som er positivt enn å syte over det som er negativt.
Det gjelder å ha fokuset på det man vil ha mer av har jeg hørt. Så jeg fokuserer på det som er bra i livet mitt, gleder meg over det jeg får til. Jeg tror det gjør at jeg opplever livet mitt som ganske bra, selv om livet mitt langt fra har vært sorgløst og bekymringsfritt.
Leser med forundring at noen virker å bli krenket av å ha kommet i kategorien senior. Det fyller meg med undring. Er vi så engstelige for å bli minnet om at vi har noen år på baken at selv det å bli kalt senior kan virke krenkende?
Senior, betyr eldre, den eldste i en krets; til forskjell fra den yngre (junior).
Definisjonen over finner jeg fra Store Norska Leksikon. Er det virkelig krenkende hvis noen påpeker at man er eldre enn noen andre? Er det ikke bare en faktabasert opplysning?
Mannen på bildet, Jens Stoltenberg, må sies å være en senior i norsk politikk. Han har vært med lenge, har mye erfaring, Han er 66 år og nærmer seg pensjonsalderen. Men det er da ingen som mener at han har gått ut på dato, har mindre kompetanse enn forgjengeren i finansministerposten, den 19 år yngre Trygve Slagsvold Vedum. Heller tvert i mot, vil jeg si. Stoltenberg ble tatt i mot som en helt da han vendte tilbake til norsk politikk. Ikke som en gammel helt som ble hyllet for gammel storhet og tidligere bragder, men som rene frelseren som skulle komme tilbake og ordne opp.
Seniorbegrepet brukes for eksempel om en person som har en overordnet stilling i en bedrift eller organisasjon som seniorkonsulent eller seniorrådgiver. Jeg tror de færreste føler det som første steg mot pensjonsalderen å få en stilling med en slik tittel.
Senior brukes og om den eldste av to mannlige familiemedlemmer, som regel en far i forholdet til sin sønn. Olsen senior om far, Olsen junior om sønn. I et familiebedrift med begge disse i ledelsen. Både en junior og en senior er det vel ingen tvil om hvem som har siste ord når en sak skal bestemmes, og hvem som sitter på familieformuen. Det er senior, med mindre det er skattemessig lukrativt å forflytte junior og en del av familieformuen til for eksempel Sveits. Dog tror jeg det som regel fremdeles er senior som har råderetten på de millionene eller milliardene som befinner seg i Sveits.
I idrett er senior en konkurranseklasse for idrettsutøvere i sin beste alder. Vanligvis eldre enn 18–20 år avhengig av idretten. Det er vel ingen som ser på idrettsutøvere som knapt er ferdig med tenårene er avdanka old-boys? Det er jo de idrettsutøverne vi heier på og som unge idrettstalent drømmer om å bli som.
Vi må ikke bli så redd for egen alderdom, egen forgjengelighet at et hvert begrep som kan mnne oss om at vi ikke er nyfødte skårunger føles som en personlig fornærmelse.
Lykke er så mangt.Jeg har lånt overskriften og tematikken av Mamma på hjul. Jeg har ofte tenkt at jeg er glad jeg ikke har de helt store kravene til hva som skal til for å føle lykke. At jeg ikke streber for å oppnå noe uoppnåelig med tanke på at hvis jeg bare får oppleve det da blir jeg lykkelig. For så å finne ut at så fort jeg nådde det målet, fant jeg ut at det var noe nytt jeg måtte oppnå for virkelig å føle meg lykkelig.
Lykke kan jeg like godt føle på i kurvstolen på trammen som på et eksotisk reisemål. Eller hva med en tur på stranden en av de første skikkelige vårdagene? Føle sola varme deg etter en lang vinter. Isen på fjorden som blinker i solskinnet og vite at det er mange, mange dager, uker og måneder til vinteren kommer tilbake. Lykke.
I dag har jeg ingen planer. Huset tømmes for andre mennesker og jeg får Drømmehuset for meg selv. Kan sitte her med tekopp og tastatur uten noen forstyrrende elementer. Også det gir meg en følelse av lykke. Pusle rundt i Drømmehuset og ikke trenge å sjekke klokke eller telefon. Selv etter flere år ute av arbeidslivet kan den følelsen fylle meg med lykke.
I helgen samles storfamilien til det årlige påske-skirennet. Mest sannsynlig uten ski. Men skiene er ikke det viktige ved dette arrangementet for meg, ikke rennet heller. Men at vi alle møtes. Det gjør meg lykkelig. Det at Datteren og samboeren hennes også tar turen gjør meg ekstra lykkelig.
På søndag var Gamle Gubben Grå og jeg i Oslo. Når alt roet seg og vi satt på fortauskafeen med en kaffe-latte, da følte jeg på lykke. For tiden drømmer jeg om en weekend i Oslo, med hotellovernatting. Den drømmen burde kunne la seg realisere i løpet av sommeren.
Nye inntrykk og nye impulser gir lykke. Den lykkefølelsen jeg følte da jeg i 2014 sto i hagen på hotellet i Kairo kommer jeg aldri til å glemme. Jeg sto der og kjente de fremmede luktene, varmen som var annerledes og visste at jeg hadde ti spennende og uforglemmelige dager foran meg. Jeg tenkte; klyp meg i armen er det virkelig sant? Og ringte Mamma for å fortelle at vi var kommet trygt frem og dele opplevelsen med henne. Men jeg kan og føle på lykken i egen stue. Spesielt når alle ungene er hjemme og vi ler og snakker sammen, eller bare sitter stille sammen med nesa i hver vår bok eller telefon.
Jeg har ikke så store krav som skal stilles før jeg føler på lykke. Jeg har ikke så mange krav til hva som sal til for at jeg føler at jeg har et lykkelig liv. Jeg kan ikke si at livet har vært uten sorger eller at ikke utfordringene til tider har stått i kø. Livet mitt har aldri vært en dans på roser, og mange ganger har ikke livet blitt helt som forventet. Likevel vil jeg si at jeg har et lykkelig liv. Kanskje kommer det ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det.
Jeg er blant de som koser meg med papiraviser ii helgene. Både VG og Dagbladet med sine magasiner blir med hjem fra lørdagshandelen. Gjerne Aftenposten også.
I dag da jeg satt og koste meg med avisene og turen var kommet til Dagbladets Magasinet opplevde jeg noe rart. Jeg kastet et raskt blikk på forsiden uten å studere den så godt. Bladde fort forbi side 2 og 3 som inneholdt reklame for en bil til en halv million og bladde så om til side 4 og 5.
Der møtte jeg et portrettbilde av en smilende Knut “Kuppern” Johannesen, og det som så ut som ei forside på hele magasinet. Layouten med datering og alt var som forsidene på Magasinet pleier å se ut. Litt forvirret bladde jeg tilbake til forsiden. Jeg hadde liksom ikke festet meg med den.
Den hadde og layout slik forsiden på Magsinet pleier å se ut. Det var bilde av en bil. Litt tekst. Men under overskriften Magasinet sto det med godt synlige fonter ANNONSE FOR HONGQI altså denne bilen til en halv million som også var behørig omtalt på side 2 og 3.
Det er lenge siden jeg sluttet å se på Dagbladet som en seriøs nyhetsformidler, men jeg har likt Magasinet i lørdagsavisen. De har hatt en god del gode artikler. Når Dagbladet velger å selge sjela og førstesida på dette helge-magasinet til en kinesisk bilprodusent og henviser gode, gamle Kuppern til side 5, ja da har Dagbladet nådd et bunnivå for meg.
Dette handler ikke om Kuppern eller om at det var annonse for akkurat en Kinesisk bilprodusent som fikk lov å kjøpe forsiden. Jeg hadde reagert samme hva det ble reklamert for og hvem som fikk lov å betale for å få forsiden som reklameplakat for sitt produkt.
Lørdagsutgaven av Dagbladet, med Magasinet, er den utgaven i uka som har høyest salgstall for avisen. Når de da gjør denne forsiden om til en ren rekalmeplakat for det firmaet som betaler mest er jeg redd salgstallene og interessen for Magasinet og lørdagsutgaven vil avta. En avis som selger sjela si til høystbydende har for meg liten interesse.
Kanskje finner jeg det ekstra provoserende at det er akkurat Dagbladet som velger å selge sjela si til høystbydende på denne måten. Avisen som helt fra den startet i 1869 har engasjert seg i progressive saker som kvinnesak. Avisen som i årene før krigen var frittalende og tydelig i sitt språk mot Hitler-Tyskland og det fascistiske Italia. Avisen som så sent som i 2011 slo fast på lederplass sin holdning mot Fremskrittspartiet:
«Helt siden Anders Langes Parti ble stiftet på Saga kino i Oslo i 1973, har denne avis vært en aktiv motstander av partiet, politikken og alt dets vesen.»
Nå selger avisen forsiden i den utgaven i uka med størst opplag til kinesiske bilprodusenter. En trist utvikling for avisen som startet som
Et nytt frisinnet Dagbladet i overensstemmelse med Grunnlovens ånd, et sant demokratisk blad hvor det er anledning til fritt å uttale seg uten persons anseelse – men uten personligheter – ene og alene søkende det rette i fedrelandets interesse, skrevet i en anstendig tone og i et forståelig sprog for både leg og lærd.
som det het i subskripsjonsinnbydelsen grunnleggeren Anthon Bang sendte ut i forbindelse med oppstarten av avisen i 1869.
Det er Kretahalvorsen. nede på Kreta som skriver at det er sesongåpning for turistene der nede, men på mange måter er det vel en slags sesongåpning her og. Snøen smelter, bar mark dukker opp, det er et tosifret antall varmegrader midt på dagen, kort sagt det er starten på vår! Det kaller jeg sesongåpning.
De siste dagene har i grunn vært ganske hektiske, Det har jeg sutra en del om før her på blogg, så jeg skal ikke kjede dere med å gjenta det. Langtidsvarslet melder godt vær, og jeg tror virkelig at dette er starten på våren. Snart kan vi på ny kose oss med kaffe i kurvstolene på trammen.
Kreta Halvorsen skriver i sitt innlegg at de på lørdag do opp i høyden for å ta bilde av snødekte fjell for å dele det med oss blogg-lesere. De fikk det heldigvis ikke til. Jeg mener, jeg føler ikke noe behov for å se bilder av snø nå som den endelig er i ferd med å forsvinne her hos meg. Og hvis jeg mot formodning skulle føle en stor trang til å glo på snø har jeg fremdeles mer enn nok å glo på rett utenfor vinduet,
Det der med å dele bilder av snø med blogglesere som har vaset i snø de siste tre månedene blir omtrent like idiotisk som at når vinteren endelig begynner å gi seg i siviliserte strøk sånn ved påsketider, ja da fyller folk bilene og takboksene sine med ski, ullsokker og akebrett og reiser til fjells for å oppsøke den snøen de har bannet og sukket over i månedsvis. Forstå det den som kan.
Etter å ha gitt opp å ta bilder av snødekte fjell dro de for å ta bilder av vårblomster. Det er en aktivitet jeg bifaller mer. Jeg ville like å se blogginnlegg fylte med vårblomster. Det er lite med vårblomster her. Dessverre lyktes de ikke med det fotoprosjektet heller.
