Hun skriver at ingen kan gå noen andres skritt. Ingen kan gå i noen andres sko. Og det er jo sant. men for tiden er det akkurat det jeg skulle ønske. At noen kunne ta på seg mine litt skjeve vinterstøvler og vandre av sted og gjøre alt jeg burde skulle og må får gjort. At noen bare kunne ordne opp i livet mitt, gjøre alle tingene, jeg skulle ha gjort og holdt hjulene mine i gang mens jeg lå under pelspleddet på sofaen og bare hvilte og sov.
For tiden føler jeg meg som Le Nomade” i Antibes. En statue – en bauta – som ønsker å fremstå som noe bestandig. Noe massivt. Noe evig. Men egentlig er han et tomt skall, et tomt skall av bokstaver Tomme ord? En bauta laget av bokstaver uten mening, full av hull og sprekker. Fremstår nesten skjør – som om han lett kan gå i stykker. Gjennomsiktig avslørt.
I går delte en tidligere tillitsvalgtkollega av meg en stillingsannonse på Fb. Hun hadde fått seg ny jobb, og det var sin egen etterfølger det ble søkt etter i annonsen. Jeg har alltid lurt litt på hva slags stilling som hadde lokket henne til Kjøllefjord, et lite kommunesenter langt nord på Finnmarskskysten. Samtidig har det vært noe med det at hun dro til dette øde stedet i Finnmark som har fasinert meg.
Jeg leste stillingsbeskrivelsen og forsto hvorfor hun dro. Det var en spennende stilling. En stilling det nok hadde vært utrolig stor rift om hadde den blitt utlyst i en by sentralt på Østlandet. Selvsagt like spennende i Kjøllefjord, men kanskje ikke like attraktiv? Jeg så også at jeg var minst like kvalifisert som hun som har hatt stillingen de siste årene. Kanskje til og med litt mer kvalifisert.
Tankene begynte å svirre. Kjøllefjord…Skulle jeg bare bryte opp fra alt og bare dra? Jeg er typen til å finne meg til rette i et forblåst fiskevær på Finnmarkskysten. Jeg som tok meg sommerjobb i Harstad i ungdommen, og som dro med meg hele familien på sommerferie til Bud på Mærekysten for et par år siden. (Fantastisk ferie. Gå inn i arkivet på bloggen min og les om turen i august 2016) Så sliten og lei jeg er det meste nå, var det utrolig fristende. Kjøteren, Lille Bille og Gamle Gubben Grå kunne jeg jo altids ta med meg..
“Hvor mange gode dager har du i løpet av ett år?” spør dama på radioen tilfeldige mennesker hun møter på gata. Jeg tenker litt over spørsmålet. Hvor mange gode dager har jeg i løpet av ett år? Svarene til de på radioen varierer fra 100 til over 300.. Det virker som joe eldre man er, jo flere gode dager har man. Så, hvor mange gode dager har jeg?
Er en god dag det samme som en dag som ikke er en vond dag? Eller finnes det noen dager som bare er …ok? ikke gode og ikke vonde….?
Jeg har ikke så mange vonde dager. Noen trasige dager hvor verden er litt i mot meg, hvor utfordringene vokser meg over hodet og alt virker håpløst. Men virkelig vonde dager er det få av. Ikke det at jeg vandrer gjennom livet helt uten vondter og smerter. Jeg har ikke hatt en smertefri dag siden jeg ødela kneet i 2013. Knapt siden ryggen begynte å skrante for 11 år siden. Men man kan da ha gode dager selv om de ikke er smertefrie.
Det har vært mange trasige dager i det siste. Dager da den ene utfordringen ikke lar seg løse før den neste utfordringen dukker opp. Når det å kjempe for at fornuften skal seire føles som å ta full fart og stange hodet i murveggen gang på gang. Dager hvor arbeidsmengden ikke står i tråd med det antall som skal uføre arbeidet. Dager hvor man segneferdig av trøtthet venner hjem til et hus hvor oppvasken tårner seg opp og ingen har tenkt på hva vi skal ha til middag. Kvelder hvor man legger seg med dårlig samvittighet 19 timer etter at man sto opp, 19 timer hvor man har fått utrettet mye full aktivitet, men hvor man likevel legger seg med dårlig samvittighet for alt man ikke rakk.
Så har man alle de ok dagene. De dagene som bare kom og gikk uten at man festet seg med de. De bare forsvant i hverdagstravelhet. I etterkant har man vanskelig for å skille de fra hverandre.
Men gode dager… Hvor mange virkelig gode dager har jeg i ett år? Må en dag være god fra morgen til kveld for å være en god dag? Eller holder det med noen gode opplevelser? Og hvis det holder med gode opplevelser, hvor mange gode opplevelser må en dag inneholde for at den skal kunne kalles god?
Mitt nyttårsforsett for 2018 var å samle på de gode opplevelsene, de gode samtalene og de gode vennene. Klarer jeg å leve opp til det forsettet, vil det vel øke sjansen for at 2018 får flere gode opplevelser og flere gode stunder enn 2017. Da bør vel året også inneholde flere gode dager. Men hvor mange? Jeg har ikke noe svar. Svaret mitt blir flere enn i fjor.
Til jul i år fikk jeg en bok av Rocke-Portøren. Det er ikke slik at Rocke-Portøren og jeg har det med å utveksle julegaver, men i år var jeg en av de “heldige” som hadde vakt på julaften,. På vår arbeidsplass er det tradisjon at man tar med en “liten gave” til vakta. Før besto disse gavene stort sett a Flax-lodd og marsipangriser, men i år hadde det helt tatt overhånd. Dette er gavehaugen til to stykker på vakt. Ett bord til hver…
Vel, i denne pakkehaugen lå boka fra Rocke-Portøren. Det var en tynn bok, litt over 100 sider, lest, med nedbrettede hjørner der leseren har tatt en pause. Men hva gjør vel det? Bøker blir ikke utlest av en gjennomlesing. Det var med en ikke så liten grad av nysgjerrighet at jeg startet på boka, en gang i romjula. Arto Paasilinna var for meg en ukjent forfatter. Jeg mente jeg hadde hørt tittelen, Men siden boka var fra 1960-tallet, og hadde kommet ut på norsk i 2004, så var det vel en stund siden den hadde vært omtalt i media. Jeg har god hukommelse, men ikke så god. Kunne det være en sånn “riktig” bok som “alle” måtte lese. Jeg pleier sjelden å like slike bøker. Du vet, “Den blinde glassverandaen” og “Dinas bok” på 80 tallet. “Sofies verden” på 90-tallet også videre. Rocke-Portøren er en fantastisk sanger og musiker, en brukbar portør og en meget klok og litt dyp mann. Han ser på merkelige program på NRK2 som jeg ikke skjønner noe av, eller ikke ser underholdningsverdien i. (Vi deler vaktrom) Han leser digre biografier om mennesker jeg ikke bryr meg så mye om, og han er en slik type du kan føre en dyp samtale med på et vaktrom en helt vanlig tirsdag. Han er også typen som har en tanke bak en gave.
Boka starter med to livstrette, sure finner som kommer kjørende gjennom et finsk midtsommerlandskap. De er journalist og fotograf i et halvlurvete magasin. Sure nok på verden og hverandre til å passe glatt inn i samtlige av 70.tallets finske TV teater. Det krangles, med få replikker, om hvor det bør overnattes. Da kommer hareungen lystig hoppende ? ut i veien og det ekle dunket kommer. Bilen stopper, journalisten stiger ut og begynner en leting som fører ham stadig lenger vekk fra både bil og fotograf. Mann finner hare, spjelker harens brukne ben og setter seg til med et stadig mindre engstelig dyr på fanget. Han svarer ikke på fotografens tilrop. Han føler glede ved det vesle livet, vil gi blanke i alt og hopper rett og slett av; jobb, ekteskap, livet Resten er romanen er en vandring gjennom Finland på langs, gjennom en finsk sommer og vinter i følge med eksjournalist Vatanen og haren hans. Innfallene er mange og gale. Her bekreftes alle positive og noen få negative fordommer om våre nokså fjerne østlige naboer, det drikkes uhorvelig med brennevin, det arbeides hardt i skogen, skogbranner bekjempes og ignoreres, det føres krig mot en glupsk ravn og det jaktes på bjørn. Og hele boka er humrende morsom og tørr-saklig skrevet.
Rett over nyttår spurte Rocke-Portøren meg om hvordan jeg likte boka. Jeg sa at den virket morsom, men at jeg vel ikke hadde fått lest så mye, når har jeg tid til å lese bøker.? Nå har jeg tid. Og jeg har kost meg med boka. Humret og ledd., og maser på Gamle Gubben Grå om at han og må lese boka. Vatanen tok steget. Grep sjansen. Han brøt med alt det kjedelige i livet som trettet han ut. Han fikk et spennende år, og det virket som han var mer lykkelig enn i starten av boka. Det er mye livsvisdom i budskapet, og det treffer meg i den situasjonen jeg er nå.
Noen ganger må man skrive seg selv øverst på huskelappen så man ikke glemmer å huske på den som skal huske på alt det andre
Disse kloke ordene av Kjerstin Aune passet godt på meg. Jeg er et slikt liste-menneske hvor mye av hverdagen styres av mine lister. På kjøkkenbenken ligger til enhver tid tre lister. Handlelista hvor alle i heimen kan skrie opp ting de kommer på som vi mangler, brød, saft og dopapir. Det har alltid vært greit i en familie hvor både Gamle Gubben Grå og jeg har arbeidet turnus og hverdagen skal gå rundt selv på den tiden vi bare møttes i døra. Så har jeg arbeidslista hvor jeg skriver opp og fordeler hvem som skal ha ansvaret for de daglige gjøremålene i heimen. Der står det hvem som har ansvaret for å lufte Kjøteren og hvem som skal lage middag. Påminnelser om at badegulvet trenger en vask og at noen bør vaske klær. Den siste lista er lista jeg skal begynne på når arbeidslista er tom. (Eller når jeg ikke finner noe mer på arbeidslista jeg har lyst til å gjøre eller som må gjøres.) Der står ting jeg har lyst til å gjøre, lese bok, kaffelere, gå på museum.
Jeg tror den lista med det jeg har lyst til å gjøre må få høyere prioritet.
Det er lenge siden nå. Lenge siden Ketil og jeg satt inne på hybel 608 på Ullevål og hørte på Pink Floyd mens vi spiste mais og makaroni. “Pink Floyd var intelligent musikk” pleide Ketil å si. ..For meg var dette møte med en annen type musikk enn det jeg vanligvis spilte. Det er et sprang fra Åge Aleksandersen til Pink Floyd. Pink Floyd og deres livsførsel med litt mye syntetiske hjelpemidler var utrolig langt fra studentlivet til Ketil og meg. Gospelgutten Ketil og prektige meg, skoleflinke og samvittighetsfulle med fremtiden foran oss. Men det var noe med musikken….
Ketil og mine veier skiltes da vi flyttet ut av hybelhuset og andre overtok hybel 608 og 612. vi ble vel begge “another brink in the wall”. For meg ble det radiografjobb, samboerskap og giftemål med Gamle Gubben Grå, noen barnefødsler og et liv fylt av hverdager, familieliv, turnusarbeid og mye overtid. Leid leilighet ble byttet ut med rekkehus i borettslag som så ble byttet ut med selveid liten enebolig før vi endelig endte opp i Drømmehuset. Høres det kjent ut?
Etter som ungene vokste til og jeg fikk litt mer fritid vokste engasjementet. Tillitsvalgt, fagforeningsarbeid, styreverv, politikk, flere verv . Et spennende liv som går i 100. Jeg lever.
Litt mange utfordringer. Litt mange kamper. Litt få seire. Tærer på overskuddet. Heiagjengen er lengre vekk. Klagemurens klagemur har flyttet. Det dukker opp motarbeidere. Bakken blir bratt. Jeg krummer nakken og går på. Alltid litt bak skjemaet. Alltid trøtt og sliten. Alltid noe jeg burde ha gjort. Alltid dårlig samvittighet.
Presset øker. Så jeg begynner å ta snarveier. Snarveier og raske løsninger er sjelden lurt. Utfordringer blir problemer, og problemer tar nattesøvnen. Livet går i 100 og jeg kommer haltende etter så fort jeg klarer.
Hvor kom den veggen fra? Livet fortsetter videre i et rasende tempo, men her på andre siden av en diger vegg er jeg. Finner ingen snarvei
Da jeg postet et blogginnlegg om at jeg var gått tom for energi, flatt batteri., og delte det på Fb fikk jeg selvsagtmange ønsker om God Bedring og formaninger om å ta vare på meg selv.. En av mine kloke kollegaer, Skrankedama postet dette bildet som en kommentar til innlegget mitt. Hun er en klok dame. Men det er ikke lett å slippe taket, senke skuldrene og klare å hvile. I natt for eksempel, problemer og utfordringer kom i en stri strøm, gjerne på repeat og tok all søvnen i mange Det gjelder alt fra biler som ikke vil starte, gamle foreldre, økonomi og en sliten kropp. I natt sto utfordringene i kø – da er det ikke så lett å finne hvile. Det er muligens ikke mitt ansvar å fikse alt som er galt. Men om jeg ikke kan fikse alt, så kan jeg vel i det minste påpeke feil og mangler og gjøre de som har ansvaret klar over hva som er feil og hvordan det skal fikses. Det gjelder alt fra 0% arbeidstakere til byutvikling – for ikke å snakke om parkering. Jeg vil ikke at alle rundt meg skal være lykkelige, men så mange som mulig. Kan jeg glede en annen med en tjeneste gjør jeg gjerne det. Hjelpe Datteren med utkast til arbeidsavtale, besøke gamle slektninger, holde et foredrag, ta på meg ett verv eller to eller være med en kollega på den vanskelige samtalen.
Først og fremst tenke på meg selv…… Det høres så egoistisk ut. Men jeg vet at min kloke kollega har et poeng. Når tenkte jeg på meg selv sist? Prioriterte MEG – ikke bare alt som engasjerer meg. Det hjalp ikke med startkabler og batterilader på bilen. Det hjalp ikke med nytt batteri engang. Som bilen trenger jeg service og pleie. Hjelp av noen som kan og vet. Jeg må bare klare å be om den hjelpen. Jeg liker ikke å be om hjelp. Jeg liker å fikse alt selv. Men nå orker jeg ikke… Jeg må gi slipp og la noen andre hjelpe meg – det er ikke lett.
2018 ligger blank og ubrukt foran oss. Jeg vil fylle året med gode opplevelser, gode venner og gode samtaler. Jeg vil samle på opplevelser som gir energi og ta litt,mer hensyn til meg selv.. Kjenne etter hva jeg egentlig vil. Ja, jeg vil ta noen grep i 2018. Endre litt på hverdagen – finne tilbake til energien og overskuddet. Konsentrere meg om det viktige. Det som er viktig for meg. Bare jeg kan ta de valgene: Bare jeg kan gjøre de endringene. Jeg kan ikke la livet bare dure videre og forvente at andre skal ta mine valg. Forvente at hverdagen skal endres og energien komme tilbake som ved et trylleslag. 2018 skal bli MITT år.
En bedre verden for alle, var mitt beskjedne ønske for 2017, men jeg tror ikke jeg kan si at det har blitt det. 2017 var bare noen timer gammel da det kom meldinger om at Julenissen hadde skutt 38 personer i Tyrkia. I følge Wikipedia var det totalt 1.472 terrorhendelser i 2017. 1.472 terrorhandlinger i løpet av ett år- ett terroranslag i snitt hver 6.time…..Verden har blitt gal…. Anders Behring Breivik gikk til retten og klaget på umenneskelige soningsforhold og isolasjonsskader. Vår egen lille terrorist savner likesinnede lekekamerater . En stor tøff, terrorist synes ikke verden tar nok hensyn til hans sarte sjel… Verden er blitt gal. Donald har blitt president Verden har blitt gal.
En familie som har bodd her i 27 år, og fått innvilget norsk statsborgerskap for 20 år siden, har fått inndratt sitt norske statsborgerskap. UDI mener foreldrene oppga feil informasjon da de kom til Norge. Nå må foreldrene, barn og barnebarn ut av landet. Verden har blitt gal.
Kim leker med våpen og bomber i Nord Korea. Verden er blitt gal…
I nasjon etter nasjon i Europa får høyreekstreme og høyerevridde partier mer makt. Vi opplev at innvandringskritiske partier stadig trekker store velgermasser. I Tyskland gjorde det høyrepopulistiske partiet AfD – Alternativ für Deutschland det beste valget et parti på ytterste høyre har gjort siden krigen. I Østerrike fikk de konservative og ytre høyre 60 % av plassene og skal stifte regjering. Høyere og Frp får fire nye år her hjemme. Verden er blitt gal.
Man kan ikke miste håpet skal man få til forandring.
