I dag var det vigsling av Hønefoss Kirke. Selvsagt måtte jeg dit. Hønefoss gamle kirke var på mange måter min kirke. Der var jeg på utallige speidergudstjenester i oppveksten. Jeg holdt lys og flagg. Leste bibel-værs og tente lys i globen.
Jeg tok med 20 viltre ulvunger dit som ung speiderleder. De var rundt 9 år og skulle i følge dem selv da vi ruslet bort til kirken i samlet flokk, vise presten hvor tøffe og kule de var. Ord som ikke passet seg i en kirke ble innøvd mens jeg forsøkte engstelig og få de til å oppføre seg pent. Husker jeg angra på hele ideen der jeg gikk. I kirkedøra ble vi møtt av “presten” i olabukse og collegegenser. Et kvarter senere satt mine 20 håpefulle på kirkebenken og lyttet andektig til kapellan Kalheim. Innen timen var over sang de med på salmen han ville lære dem med klare barnestemmer.
2 av barna mine er begravd på kirkegården utenfor kirken, og 2 av de andre barna mine ble døpt i gamle Hønefoss kirke. Kirken som brant, og hvor den nye kirken nå har reist seg.
Gamle Hønefoss kirke var min kirke – og det ønsker jeg at nye Hønefoss kirke også skal bli.
Jeg er alt glad iden nye kirkebygningen, og har gått mange turer og tatt bilder mens den langsomt har reist seg. Jeg har hatt et kritisk blikk, det var ikke min favoritt som vant arkitekt-konkurransen. Men jeg har blitt glad i den skeive kirken, Folkekirken. Kirken hvor det til og med har blitt akt på akebrett på kirketaket i sene nattetimer. Måtte den bli den kirken vi alle ønsker. Åpen og inkluderende.
I dag var dagen jeg har gledet meg til lenge. Endelig skulle jeg ved selvsyn få se hvordan kirken ser ut inni.
Gamle Gubben Grå og jeg kledde oss i finstasen og dro av sted i relativt god tid. Men ikke god nok. Kirken var alt full da vi kom, og vi måtte som så mange andre nøye oss med ståplasser. Tydelig at det var flere enn oss som var nysgjerrige på den nye kirken. Og kirken svarte til forventningene. Og for en akustikk. Her skal det nok bli mange fine konserter.
Etter den høgtidelige vigslingen med flott musikk, preken, salmesang, skriftlesing og nattverd var det tid for kirkekaffe på kirketorget.
Det var da jeg traff de to herrene. To sentrale representanter for Høyere i kommunen. To flotte politikere som jeg har respekt for. De hilser blidt, men uttrykker sin forundring over å se meg i en kirke. Han jeg kjenner best og har snakket mest med, sier noe spøkefullt om at det er godt jeg har inntatt den rette vei og søker åndelig påfyll.
jeg svarer spøkefullt tilbake med et smil at jeg muligens er oftere i kirken enn de tror.
Men jeg blir lei meg. Hvorfor synes alle politikere at det er så usannsynlig at jeg regner meg selv som kristen? Ja, ikke alle politikere da. Ikke de i Rødt og Solidaritetslista. De vet hvilke verdier jeg har – og hvor mye kirken betyr for meg. De vet at da en av de andre i styret til Solidaritetslista foreslo å programfeste at vi ikke skulle bygge opp igjen kirken da vi laget partiprogram for 7 år siden, og forslaget fikk bred støtte, det var bare jeg i styret som var i mot,. Ja da sa jeg at hvis de ønsket å ha mitt navn på lista, så måtte det forslaget strykes. De snakket om demokrati og flertallsbeslutninger, og jeg sa at det hadde jeg stor forståelse for, men at det i vår programerklæring sto at alle som sto på lista forpliktet seg til å stemme overens med programmet vårt. Og at hvis en slik problemstilling skulle komme opp, kunne ikke jeg på grunn av min overbevisning stemme i mot. Samme svar fikk de da de ønsket å programfeste at kirken skulle være livsstilnøytral. Punktene kom ikke på programmet, og jeg fikk respekt blant de som ikke ser på kirken som sitt klubbhus. De forstår meg ikke, men de respekterer meg og mitt syn.
Men flere andre politikere har løftet øyenbrynene når de har møtt meg i kirker rundt om kring.
Krf representanten som sa “Han fikk hakeslepp og nesten sjokk” da han fikk øye på meg på midnattsgudstjeneste i Norderhov kirke Påskeaften. Det var for øvrig den samme Krf representanten som med tårer i øynene takket meg etter at jeg hadde holdt ett innlegg fra kommunestyrets talerstol hvor jeg snakket varmt og personlig om hvorfor jeg mente det burde bevilges mer til kirkebygget. Jeg stemte da i overenstemmelse med mitt syn, selv om resten av SOL stemte annerledes. Hvorfor syns han det var så merkelig at jeg lever som jeg snakker? Burde ikke alle politikere gjøre det?
Jeg ser heller ingen motsetning mot å være kristen og å være sosialist .Det finnes mange kristensosialister i verden. Mest utbredt har de muligens vert i England, men også i Norge. Jeg føler meg som en av dem. Sentrale verdier er solidaritet, likeverd og nestekjærlighet. Vi vil vekk fra et samfunnsordning hvor det er kapitalen og pengene som styrer, og har andre verdier enn mest mulig økonomisk gevinst Ser ikke hvordan disse verdiene kan være på kollisjonskurs med de kristne verdiene.
