Å møte veggen….

Det er nok nå!
Jeg har fått mitt av utfordringer opp gjennom årene.  Har alltid klart å krumme nakken og gå på. Ta en utfordring av gangen, dag for dag skritt for skritt. Jeg har alltid reist meg igjen.  Noen ganger måtte jeg ned i kjelleren – helt ned i den nederste kjelleren, og finne siste rest av energi for å klare å krabbe meg oppover igjen. Men jeg har alltid klart det.
Men det er nok nå.
Utfordringene tårner seg opp. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Samme hvor jeg begynner så er det feil. Det er alltid noe annet jeg heller skulle gjort. 
Jeg er bare sliten. 
Ønsker å lene meg til noen, noen som fjerner alle problemene, løser alle utfordringene og får meg til å smile igjen.
Det er nok nå – mer enn nok

Fredagsvinen i fare og manglende mattekunskaper

For meg er fredagsvinen et begrep.  Sette seg ned en fredag kveld etter at en travel arbeidsuke er over og kose seg med ett glass rødvin til maten eller  i sofakroken mens jeg sløver foran “Gullrekka på TV”. 

Men noe jeg leste i avisen fikk meg til å bli bekymret for at det tradisjonelle glasset med rødvin på fredagskvelden skal bli borte.  For i år har vi den laveste vinproduksjonen på 50 år.

Den samlede produksjonen av vin på verdensbasis så langt i år er på 24,67 milliarder liter.
Det er en nedgang på 8,3 prosent sammenlignet med samme periode i fjor.   Nedgangen skyldes ifølge Organisasjonen for Vin og Vinproduksjon (OIV) klimaendringer som fører til tørke og skogbrann.
Nedgangen er størst blant de tre største vinproduserende landene i verden, Italia, Frankrike og Spania.  I Italia sank vinproduksjonen med 23 prosent til 3,93 milliarder liter. I Frankrike sank produksjonen med 19 prosent til 3,67 milliarder liter og i Spania ble nedgangen på 15 prosent til 3,35milliarder liter vin.

I USA, som er verdens fjerde største vinproduserende land er nedgangen kun på 1 prosent når statistikken ble utarbeidet. 
OIV understreker at denne statistikken ble utarbeidet før de store skogbrannene i Caklifornia nylig der store områder med vinranker ble svidd av i Napa Valley og Sonoma.

Hvis denne utviklingen fortsetter, er det grunn til bekymring? Jeg forsøkte å regne ut hvor mange år det ville ta før verdens vin produksjon tok slutt og vi måtte ty til kun å drikke årgangsvin.

Jeg kom til at hvis jeg skulle sitte å regne på papi,ville jeg fort bruke hele helga.
I år 2023 ville det fremdeles bli produsert godt over 13 milliarder liter vin med en årlig reduksjon på 10 % (Tok et lett tall i reduksjonsfaktor for å gjøre regnestykket litt enklere )
For å klare å finne svaret litt raskere enn å regne ut produksjonen år for år,  måtte jeg rote litt i gamle mattekunnskaper.
Jeg fant ut,ved litt googling at problemet best kunne løses med en eksponential likning.  Og samtidig kom jeg på at det var akkurat da vi kom til eksponentialligninger at jeg gikk fra å ha 5 og 6 på matteprøvene til å få 2 og 3. 
Jeg klarte aldri å lære eksponentiallikninger, og nå klarer jeg ikke å regne ut når verdens vinproduksjon vil ta slutt. 

Er det noen som kan hjelpe?

Jeg tror ligningen blir slik 
24.670.000.000.000 ganger 0,917opphøyd i x potens = 0 

(Hvordan jeg får skrevet det på PCn skjønner jeg ikke heller…..)

#rødvin #matematikk #eksponentialligninger 

 

 

 

 

Bæ, bæ, killebukkene, bjørner som sover, rever som skriver og jeg har da ingen ku….

Etter å ha hisset meg litt opp over julesanger, se her:

http://kjerringtanker.blogg.no/1509275596_julesanger_til_besvr.html

var det sangene i barnehagene som ga meg grunn til kløe og nervøse rykninger.  Jeg kom nemlig over en studie som viser at det stort sett er kun 20 sanger som går igjen i norske barnehager, og at de fleste av de er laget før 1960.

Jeg synes kanskje det hadde vært fint om mine fremtidige barnebarn sang de sangene mine barn sang i barnehagen, og som jeg lærte av mine foreldre (har aldri gått i barnehage) og at min gamle mor og kunne nynne med. Det kalles tradisjoner og kulturarv  Men forskerne var urolige fordi sangene i liten grad speiler dagens samfunn. De var og engstelige for et for enkelt ordforråd hos barna på grunn av for lite komplekse sanger..

Her kommer hele den forferdelige lista med 20 sanger:
1. Bæ,bæ lille lam.
Jeg kan se at nåtidens barn trenger en liten forklaring når man hopper fra et lam med ull til søndagsklær til familiens voksne og to lusne par strømper til lillebror,  Søndagsklær er vel i beste fall pysj og onepice , og de kan vel ha problemer med å se sammenhengen mellom lammet og kles-stativene på Cubus.

2. Lille Petter Edderkopp.
Edderkopper og Spiderman har dagens unger et forhold til. 
Men det er muligens litt færre hatter i hverdagen til ungene. Men i barnehagens kle seg ut kurv burde det være hatter.. og Kaptein Sabeltnn har i hvert fall en veldig fin hatt…

3.  Hurra for deg.
Sikkert hundre år gammel sang, men jeg ser virkelig ikke problemet.

4. Bjørnen sover.
Tror det å uforvarende vekke bjørner som sover lunt i hiet sitt ikke er noe nåtidens barn opplever så ofte.  Den har og vanskelige begrep som “varig” . så ok. Vekk med den.

5. Mikkel Rev
Her er jeg enig med forskerne. Sangen speiler ikke dagens samfunn. Rever skiver ikke. Ingen, heller ikke rever,  skriver brev eller på tavler og det ville være problematisk for reven og alle andre å sprette opp i Pappas flosshatt. De aller færreste Pappaer har flosshatt. Det ville heller ikke gå og sende et brev, eller en e-post til månen, og månen ville heller ikke kunne si “Hipp Hurra” eller sende brevet videre til Afrika (Som og ville være en alt for upresis adresse.

6. God morgen alle sammen
Det å ønske hverandre “God morgen” er et høflighetsrituale jeg håper ikke er umoderne.  Og selv om jeg mang en morgen mener at ordene god og morgen ikke passer sammen, mener jeg likevel at sangen har sin høflighetsskapende plass som bør beholdes.

7. Hode, skulder, kne og tå.
Sang, gymnastikk og anatomilære på en gang. Sangen må beholdes. (Men ikke forvent at jeg skal delta gang på gang i et stadig raskere tempo. Den tid er forbi)

8. Hjulene på bussen 
Fremdeles like aktuell, og vi ønsker da mer bruk av kollektive løsninger.  Det eneste verset jeg ser kan strykes eller endres er “pengene på bussen sier klirr klirrklirr” i dag drar vi kortet eller bruker appen til Ruter.

9. Ned krøllet hale
Ikke alle barn har forhold til griser. Men det bor fremdeles barn på norske gårdsbruk, og det avles fremdeles gris i Norge. Mulig de færreste av dem har så store binger at de kan springe, og svært få har vel mulighet til å rulle seg i søla. Kan fjernes under tvil.

10. Olle Bolle
OK: Olle Bolle og andre troll oppe på fjellet kan kanskje fases ut.  Kan jo gi mareritt når barna skal sove alene på hemsen på hytta på Hafjell  eller i Hemsedal.

11. Lille kattepus
At lille kattepus har vært hos mammaen sin, gjenspeiler vel en hverdag mange av dagens barn kjenner seg igjen i der de annenhver uke bor hos mammaen og annenhver uke bor hos pappaen sin.  Det med stjeling av melk og rising på halen er jeg derimot mer kritisk til.

12.Kua mi jeg takker deg.
De færreste barn i dag har en egen ku de kaller sin.
Melka kommer fra Rema 1000, og ikke alle barn drikker melk til maten hver dag. Vi har mange med lactose allergi. Vekk med sangen.

13. Gutter og jenter.
Bordvers synes jeg er en fin skikk. Også det å vente på tur og vente til alle er klare. 
Det eneste jeg kan ha å utsette her er at det burde vel være med noen ord om alle de som verken er gutter eller jenter, Altså Hen-kjønnet.

14. På låven sitter nissen.
Vel. Det er muligens dumt å tro på overtro som Nisser, og allergiproblematikken rundt pelsdyr, grøt og høysnue berørte jeg vel i forrige innlegges lenger opp,  Men jeg liker nissen og synes sangen er en viktig del av vår kulturarv. Kjære snille forskere; kan vi ikke beholde den selv om det sikkert er 1000 gode grunner til å kutte den ut?

15. Alle barna klapper
Flott bevegelses sang jeg ikke ser problematikken rundt, annet enn en del støy når alle barna hopper samtidig som de synger med høy skingrende stemme.  

16. Ro, ro, ro din båt.
Få barn av i dag ror.  De fleste båter har motor. “ta din åre fat” er vel en ganske gammeldags formulering. Men barna har da sikkert vært en tur over  Kattegat så bereiste som dagens barn er.

17. Nede på stasjonen
Sang som fremdeles er i tiden, se hva jeg skrev om hjulene på bussen og kollektivtrafikk. Mulig lokføreren ikke sveiver på et håndtak, men dette er en detalj de fleste barn også i dag har et forhold til.

18. Tommelfinger, tommelfinger
Vel, de fleste barn av i dag har da fremdeles fingre, og skal jeg tro min gamle far så får ungene flere og flere tommelfingre for hver generasjon, så da er vel saken hyperaktuell.

19. Santa Lucia
Regner med at den kun synges en dag i året + noen øvelser i forkant. En nydelig tradisjon.  Ingen øyne er tørt.  La oss beholde sagen. La barna gjerne lære å synge den på italiensk for min del, bare jeg får beholde den tradisjonen.

20. Alle killebukkene
Vel. Ingen av barna  har kanskje et forhold til killebukker, barn løper ikke lenger rundt og spør om andre barn er hjemme. Alt må avtales i forkant og tiden for spontane leke-besøk er forbi. “Hjemme” er vel og et komplisert begrep for barn med to “hjem”. For selv om barna ikke er hos Mamma når killebukken kommer, så kan de være jo “hjemme” altså “hjemme hos pappa”…Sangen kan strykes.

Så kjære forskere. “Alle Killebukkene”, “Kua mi jeg takker deg”, “Olle Bolle”, “Mikkel rev”  og “Bjørnen sover” kan dere fjerne fra barnehagene.

Under tvil også “Ro, ro, ro din båt”, “Gutter og jenter”, “Lille kattepus”, “Med krøllet hale”, “Bæ, bæ lille lam”

“Tommelfinger, tommelfinger”, “Nede på stasjonen”, “Alle barna klapper”, “Hjulene på bussen”, “Hode, skulder, kne og tå”, “God morgen alle sammen”, “Hurra for deg” og “lille Petter edderkopp” bør vi kunne beholde

“Santa Lucia” og På låven sitter Nissen” er jeg villig til å gå i tog eller starte underskriftskampanje for å beholde.
 

 

 

 

Tid for ettertanke….

Etter en kort oppsummering fant jeg ut at jeg har tilbragt 44 timer på jobb denne uka.  Så det er mulig en forklaring på hvorfor jeg føler meg så sliten.  
Noe av grunnen til at jeg har tilbragt mer tid på jobb enn det vaktene i hvitt skulle tilsi, er den biten av jobben som handler om å være tillitsvalgt.
Er det fremdeles gøy, eller er det bare slit?

Det å være tillitsvalgt føles ofte som å stange hodet i veggen gang på gang.  Det gir deg hodepine, og er ikke sunt i lengden.
Men så er det de gangene du vinner en sak, løser en utfordring, får påvirket en beslutning i riktig retning.  Litt avhengig av hvor mye arbeid og engasjement du har lagt ned så er det en utrolig stor tilfredsstillelse.  Har du arbeidet hardt og lenge, kan lettelsen og lykkefølelsen være enorm.
Jeg skal og være ærlig nok og innrømme at jeg liker “spillet”.  Tenke strategi. Finne de riktige argumentene og strategiene og manipulere til riktig beslutning.

Men jeg husker ikke sist jeg vant en viktig seier. Det har vært litt mye stanging av hodet i veggen i det siste.
Jeg tror og det er lenge siden jeg oppnådde en stor strategisk seier.  
I stedet sloss jeg mot vindmøller.  så fort jeg får dyttet et problem vekk, og retter ryggen, så kommer neste utfordring og nesten slår meg i bakken.  Noen ganger er jeg ikke forberedt i det hele tatt. Har ikke fått reist meg ordentlig opp. Står fremdeles på kne når et nytt slag treffer meg i bakhodet.

Er det på tide å finne en annen vei?
På tide og overlate denne rollen til noen andre og finne et annet sted å bruke engasjementet?
 

Dagens sitat…

Koser meg fremdeles med helgens Magasin.
Det er og et intervju med Truls Svensen. Du vet han litt tykke, blide fyren som gikk på ski over Grønland sammen med Cecilie Skog.
Hans kommentar til det kroppshysteriet mange av oss opplever i dag er så bra.  Det skal jeg ta til meg og bruke som mitt.

Jeg er dritsexy for dem som liker sånne som meg 

Så gjenstår det å finne ut om Gamle Gubben Grå fremdeles er enig i det…..

Jeg er glad jeg ikke er en hund……

På en av sine daglige lufteturer ble vår lille papillon angrepet av en stor trekkhund.  Slikt kan skje i hundeverden når man er liten og tøff i trynet.  Det så ikke så ille ut til å begynne med, hår og pels skjulte hvor dype bittene var.  Men fordi hunden pustet mer og mer anstrengt ,og fordi hvit pels etter hvert begynte å bli farget rød, fant vi raskt ut at vi måtte oppsøke veterinær.  Tøffe, lille Turbo forlot huset på egne poter.
Dette var en lørdag, og klokka hadde passert 19.00.

Hos veterinær ble han undersøkt, fikk smertestillende, fikk intravenøst fordi han var i sjokk, de tok røntgen, bandasjerte og så måtte man observere litt. Man tok nye undersøkelse etter tre timer.  Det var kommet økt væske i lunger og buk. Han hadde indre blødninger. Han trengte intensiv behandling på veterinærhøgskolen i hovedstaden, og antakelig flere operasjoner hvis han i det hele tatt kom til å overleve kjøreturen til Oslo eller natta.  Prognosene var dårlige.  Han hadde det vondt, til tross for smertelindring. Vi tok det vanskelige og smertefulle valget og lot han få slippe. 3 timer etter at han hadde ankommet veterinæren sovnet han inn.

Regninga for tre timer intensiv førstehjelp og undersøkelser 17.300, kr.  Lørdag og kveldstillegg var med på å dra prisen opp.

En annen lørdag er jeg på jobb. Alarmen går. Et “traume” er på vei. En person har vært med i en bilulykke, ramlet ned fra et tak, kjørt ut med sykkel, ski eller på annen måte muligens  fått en alvorlig skade.  
På akuttstua teller jeg12 personer som står klar til å undersøke, behandle, redde liv.  Det er leger og sykepleiere, kirurger og anestesi, radiograf og bioingeniør.  Alle fagfelt som sammen som team skal bidra til å gi raskest og best mulig undersøkelse og behandling.
Kanskje venter intensiv behandling, operasjon og eller overføring til det store universitetssykehuset i hovedstaden.  Det vil de første undersøkelsene avgjøre.

Da Turbo kom inn til veterinæren, var traumeteamet kun en person.-
Traumeteamet på et lokalsykehus er på minst 12 personer. 
Turbos traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling kostet 17.300 kroner.
Sykehusets traumeteam, nødvendige undersøkelser og behandling ville kanskje ha en kostnad på 12 ganger den summen.200.600-kr.  Før man kommer til eventuelle operasjoner, intensiv behandling eller overføring til universitetssykehuset.

Jeg er glad jeg ikke er en hund.
Jeg er glad at hvis jeg er utsatt for en ulykke så er personlig økonomi ikke et tema.
Jeg er glad for at mine pårørende ikke trenger  tenke på om de har råd til å la meg få best mulig behandling, prøve alt – selv om prognosene ikke er for gode. 

Kort sagt, jeg er utrolig glad for at vi har en velferdsstat.  
Jeg betaler min skatt med den største selvfølgelighet.   Jeg ønsker den tryggheten en velferdsstat gir

(Bildet fra traumestua er et demonstrasjonsbilde fra internett.)

 

Den skeive kirken…

Det reiser seg en ny, flott kirke i Hønefoss.  En flott, ny kirke i moderne arkitektur reiser seg på branntomta etter den gamle kirken som brant for en del år siden.  
Jeg var svært glad i den gamle kirken.  Knyttet til den, og hadde mange minner der fra.  Det var kirken jeg var i i alle speider-gudstjenester i oppveksten.  Skolegudstjenestene på gymnaset var der. Jeg har døpt to av barna der, og de to barna vi har mistet før livet helt startet, ligger begravet der.  Selvfølgelig har jeg fulgt byggingen av den nye kirken med spenning – og et litt kritisk blikk. 

Jeg er nok av dem som hele tiden har ment at vi ikke skulle bygge opp igjen “gamle kirken”, altså lage en tro kopi av kirken fra1862, men i stedet bygge en kirke med arkitektur fra 2000.tallet.
Av de forslagene som ble lagt frem, var ikke den som ble valgt min favoritt, men sånn er det jo ofte.  Men etter som den nye kirken langsomt har reist seg, har jeg blitt mer og mer glad i den, og jeg er utrolig spent på å se den helt ferdig – og ikke minst hvordan den blir innvendig. 

At den opprinnelige tegningen minnet om en hoppbakke, er i grunn litt kjedelig å høre til stadighet, ikke minst fordi høyden på “ovarennet” måtte kuttes en del på grunn av økonomiske utfordringer ved å få det til.  Det ferdige taket minner mer om ei skateboard rampe enn en hoppbakke.  
Og akkurat det med skateboardrampe synes jeg er litt artig.  For, i følge lokalavisen, er det selvsagt noen som har prøvd å skate på kirketaket.  Annet var kanskje ikke å forvente.  Litt initiativ er det jo tross alt fremdeles i byens ungdom.
Ok, jeg vet det er feil å applaudere slik aktivitet.  Det er dumt å ferdes på en avstengt byggeplass nattestid.  Det er ikke uten fare at man klatrer i stillas på avstengte byggeplasser, og det er selvsagt heller ikke uten fare å skate rundt oppe på et halvferdig kirke-tak.  Som et voksent, ansvarlig menneske forstår jeg det. 
Men er det ikke flott at den nye kirken vår tiltrekker seg ungdommen?

Det nyeste “sutrerne” har hengt seg opp i er at kirken, eller rettere sagt taket er skeivt. 
Kirken er høyere i det ene hjørnet i bakkant enn i det andre.  
Jeg liker kirken bedre og bedre.  Symbolikken i arkitekturen, tilsiktet eller ikke, gjør at kirken fremstår mer og mer som det jeg ønsker at Hønefoss nye kirke skal bli.  

En skeiv kirke

En kirke som tiltrekker seg ungdommen

Kort sagt, en åpen og inkluderende folkekirke.

 

 

Å ha tillit

Jeg har vært så heldig å ha tillit hos de jeg er valgt til å representere i 18 år.  Ide årene har jeg ikke møtt mange konkurrenter.  Aldri opplevd kampvotering.  Jeg er heldig slik. Det er ingen andre som vil ha dritt-jobben.  For selv om det er et spennende verv. Et verv som gir meg mange spennende utfordringer, gir meg innflytelse på avgjørelser. og gir meg en fri og fleksibel arbeidstidsordning, så er det ofte en dritt-jobb.
Vanskelige personalsaker. Saker du taper. Massiv motstand mot sunn fornuft. Jeg har en gang sammenlignet det å være tillitsvalgt med gang på gang ta løpefart å stange hodet i murveggen.  Det er slitsomt. Det gjør vondt. Og det føles temmelig nytteløst til tider.
Hvorfor jeg har holdt ut så mange år?
Jo, fordi jeg er skrudd sammen slik at jeg elsker dette vervet. Elsker utfordringene.  Fokuserer mer på de seierne jeg har hatt enn på nederlagene og føler at jeg virkelig lever når det stormer litt rundt meg.

Men som de fleste andre som har slike verv, er det jo fare for at man ikke lengre har tillit. At det kommer et valg hvor det dukker opp en motkandidat. Hva da?  Jeg har sagt i forkant av flere valg, at hvis det finnes en motkandidat, vil jeg gjerne vite det i forkant av årsmøtet hvor vi har valg, og at det ikke bare dukker opp som et benkeforslag på årsmøte. Da vil jeg vurdere om det er en kandidat jeg har tro på at kan fylle rollen, og derved trekke meg slik at man unngår kampvotering. Er det derimot et medlem jeg ikke tillegger de egenskapene jeg mener vedkommende bør inneha, så vil jeg stille til valg og kjempe for mitt kandidatur med alle midler.

Skulle det bli en kampvotering, og jeg skulle tape, så ville jeg allikevel ha stoltheten til å svelge nederlaget, gi kandidaten som vant en god klem og gratulere vedkommende med vervet.  Tårene ville komme i bilen hjem.  De høyst upassende kommentarene og kariktestikkene ville være forbeholdt ørene til Gamle Gubben Grå og noen få trofaste støttespillere.   Aldri ville jeg gi noen gleden av å oppleve meg som en dårlig taper.

Lett nok for meg å si, tenker du kanskje. Jeg som har sittet uten motkandidater i rollen i 18 år. 
Vel, det finnes flere roller, flere verv. Jeg er ordførerkandidaten som ikke en gang fikk plass i kommunestyret. 
Det finnes sikkert flere verv jeg har tapt selv om jeg ikke kommer på noen flere nå.  Jeg har alltid vært mer opptatt av å telle mine seire enn mine nederlag.

Jeg er et engasjert menneske. Jeg vil aldri slutte å engasjere meg. Hadde jeg ikke hatt tillitsvalgt vervet med alle de utfordringene det gir, ville jeg hatt mer tid og energi til å engasjere meg mer politisk.  Bli en tydeligere stemme i politikken. 

Jeg har og alltid tro på at når skjebnen lukker en dør, så åpner den en annen.  Så hvis jeg ikke var tillitsvalgt lengre, så ville kanskje skjebnen vise meg en åpen dør til andre spennende utfordringer. 

Engasjerte mennesker som brenner er det alltid  bruk for.

Dessertgenerasjon…

Dessertgenerasjon, det må være oss det. Vi som er rundt femti nå. For maken til selvsentrert, selvfokusert og selvtilfreds gjeng enn mange av de på min alder skal man lete lenge etter.
Var i femti års lag her om dagen, og fordi det var en nær og god venninne hadde jeg med både blomster og gave. Blomsterbuketten overleverte jeg i døra, slik at jeg fikk hendene fri til å ta av kåpa.  Ikke den mest spennende gaven, kanskje. Jeg mener, man ser jo lang vei at pakken inneholder en blomst.   Den konklusjonen trakk femtiåringen raskt, og.  “Og enda flere blomster” lød det med klagende stemme. “Jeg har fått så mange blomster”  Hun ser seg litt rådvill rundt.  “Har du ikke nok vaser?” spør jeg mens jeg kipper på meg skoene.  Ser meg raskt rundt for å komme med et kreativt forslag. 
Men det var ikke det som var problemet.  Problemet var at hun ikke hadde grønne fingre, og det var jo litt mer gøy med varer som var litt mer varige…

Jeg fortet meg å ta gaven opp av veska.  Jeg hadde med en varig gave og! 
Formen på denne pakken var og litt avslørende.  En liten firkantet pakke. Man behøvde ikke være Einstein for å anta at dette muligens kunne være et smykke. Da bånd og papir var borte, og hun kunne åpne esken hørte jeg ikke noe takk. Hun så bare på meg og sa “Jeg håper det er ekte!”

Det er i slike stunder jeg er glad for at vi har kjent hverandre lenge, svært lenge. Hun mener ikke så mye med det. 
Men jeg kjente jeg var en tanke stram i stemmen da jeg svarte at, “Selvsagt er det ekte.”  Jeg holdt klokelig kjeft om at jeg hadde kjøpt det på salg.
I utgangspunktet var det et dyrt smykke.  Jeg synes det var et flott smykke, og jeg mente det var hennes smak.  Hadde jeg måttet betale full pris hadde det nok blitt i dyreste laget, men siden det var på salg, kunne jeg ta meg råd til det.  Langvarig vennskap fortjener fine gaver.

Femtiåringen er ikke alene om sin manglende takknemlighet for gaver.
I jula ga jeg bort ett opphold på feriebolig i Provence sammen med oss til en eldre slektning. Heller ikke den gaven falt i smak.  Det ble vist og påpekt med all tydelighet.  Sjelden har jeg følt meg så såret over andre menneskers utakknemlighet. 

Er vi så selvsentrerte, så selvoppslukte at vi ikke klarer å – i det minste late som om vi setter pris på en gave?
Vi rundt femti har alt, og har ofte råd til å kjøpe oss det vi har lyst på.  Det er ikke lett å kjøpe gaver til oss som har alt. Jeg fylte selv 50 i høst, hadde stor fest og fikk mange gaver.  Jeg håper giverne opplevde at jeg var takknemlig for alle de forskjellige gavene.
Ingen ting ble hylle-varmere. Og selv om ikke all vinen jeg fikk er drukket opp ennå, så er alt annet tatt i bruk. Til og med førstehjelpssakene – selv om det heldigvis ikke er det som er mest brukt. 
Og har jeg en dårlig dag, finner blikket raskt veien opp til et bilde på spisestueveggen. Det er et maleri som blant annet forestiller deler av et hjerte og en vekt.  Jeg stusset litt over det bildet da jeg pakket det opp, og undret litt på hvor jeg skulle henge det.  Jeg er rimelig detaljfreak når det gjelder interiør, og verken motiv eller fargevalg passet helt inn. Ja, jeg skammer meg litt når jeg innrømmer at jeg vurderte både do og loftstrappa noen minutter….

Så fikk det hedersplassen på veggen i spisestuen. 
Grunnen er enkel.  I løpet av festen gikk jeg forbi “kunstneren” da han forklarte symbolikken i bildet for Store Søster. Hjertet symboliserte den omtanke og godhet denne gjesten følte at jeg hadde for andre. Vekten symboliserte min kamp for rettferdighet, og for at regler og lover skal bli holdt.  

For meg er bildet og en påminnelse om at selv det som ikke “passer inn” kan ha stor verdi.

Snørr og tårer…

Jeg er så forkjølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist.
Jeg er så syk som ingen har været,
siden jeg var syk sist.

Snørra renner, feberen herjer, og hostekulene tar nesten pusten fra meg.  Det er helt klart dagen for å ligge under pelspleddet på sofaen og synes synd på meg selv.

Siden jeg ligger der under pleddet og har det forferdelig kan jeg jo hente frem flere triste tanker.  Juleselskapet som ble mindre hyggelig enn planlagt fordi en av gjestene hadde tatt med seg sitt dårlige humør og kom med syrlige nålestikk til alt og alle. Gamle foreldre som trenger hjelp og følelsen av aldri å strekke til. 
For en litt sliten 50 åring er det alltid nok av utilstrekkelighet å ta av.
Det ble noen tårer under teppet i dag.

Men 2017 skal bli et fantastisk år. 
Når snørra og tårene er ferdig med å renne, batteriene er litt mer ladet og overskuddet har kommet tilbake så skal jeg reise meg fra sofaen og brette sammen pleddet og fortsette det aktive livet jeg elsker.