Noen mennesker har den oppfatning at de og deres liv er så viktig at vi andre kun blir statister i deres liv.
De forventer at vi andre alltid står parat til å trå til og møte opp, på deres minste vink. Hvis v ikke lystrer, eller har mulighet til å stille opp, blir de sure og fornærmede. Samme hvilke gode eller mindre gode forklaringer vi har. De har alltid en kommentar som får oss til å føle dårlig samvittighet. Vi burde jo få det til… hvis vi bare gjorde om på våre egne planer…
Jeg har tre slike personer i min nærhet, og det begynner å bli slitsomt.
Jeg lever selv et hektisk liv. Fritid er mangelvare, og den brukes på familie, på hus og hjem og på rekreasjon.
Med alle mine vondter har jeg behov for innimellom å få ladet batteriene. Ellers vil kroppen snart si stopp.
Noen ganger er jeg avhengig av hjelp, jeg og. Men jeg er da utrolig takknemlig, og tar det ikke som en selvfølge at andre stiller opp for å løse mine problem. Som da bilen min fremdeles hadde blankslitte sommerdekk, den første snøen kom totalt overraskende allerede i midten av november, og jeg bare MÅTTE på et møte 70km unna. Jeg var utrolig takknemlig for at Gamle Gubben Grå kjørte meg. Jeg hadde hatt forståelse for at han hadde hatt andre planer, og ikke hadde hatt mulighet, og da hadde jeg funnet en annen løsning.
Så til dere som tror at deres liv, deres oppgaver og deres program er mer viktig enn alle andre, spar de flotte talene til noen andre. Gå litt inn i deg selv, og vær takknemlig hvi andre kan stille opp, ikke ta det som en selvfølge.
