Sitter her og leser om Aud Marit som må prioritere tannlegebesøk foran mat så sukker jeg litt oppgitt. Hvor lenge skal vi ha det slik? At tenner ikke regnes som en del av kroppen og at tannlegebesøk koster det samme som et annet legebesøk? Altså at man bare betaler egenandelen til man eventuelt når beløpet for frikort.
Tennene er i dag den eneste kroppsregionen som holdes utenfor det offentlige helsetilbudet. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt har alle programfestet at de ønsker å likestille tannhelse med andre helsetjenester. Til sammen har de seks partiene 121 av 169 representanter på Stortinget, altså burde det bli et flertall for et slikt forslag hvis det kom til votering.
I begynnelsen av november inviterte Rødt-leder Marie Sneve Martinussen i et brev til forhandlinger om en plan for innfasing av universell tannhelse. I brevet viste hun til Tannhelseutvalget, som i september foreslo å gradvis fase inn tannhelse i den offentlige helsetjenesten.
Da tannhelseutvalget la fram rapporten Marie Sneve Martinussen viser til tidligere i høst, ble det slått fast at det offentliges ansvar for folks tannhelse burde utvides. «Alle har rett til nødvendig tannhelse» slo utvalget fast. Men hva som mentes med «nødvendig» ble ikke definert. Utvalget kom heller ikke med noe anslag over hvor mye en slik endring ville koste, men leverte et rundelig anslag på mellom 4 og 14 milliarder kroner. Utredningen er nå på åpen høring med frist til 15. mars i år.
Siden det er en åpen høring kan hvem som helst komme med sitt høringssvar. Når jeg ser på listen over publiserte høringssvar er den foreløpig ganske kort. Det er jo over to måneder igjen av høringsperioden. På listen er det allerede to enkeltpersoner som har uttalt seg. Den ene er en fyr som i følge fb siden hans stilte til valg for Høyre ved kommunevalget i 2023. Den andre har valgt å være anonym. Den anonyme sitt høringssvar er kort og greit;
Egenandel må innføres for tannbehandling på lik linje som legehjelp. Tennene er en del av kroppen og det er uhørt at man må risikere å bli syk av tannkjøtt sykdom, råtne tenner, betennelser og ved bruk av medisiner som kan føre til tannproblemer fordi man strengt tatt ikke har råd til å oppsøke tannlege for hjelp.
Mer komplisert og vanskelig behøver ikke et høringssvar å være. Hvis noen av leserne mine føler for å levere et høringssvar kan det gjøres her.
Hvor fort saken kommer opp til politisk behandling etter at denne utredningen har vært ute på høring er jeg usikker på. Jeg håper inderlig den kommer opp i vårsemesteret på stortinget, altså før sommeren og i det minste før valget. Mens det i det minste på papiret er flertall for at tannhelse skal sidestilles med helse for andre kroppsdeler.
Jo mer folkelig engasjement. Jo flere som høyt og tydelig eller i det stille gir uttrykk for at de mener at Tenna er en del av kroppen, jo verre blir det å overse folkeviljen. I det minste i et valgår. Så kanskje vi alle skulle levere våre høringssvar, gjøre vårt til at politikerne må lytte og at man kan begynne med gratis tannhelse, eller i det minste innfasing av tilbudet allerede i statsbudsjettet for 2026.
Muligens noen av mine lesere har fått med seg dette fra før, men jeg er ikke så veldig glad i vinter og glatte forhold, uavhengig av om jeg skal kjøre bil eller bevege meg til fots.
I dag skulle vi en liten tur på kjøpesenteret. Gamle Gubben Grå hadde alt gått til bilen, og jeg hastet etter. Dere kan tro jeg fikk fart på meg i trappa ned fra trammen! Det gikk så raskt at jeg ikke visste ordet av det før jeg satt på hella i bunn av trappa.
Gubben kom ut av bilen og bort til meg. Heldigvis er han klok nok til ikke å begynne å hale og dra i kjerringkroppen. Jeg sier fra hvis jeg trenger hjelp. Først må jeg få kjent etter hvilke kroppsdeler det har gått ut over denne gangen.
Begge beina virket ok. Ikke noe vondt der. Ikke i armene heller. Bortsett fra at venstre ringfinger har fått seg en smell. Jeg bøyer fingeren forsiktig. Det går greit. Jeg tror den bare er stuket og ikke brekt eller ute av ledd. Jeg kjenner og at bakhodet har fått seg en real smell. Hodet er mer urovekkende enn fingeren, men jeg håper det har gått greit med selve skallen og det inni den.
Å sitte i snøen på tramhella er liksom ikke et blivende sted, så etter litt tankevirksomhet kreker jeg meg opp i stående. Tar et tak i Gamle Gubben Grå da jeg går mot bilen. Jeg har ikke lyst til å ligge og sprelle en gang til.
I bilen ned til byen kjenner jeg bedre etter. Hvordan gikk det egentlig med Kjerringa? Fingeren er som sagt vond. Det samme er høyre skinke. Sånn at den garantert får noen morsomme fargesjateringer de neste dagene. Det er ikke noe problem. Det er få jeg har tenkt å vise skinka mi til denne jula.
Hodet er det som fremdeles bekymrer meg. Ikke minst fordi høyre øre føles så varmt. Jeg kjenner på øret, og får blod på fingrene. Nå blir jeg enda mer betenkt. Blør jeg fra øret? Det kan være et tegn på brudd på tinningsbenet. Jeg får tak i noe tørkepapir vi har i bilen, og tørker litt. Nei, ikke noe blod i øregangen ser det ut til. Bare på øreflippen. Når vi parkerer nede i byen får jeg Gamle Gubben Grå til å undersøke meg litt nærmere. Jeg hadde en liten rift i huden rett under øreflippen, det var der blodet kom fra. Det hadde stoppet å blø. Det var bare en liten rift.
Det har gått noen timer. Fingeren er fremdeles vond, men jeg tviler på at det er brudd. Jeg klarer å bruke den på tastaturet på PCn uten nevneverdige problemer. Det går seg nok til. Hodet har fått en skikkelig Donald-kul. Den er øm og vond. Men jeg har ikke noe hodepine, er ikke kvalm eller uvel, så det er nok sikkert ok det og. Skinka har jeg ikke undersøkt, men der er det garantert bare kjøttmarmorering.
Det gikk bra denne gangen og, men jeg må si at jeg gleder meg til våren. Om 4 måneder kan en begynne å håpe på at en ikke risikerer liv og lemmer bare en tar en tur ned fra trammen.
I dag har det vært møte i kommunestyret. Debatten har stort sett dreiet seg om budsjett men noen saker har vi og hatt til behandling. Det kommer flere i morgen.
En av de sakene vi debatterte i dag, og som jeg virkelig ble trist for at vi ikke fikk flertall for er å gi Kirkens SOS den støtten de hadde søkt om.
Jeg tror nesten alle kjenner til minst en person som har valgt å ta sitt eget liv. Jeg kjenner til flere, og jeg kjenner enda flere som har forsøkt å ta livet sitt. Ikke alle forsøk har kanskje vært like reella selvmordsforsøk, men alle har vært et høyt rop om hjelp.
Kirkens SOS er en lavterskeltjeneste som kan kontaktes anonymt av alle som trenger en samtale her og nå. Tjenesten besvares av frivillige medarbeidere som er på vakt hele døgnet, hele året. Tjenesten blir kontaktet hvert annet minutt, og minst tre samtaler i timen handler om selvmordstanker. Kirkens SOS kontakter AMK en til to ganger daglig for en person som har kontaktet tjenesten. De ba om 64.000 kroner i støtte til sitt arbeid. 2,- kr for hver innbygger.
Kommunedirektørens anbefaling var at vi skulle avslå søknaden. I saksfremlegget står det at Kommunestyret i Ringerike vedtok 01.09.2022 at partnerskapsavtaler tas i bruk som kommunens primære redskap for å regulere og målstyre faste driftstilskudd. Det vil si at vi har bestemt at vi først og fremst skal ha samarbeidsavtaler med de frivillige organisasjonene vi ønsker å samarbeide med. Ikke behandle årlige søknader. Slike avtaler har vi blant annet med Kirkens Bymisjon, Fontenehuset, Blå Kors og Frelsesarmeen, og bare for å nevne det, De er som regel på langt mer enn 64.000,- kr i året.
Det står i vedtaket fra 2022 at partnerskapsavtaler skal være vår primære samarbeidsform. Det står ikke noe i vedtaket om at vi ikke kan ha andre samarbeidsformer med frivillige aktører. Det er altså ikke noe i vedtaket vi fattet 01.09.2022 som er til hinder for at vi kan bevilge de 64.000 kronene som Kirkens SOS ber om.
Slike lavterskeltilbud som det Kirkens SOS har, hvor man kan få noen å snakke med her og nå når tankene blir for dystre er et viktig hjelpetilbud. Et livsviktig hjelpetilbud Det er ikke alltid hjelp i å vite at man kan kontakte det kommunale hjelpeapparatet på mandag i kontortida. Det er heller ikke man føler at legevakta er rett sted å ringe. Man er jo ikke syk…..
Jeg vet noe om hvor viktig tilbudet til Kirkens SOS er. Jeg vet at det i noen tilfeller kan bety forskjellen mellom liv og død. Jeg synes det er trist hvis vi på Ringerike skal være gratispassasjerer på dette tilbudet, som det og henvises til på kommunens hjemmesider. Hvis alle de andre kommunene tenker som kommunedirektørens forslag vil ikke tilbudet kunne opprettholdes. Jeg skulle virkelig ønske vi tok oss råd til å betale de 64.000 kronene som Kirkens SOS ber om. Da detter et behov jeg mener at ingen av de andre lavterskeltilbudene vi har i kommunen dekker.
Jeg var ikke alene om å tenke slik. Både representanter fra AP, SV, V og KrF tok ordet i saken. AP fremmet forslag om å bevilge de pengene. De hadde ordet før meg. Ve ville at vi skulle inngå partnerskapsavtale med Kirkens SOS, slik at vi fikk samarbeidet i den formen vi primært ønsker. KrF sitt forslag gikk ut på å utrede om vi skulle få til en partnerskapsavtale med Kirkens SOS.
Når det kom til avstemning var det KrF sitt forslag som fikk frihet. I stedet for at Kirkens SOS fikk de 64.000 som de søkte om, 2,-kr for hver innbygger, så blir det nå en utredning om vi skal inngå en partnerskapsavtale. Når denne utredningen kommer til behandling vites ikke, men det er urealistisk å tro at det blir noen penger på Kirkens SOS før tidligst i 2026. Det gjør meg utrolig trist.
Leser at Monica føler at livet går i 150 km/h. Mitt liv har nok langt lavere hastighet, heldigvis. Selv om jeg fremdeles savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde er jeg glad at jeg nå har roligere dager. Jeg kjenner jo på hva en liten bagatell som en litt glatt vei-bit gjør med meg. Jeg som likte å føle stress-adrenalinet pumpe, kjenner nå at stress ikke er sunt for meg.
Jula 2017 står fremdeles for meg som et mareritt. Da lå jeg konstant bak skjemaet, og dagene var fulle av oppgaver som jeg bare måtte gjøre. Jeg er fremdeles usikker på om alle som skulle ha julegaver fra oss fikk gave det året. Julebaksten sto en hybelboende Eldste Sønn for, og antakelig møtte Svigermor vaskebøtta i gangen da hun kom for å feire julaften. Det var der den sto da jeg for ut døra for å rekke enda en gang ut til mine gamle foreldre før jeg dro for å tilbringe julekvelden på jobb, og jeg møtte bilen med Svoger og Svigermor ved postkassa, ute i god tid som vanlig.
I år synes jeg jeg har fått mye ut av førjulstida, selv om ikke alt har blitt like vellykket. Brente julekaker får meg ikke til å utslitt falle over ende i krampegråt på sofaen, men mer til å trekke på smilebåndet og tenke er det mulig! Jeg teller stille opp i hodet. Vi har fem kakeslag vi kan legge på fatet hvis vi tar med boksen med billige pepperkaker, og ett slag for spesielt interesserte. Fremdeles er det to uker igjen, så det blir nok litt mer. Blir det ikke tid til det, så holder det vi har. Mye av gavehandlinga har jeg gjort på nett. Ikke alt har dukket opp i postkassa ennå, men kommer ikke alt frem til jul så har vel folk en bursdag i løpet av året eller muligens det kommer en ny jul om ett års tid.
Kanskje bør jeg gjøre noen sånne skikkelige jule-kos ting. Jeg har ikke vært på julekonsert i år. Jeg har heller ikke vært på julemarked. Men det skal være julemarked på Riddergården til helga. Tenker vi tar kaffekoppen der på lørdag, og titter litt i bodene. Sånt er koselig. Før jula ringes inn skal jeg og ha to dager med kommunestyremøter, feire en fødselsdag og møte storfamilien til pinnekjøttmiddag. Det er godt å føle at jeg koser meg i førjulstida og har senkede skuldre selv om det bare er to uker igjen, og alt ikke går helt etter planen hele tiden. Mer om det kan du lese senere i dag.
(Og for de som lurte, bildet er fra i fjor. Det er ikke så mye snø nå.)
Søndag morgen. Klokka har så vidt passert 7. Det er fremdeles mørkt utenfor vinduene i Drømmehuset. Og her sitter jeg og skal nok en gang kommentere en ukemeny. Denne gangen er temaet biff. Blomkålsuppe har jeg jo skrevet om i tide og utide. Søker du får du opp hele 15 innlegg om blomkålsuppe på denne bloggen.
Mulig jeg har skrevet ett og annet innlegg om biff fra før og…. Jeg tar en liten opptelling. Jeg har nevnt biff i 52 blogginnlegg! (Vi er utrolig glade i biff her i huset.)
Er det noe jeg burde skamme meg over? At jeg fremdeles er så gammeldags og sær at jeg setter pris på en god biff? Biff-skam? Verden kommer jo til å gå under når jeg fortsetter å spis storfekjøtt. Har du fått med deg hvor mye de dyra ( i følge enkelte forskere) fiser?
Nå har jeg vokst opp på en gård som drev med kjøttproduksjon. Storfe-kjøtt-produksjon. Ikke i stor skala. Vi hadde 8 dyr gjennom vinteren, kjøpte 4 nye kalver om våren og leverte 4 voksne dyr til slakt om høsten. Jeg har tilbragt mye tid med å fore dyrene og pynte vekk møkka. To ganger i døgnet gjennom høst og vinter måtte noen i fjøset og stelle med dyra. Gjennom oppveksten var det noe som var en del av oppgavene hjemme flere ganger i uka. Jeg kan ikke huske at jeg har hørt en okse fise.
Jeg sier ikke at de ikke gjør det. Jeg var vant med å være nær dyr og mennesker og alltid hatt et naturlig forhold til kroppens funksjoner. Så jeg ville kanskje ikke tenke så mye over det hvis en av oksene slapp en liten fis. Samtidig. Jeg var et barn. Promping og fising var jo ofte grunnlag for latter og sånn Hvem har fisi! og Den som først er fisen var, den er fisens rette far. Med etterfølgende svar Den som sier slike ord, den er fisens rette mor! Jeg tror jeg ville husket det hvis utstrakt okse-fising var noe av hverdagen i fjøset.
Men dette skulle ikke handle om fis og promp. Det skulle handle om biff og storfe-kjøtt. Jeg kan berolige alle som fikk søndagskaffen i halsen når de leste at jeg fremdeles spiser oksekjøtt at jeg spiser langt mindre oksekjøtt enn jeg gjorde under oppveksten. Oksesteik, for eksempel tror jeg ikke jeg har spist siden Gamle Gubben Grå og jeg stekte en på bålpanna oppe på hytta. Det var i januar 2020. Altså lenge før pandemien og en evighet siden.
Ikke tror jeg verden går under om jeg spiser biff eller oksestek. Ikke om du gjør det heller. Kanskje enkelte faktisk kunne ha godt av å spise mer biff, mer storfekjøtt. Alle dyr som jo blir til kjøtt inneholder vitamin B6, niacin, tiamin, kalium, sink og selen, i varierende mengder. Men spesielt proteiner, jern og vitamin B12 er de viktigste du finner i rødt kjøtt. En av de ernæringsmessige fordelene med å inkludere biffkjøtt i kostholdet er at det vil bidra til å sikre et tilstrekkelig inntak av jern, som mange kvinner får i seg for lite av. B12 mangel er det jo og mange som lider av, og som går og får påfyll av med et sprøytestikk hver tredje måned eller der omkring. Jeg vil heller spise biff i ny og ne enn å gomle jerntabletter og sette sprøyter på meg selv. Kall meg gjerne litt sær.
Men så var det denne storfe-fisinga som ødelegger ozon-laget, skaper drivhuseffekt og vips har vi tatt rotta på snø og vinter og snart er vi grilla alle sammen. Kanskje piller og sprøyter er bedre likevel…?
I 2019 hadde Dagens Medisin en artikkel som slår fast at Farmasøytisk industri forurenser mer enn bilindustri. (Jeg satt inn lenke så fise-fryktende pille-spisere kan se at jeg ikke farer med løgn.) I artikkelen står det at forskere ved kanadiske McMaster University har funnet ut at legemiddelindustrien har 55 prosent større karbonutslipp enn bilindustrien.
Forskningen har tatt utgangspunkt i de innmeldte utslippstallene fra legemiddelselskapene fra 2015. Den farmasøytiske sektorens utslipp ble vurdert for hver én million dollar i omsetning som industrien hadde i 2015. Gjennom denne vurderingsmodellen fant forskerne ut at legemiddelindustrien slapp ut 48,55 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Dette er 55 prosent høyere enn bilindustrien, som hadde et utslipp på 31,4 tonn CO2 per én million dollar i omsetning. Det er beregnet at legemiddelindustrien i 2015 hadde et totalt utslipp på 52 megatonn med CO2. Dette er betydelig mer enn bilindustriens totalutslipp på 46,4 megatonn tilsvarende år.
Til tross for at legemiddelindustrien beregnes å være 28 prosent mindre enn bilindustrien, viser statistikken at de har 13 prosent høyere CO2-utslipp enn bilindustrien.
Jeg vet at artikkelen er fem år gammel, og at tallmaterialet er 9 år gammelt. Men vet dere hva? Jeg tror ikke legemiddelindustrien har blitt så utrolig mer miljøbevisste på de 9 årene. Er det en del av næringslivet som virkelig er kyniske og kalkulerende så er det legemiddelindustrien. Og ja, jerntabletter og sprøyter med B12 og andre kosttilskudd mange stapper i seg går under betegnelsen legemiddel, selv om det vel markedsføres mer som kosttilskudd. Globalt brukte vi over 1889 milliarder kroner på kosttilskudd i 2023, ifølge Grand View Research, hvorav USA sto for minst en fjerdedel. Jeg tror ikke tallet blir noe mindre i år. Dette tallet er fra en artikkel i Dagens Næringsliv 3. oktober i år.
En annen artikkel som engstelige sjeler kanskje bør få med seg er artikkelen Plutselig døde alle gribbene i Pakistan. Eller kanskje ikke. Da vil vel de stakkars døde storfeene få skylda for gribbenes død, og ikke diklofenak. Saken er kort fortalt at i Pakistan døde plutselig alle gribbene. Bestanden av gribb sank med 90 prosent, og de fant ut at det skyldtes diklofenak. Kyr ble behandlet med diklofenak. Hvis kyrne ble liggende når de døde, kom gribbene og spiste dem, og diklofenaken ga dem akutt nyresvikt.
Hvorfor de pakistanske bønder ga diklofenak til kyrne vet jeg ikke. I følge Felleskatalogen er Diklofenak et smertestillende og betennelsesdempende legemiddel. Legemiddelet brukes ofte mot smerter i ledd og muskler. I Norge blir diklofenak solgt under handelsnavnene Voltarol og Voltaren. Et legemiddel jeg selv har brukt en god del av, men aldri gitt til oksene på båsen.
Artikkelen om de døde gribbene som jeg lenket til over er fra Norsk Farmaceutisk Tidsskrift. Et tidsskrift som utgis av Norges Farmaceutiske Forening. Artikkelen referer fra Norsk Farmasøytisk Selskaps miljøkurs for farmasøyter i Oslo i september 2022. Den er utrolig interessant, og slår blant annet fast at det er mange legemidler som påvirker naturen uten at man vet mye om hvilke legemidler som har virkning, hva slags virkning de har eller styrken på virkningen. Det finnes cirka 4000 substanser, og vi mangler data på miljørisikoen på 88 prosent av dem.
Dette innlegget skulle handle om biff. Mulig jeg havnet litt utenfor boksen. Men det hysteriet mange føler rundt rødt kjøtt samtidig som de lovpriser alt fra gelebjørner til jerntabletter og ukritisk setter sprøyter for alt fra å bli slank til å få mer energi har provosert meg lenge.
Hei! Her kommer en liten oppdatering på hvordan eggefasten har gått….. Hvor mange narra jeg? Hvor mange trodde for alvor at denne kjerringa har begitt seg ut på noe som har noe som helst med faste å gjøre? Nei, det er selvsagt Katrine Stenhjem sitt siste innlegg som inspirerer meg til dette innlegget.
Jeg er ikke den som er oppdatert på de nyeste fikse ideene innen kosthold. Så jeg er selvsagt ikke oppdatert på eggefaste. Har ikke hørt om konseptet før, selv om jeg ut fra navnet forstår det. Du skal faste, men spise egg. Selvmotsigende i seg selv, da faste vel strengt tatt er å ikke spise. Jeg føler at jeg trenger en liten innføring i eggfaste, og fant ut dette:
En eggfaste er en faste som skjer over et par dager, hvor man spiser hovedsakelig egg, smør og ost. Det er en form for keto-diett – en høy fett, moderat protein, lav karbodiett som får kroppen din inn i ketose. (Ketose har jeg hørt om. Det er det disse lavkarbofolka er opptatt av.) Når kroppen er i ketose omdanner den fettsyrer fra maten eller fettlageret ditt til ketoner som cellene dine kan bruke som energi. En eggfaste er en veldig effektiv måte å komme seg gjennom vekttaps-«kneiker» på. Når man kvitter seg med mye vekt kan det komme punkter på denne stien hvor vekttapet stopper litt opp. Eggfaste er også en veldig effektiv måte å komme seg inn i ketose på, hvis man ønsker å begynne på en KETO-diett. Dette er en plan med en del regler: Hele egg (både hvitten og plommen) er hovedkilden til fett og protein Du må spise 1 ss(15g/ml) godt fett per egg du spiser (smør, olivenolje, MCT-olje eller dyrefett) Du må spise minst ett egg innen 30 minutter fra du har stått opp Du må spise et eggbasert måltid hver tredje til femte time Du må spise et måltid selv om du ikke er sulten Du kan spise rundt 28 g full-fet ost til hvert egg du spiser Du må spise minst seks hele egg hver dag Eggene burde være lokale, frittgående og økologiske Siste måltid bør være 3 timer før du skal legge deg Dette er standard-reglene, men folk pleier å justere og finne sin egen vri på det. Etter eggfasten din er ferdig er det anbefalt å ha en to dagers «utfasing» hvor du i to dager fortsetter å spise eggbasert frokost og lunsj, men avslutter dagen med en KETO-vennlig middag(maks 10g karbohydrater). Dette er altså en veldig streng keto-diett som får hjelper kroppen å komme dypere i ketose, og brenne mer av sitt eget kroppsfett.
Min første tanke er at dette kan ikke være sunt i lengden. Sikkert helt ufarlig å leve på egg og fett et par, tre dager, men hvis man tar denne egg-fasten med jevnlig tror jeg ikke det er sunt i lengden. Jepp, jeg er en skeptiker til slike ekstrem-dietter.
Du kan ikke leve på olivenolje og avocado
Dette slo ernæringsfysiolog Mari Eskerud fast allerede i 2018 da ketose var det mest trendy du kunne drive med.
Vi vet det vel innerst inne alle sammen. Veien til en sunn kropp og et sunt kosthold ligger i å spise variert og sunn mat. Ikke. Eskerud har spesialisert seg innen helse og kosthold som omtales i medier, og feilinformasjonen som kan følge. Hun har tidligere vært tilknyttet Lovisenberg Diakonale sykehus. I dag bruker jeg henne som min ekspert. Jeg føler det å forholde meg til en ernæringsfysiolog er smart når det gjelder ernæring. Jeg stoler mer på mennesker som har studert faget enn for eksempel bloggere med sterke meninger funnet i sitt eget hode.
Fra et sykdomsperspektiv bekrefter Eskerud at keto-dietten har en positiv virkning på epilepsi, men det er ikke å anbefale når det gjelder vanlig slanking. Så har du epilepsi kan det være en ide å leve på keto-dietter, har du ikke det kan det være smart å styre unna.
Eskerud peker og på et annet forhold med slike ekstrem-dietter og ekstrem-kurer. De gjør jo at man får et ekstremt forhold til mat.
Katrine Stenhjem var ferdig med sine fem dager med eggefaste på fredag. Hun har gått ned 1,7 kg, eller 1.700 gram. Da ventet to dager utfasing i helgen hvor hun spiser vanlig lavkarbo-middag men egg til de andre måltidene. Hun er spent på hvordan vekten holder seg fremover. Jeg tenker at hvordan vekten holder seg fremover ikke har så mye med hvor mange egg hun har stappet i munnen i forrige uke, men hva hun spiser og hvor mye hun beveger seg i ukene som kommer.
Jeg er som sagt ingen ekspert på verken kosthold eller slanking. Langt der ifra. Jeg har helt klart forbedringspotensialer, men tror at det å spise sunt og variert er bra. Det å kose seg med maten i stedet for å telle kalorier, karbohydrater eller hva man nå teller er sunt. Ekstremisme er sjelden bra, enten det er snakk om mat, kosthold eller politikk.
Host, host, host…. Host, host, host. Gamle Gubben Grå sitter i sofaen med ei bok og hoster og hoster. Jeg kaster et blikk bort på han. Lei den evinnelige hosten. Jeg trodde den skulle bli borte ved behandlingen han fikk for lungekreft. Den ble ikke det. Legen har forklart at imunbehandlingen han fremdeles går på kan gi hoste. Det er også rimelig å tro at lungene fremdeles er irriterte etter strålebehandlingen. Så, altså, hosten er ikke noen grunn til engstelse. Heldigvis.
Skuldrene har begynt å senke seg. Alle prøver, alle tester, alt ser ut til å gå riktig vei. Likevel, jeg puster ikke helt ut. Har ikke gitt meg selv Faren over. Kreft er en lumsk sykdom. Jeg er fremdeles i beredskap. Klar over at ting kan snu.
Er du en katastrofetenker? spurte ei jeg snakket med her om dagen. Jeg tenkte litt over spørsmålet. Katastrofetenker? Nei, jeg ser ikke på meg selv som det. Da Gamle Gubben Grå ble syk var det viktig for meg å finne ut hvor alvorlig det var, hva som kunne bli utgangen. De to første legene vi pratet med var relativt tydelige på at dette var alvor. Jeg tror begge de to så for seg et alvorligere sykdomsforløp enn det som har vært til nå. Så jeg innhentet informasjon for å være forberedt på det som kunne komme. Jeg mener at bare ved å være forberedt på det verste, og ha tenkt gjennom hva som kunne bli resultatet av alle prøvene han tok, kunne jeg være den støtten for han og resten av familien som jeg ønsket å være.
Jeg visste at i verste tilfelle hadde vi bare ett år eller to igjen sammen. Jeg reflekterte over det. Forberedte meg på at det kunne bli utfallet, og så holdt jeg den vissheten hos meg selv. Jeg mener at for å være en god støtte måtte jeg ligge et hestehode foran. Være klar for hva som kunne komme, så jeg ikke ble slått ut hvis det kom dårlige nyheter. Er det katastrofetenking?
Da legen slo fast det alle hadde vært sikker på at svulsten i lungene var kreft, men at det ikke var spredning noe sted, ble jeg så lettet at jeg måtte kjempe hardt med meg selv for at ikke tårene skulle begynne å renne. Hadde jeg tatt til tårene på det legekontoret hadde legen brukt tid på å trøste meg. Overbevist om at det var beskjeden om kreften som var bakgrunnen for tårene. Det var det ingen grunn til. Jeg gråt av lettelse.
Så når Gamle Gubben Grå og jeg tok samtalen etterpå over en kopp kaffe-latte var fokuset på at vi var letta over at det ikke var spredning. At det var en god nyhet. Det med kreft hadde vi liksom alt forsont oss med. Legen hadde jo og sagt at de trodde de skulle klare å kurrere han. Få han frisk.
Alt tyder på at legen hadde rett. Det ser ut som om Gamle Gubben Grå kan bli nesten like bra som før. Barten er alt tilbake. Håret gror langsomt ut. Jeg synes han er fin med så kort hår. Han synes det er kaldt. Fremdeles hoster han. Fremdeles tar han medisiner og får imunterapi. Fremdeles er han sliten. Han er ikke med meg på lufteturer med hundene, men går sine egne turer med de i Hundremeterskogen. Han sovner av og til sittende i sofaen med boka i hendene.
Jeg gleder meg til at han orker å bli med meg ut på tur med hundene igjen. Jeg vet at energien hans vil øke. At han kommer til å sove mindre, orke mer. Gleder meg når jeg ser at han gjør oppgaver som krever litt energi som veden vi fikk inn for et par uker siden eller at vi la teppefliser i kjellertrappa i forrige uke. Vi koser oss med kaffe-latte og små utflukter. Livet begynner å normaliseres. Jeg gleder meg over det.
Men skulle det snu, skulle det komme tilbakefall, så er jeg forberedt på det og. For du og jeg, Gubben min, vi er et bra team. Vi kommer gjennom dette sammen.
Det er en kjensgjerning at denne kjerringkroppen har noen feil og mangler. Noen av de er jeg født med, og en god del har jeg ervervet i løpet av livet.
Jeg er ikke blant de som har løpt ned dørene på legekontoret i løpet av livet, selv om det har blitt en del legebesøk de siste årene.
Noen mener at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på kroppen min. At jeg burde gått mer til legen, fulgt opp hver minste plage og smerte fortløpende. At jeg da hadde hatt en bedre kropp i dag, og kanskje fremdeles vært i arbeid. Andre mener at jeg bare sutrer. At jeg er lat og snylter på velferdsstaten. At hvis jeg bare hadde bøyd nakken og tatt meg sammen så kunne jeg fremdeles vært i arbeid, levd det livet jeg elsket. Jeg har og hørt at det “bare er psykisk”. At jeg hadde en konflikt med noen på jobb, og at jeg sluttet fordi jeg ikke orket å stå i den lenger.
Folk får tro hva de vil. Jeg kunne sikkert tatt mer vare på kroppen min. Bestilt legetime hver gang jeg fikk vondt et eller annet sted. Det hadde blitt mange legebesøk for jeg har hatt mye vondt, mange plager. Jeg tror ikke at det å ha økt fokus på alle vondtene ville holdt meg i arbeid lenger. Heller tvert i mot. Man glir inn i pasientrollen, får en pille her og en sykemelding der. Mulig jeg hadde hatt mindre vondter og flere piller, men jeg tror ikke restarbeidsevnen hadde blitt større.
Jeg kunne ha bøyd nakken og gått på videre i 2018 da jeg møtte veggen første gang. Det hadde sikkert gått bra en dag til, en uke, kanskje en måned. Det samme ved neste sykemelding i 2019 og i 2020. Men jeg tror at det ikke hadde gått i lengden. Veggen hadde kommet før eller siden alle gangene. Hadde jeg bare stått på så hadde jeg ikke vært her lenger. Eller hadde fått et hjerneslag eller et hjerteinfarkt. Jeg tror jeg var rimelig nær det i 2018.
Selvsagt var det en del konflikter i arbeidslivet mitt. Noen jeg prøvde å løse etter beste evne for andre, men som tappet meg for energi selv om jeg ikke var en del av de. Andre var jeg muligens en del av. Selv om jeg selv ikke opplevde at jeg var i konflikt med noen.
Noen mislikte den makt og innflytelse jeg som tillitsvalgt hadde. Jeg var en tydelig stemme som snakket høyt og uten filter. Ikke alle tåler det. Og ja, det var nok mennesker som ønsket å bli kvitt meg. I det minste rive meg ned, fra ta meg makt. Få meg til å føle meg liten, dum og ubrukelig. Det var noen prosesser der som ikke var pene, og som jeg ville ha tatt tak i på en helt annen måte hvis jeg ikke hadde vært så sliten. Likevel er jeg ikke enig i konklusjonen om at jeg rømte ut i sykemelding, At jeg ga opp og lot mobben vinne. Det ligger i min ryggmargsrefleks å ikke la mobben vinne, samme hvem eller hva slags mobb det er.
Det begynner å bli noen år siden 2018, og også 2021 da jeg motvillig og med tungt hjerte innså at jeg måtte forlate siste rest av det livet jeg elsket. Jeg hadde ikke helse til det lenger, og selv om jeg hvilte både lenge og vel ville jeg aldri klare å bli den “samme gamle”. Det var en tung erkjennelse, og jeg følte virkelig på nederlagsfølelse. Følte at jeg ga opp. Det er noe jeg ikke liker. Å gi opp. Den som gir opp har tapt.
Årene har gått. Jeg har prøvd ut restarbeidsevne. Vært til yrkesrettet rehabilitering. Lært meg til å lytte til kroppen min på en annen måte. Eller kanskje mest tatt meg tid til å lytte til kroppens signaler. Jeg er ikke så totalt utslitt som jeg var. Veggen tårner seg ikke opp foran meg. Jeg smiler mer, ler oftere.
Samtidig merker jeg at det skal ikke mye ekstra aktivitet til før slitenheten kommer sigende. I forrige uke var det litt mye aktivitet. Jeg var sliten da helga kom. Skikkelig sliten. Jeg var på møte i eldrerådet på mandag. Fra klokka 9 til 14. Dvs, 5 timer, møte i Rødt på tirsdag 2 timer, avslutning for Rådmann og Kommunestyremøte på torsdag. Jeg skriver 11 timer på den, selv om vi hadde to timers pause mellom de to aktivitetene. Totalt 18 timer. Litt under halv stilling med aktivitet som overhode ikke er fysisk krevende. Møtevirksomhet er ikke det. Selv jeg blir ikke utslitt av å gå opp og ned til talerstolen et par, tre ganger. Likevel var jeg sliten, litt vel sliten, og trengte en rolig helg for å komme meg igjen.
Jeg står opp hver morgen. Gjerne før 6, som regel før 7. Kroppen er vond og stiv når den har vært i ro for lenge. Jeg forsøker å være i en slags aktivitet hele dagen, selv om tempoet er litt lavere. Jeg tar en strekk på sofaen når jeg trenger det. Jeg krummer ikke nakken og går på så ofte lenger. Jeg spiser mine piller slik legen har foreskrevet. Plusser på med litt smertestillende når noen av vondtene tar for mye overhånd, sånn som den betente skuldra har gjort en del i det siste.
Jeg savner ofte livet som var. Likevel, kan jeg ikke bruke for mye tid på å dvele ved det som var eller hva jeg kunne ha gjort annerledes. Innerst inne tror jeg ikke at jeg hadde gjort så mye annerledes hvis jeg hadde fått velge om igjen. Kanskje vært litt flinkere til å si nei til ekstravakter jeg egentlig ikke hadde overskudd til. Kanskje vært hjemme en dag til når jeg var syk enkelt-dager. Man kan ikke dvele for mye ved slikt
Jeg har som mål å bli 100 år, til tross for alle mine feil og mangler. 100 år og frisk i toppen så vel som replikken til det siste. Skal jeg klare det så må jeg i større grad enn jeg har gjort sette meg og mine behov foran mange andres. Men jeg har ingen planer om å ligge til lading de neste 40 årene. Jeg vil være med å bidra der jeg kan, i den grad jeg har energi og helse til det.
I går skrev jeg om ertesuppe.. i dag er det en helt annen slags “suppe” jeg skal røre rundt i. Jeg har laget meg en stor kopp med te før jeg setter meg ned ved tastaturet. Her må jeg være skjerpet.
Det blogginnlegget jeg skal reflektere over i dag er det siste innlegget til Ole har tatt ordet. Ole har tatt ordet er en blogger jeg ser på som litt av en konspirasjonsteoretiker. Det er ikke lite vrøvl den fyren har lirt av seg. I dette innlegget kommer han med en anbefaling av en bok som nylig har kommet ut. Selve teksten har han lånt fra andre. Jeg finner ordrett den samme teksten flere steder når jeg prøver å søke opp mer informasjon om boka. På siden Nytt Norge står det at teksten er hentet fra bokomtalen i Audible. Så da regner jeg det gjelder for Ole sin tekst og, selv om han muligens har funnet de inne hos Nytt Norge han og. Hvem som står bak Nytt Norge klarer jeg ikke å finne ut. De har ingen opplysninger om det verken på hjemmesiden sin eller på fb-siden.
Tilbake til boka. The Pfizer Papers er skrevet av Naomi Wolf. Einar Eldøy som har skrevet bokomtalen inne på Nytt Norge skriver at
Den amerikanske forfatteren og journalisten Naomi Klein har skrevet bok “The Pfizer Papers” som med bakgrunn i vaksinefirmaets egne dokumenter forteller den virkelige historien om Pfizers mRNA Covid vaksine.
Jeg tror de som kjenner meg skjønner hvorfor jeg er litt betenkt. Skal jeg anmelde en bok om Covid vaksine anbefalt av en person jeg ser på som hysterisk vaksinemotstander og konspirasjonsteoretiker, eller skal jeg bare latterliggjøre både innlegget og boka?
Det første jeg undrer meg litt over er hvorfor Einar Eldøy inne på Nytt Norge kaller forfatteren for Naomi Klein når det på omslaget av boka og i omtalen står at forfatteren heter Naomi Wolf? Både Naomi Klein og Naomi Wolf er forfattere av sakprosa og på mange måter aktivister. Men de er ikke en og samme person. Jeg tipper det bare har gått litt krøll i hodet til Eldøy, og at an ikke klarer å skille helt mellom to kvinner som skriver bøker og artikler han liker. Begge skriver på engelsk, ikke sant? Så vi glemmer Naomi Klein denne gangen. Hun er mest opptatt av antiglobalisering og kritikk av multinasjonale konsern.
Så var det Naomi Wolf da. Hun som står som forfatter av boka The Pfizer Papers. Naomi Wolf er født i 1962 i San Francisco og er en amerikansk sakprosaforfatter. På 1990-tallet ga hun ut flere bøker som ble svært sentrale i deler av den nyere feministiske bevegelsen; særlig boken The Beauty Myth ble både kritikerrost og omfavnet av en stor leserskare. Hun har senere blitt kjent som en konspirasjonsteoretiker med svært mange følgere. Sommeren 2021 ble hun utestengt fra Twitter på grunn av flere innlegg der hun hevdet at vaksiner mot Covid-19 var skadelige, og sammenlignet immunologen Anthony Fauci – som da var president Joe Bidens fremste rådgiver i saker som gjaldt koronapandemien – med djevelen selv.
Frisk dame med friske uttalelser. Anthony Fauci er en anerkjent immunolog, lege og forsker som har vært rådgiver for alle amerikanske presidenter og deres administrasjoner siden Ronald Reagan for områdene biohazards, Da pandemien startet i 2020 var han 80 år. Mulig presidenten med hell kunne ha funnet en rådgiver som ikke hadde passert pensjonsalderen med over et tiår.
Det er lett å avskrive kjerringer med friske uttalelser som litt useriøse. Når dama i tillegg har fått stempelet konspirasjonsteoretiker….. ja da er det lett å avskrive hele dama og derved boka hennes. Så enkelt synes jeg ikke det er denne gangen.
Naomi Wolfs første bok The Beauty Myth (1991) ble en internasjonal bestselger. I denne boken kritiserer hun mote- og skjønnhetsindustrien for å utnytte kvinner. Wolf hevdet at kvinner må ha «rett til å velge selv hva vi vil gjøre med våre fjes og kropper uten å bli straffet av en ideologi som gjør kvinners utseende til gjenstand for holdninger og økonomisk press. Boken ble rost av både kjente feminister og media. I The End of America tar Wolf som kom i 2007 tar hun et historisk blikk på fascismen, og beskriver hvordan fascistiske grupper eller styresmakter gjennom ti steg kan av-demokratisere en nasjonalstat. Også en interessant tema og en interessant bok. Så jeg mener det er verdt å se litt mer på boka The Pfizer Papers, og ikke kun avfeie den som vrøvl kokt sammen av konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere.
Jeg har ikke lest boken. Den kom ut for en ukes tid siden. Den er på engelsk. Det er sjelden jeg kaster meg over slike tunge temaer på engelsk. De pleier å være vanskelig nok å forstå fult ut når de er skrevet på norsk. Så min anmeldelse av boka baserer seg på de omtalene jeg finner på nett. De fleste av de er nesten identiske kopier av den som står i innlegget til Ole har tatt ordet og siden Nytt Norge.
Boken skal inneholde “uavhengige” forskeres gjennomgang av Pfizers egne kliniske forskningsdokument utgitt etter en rettskjennelse i en rettssak. Man hevder at boka viser med all tydelighet at Pfizers kliniske utprøving av mRNA COVID-19-vaksinen var svært mangelfull, og at legemiddelfirmaet allerede i november 2020 visste at vaksinen verken var trygg eller effektiv. Videre skal boka vise at den amerikanske Food and Drug Administration visste om manglene ved Pfizers kliniske studie samt skadene forårsaket av selskapets mRNA COVID-vaksineprodukt. Videre hevdes det at Pfizer Papers gir et grundig innblikk i hvordan Big Pharma, amerikanske myndigheter og helseinstitusjoner gjør det som er best for deres aksjonærer snarere enn for helse og velvære.
Denne gangen latterliggjør jeg ikke Ole har tatt ordet og innlegget hans. Jeg tror mange både vaksinemotstandere og oss som ikke er det har godt av å lese denne boken. Kanskje gjør jeg det selv, hvis den kommer på norsk. For tiden er jeg opptatt av å lese Kari Breirem sin bok om varsling……
I dag kom jeg over et innlegg i Aftenposten som jeg håper mange tar seg tid til å lese. (Bare trykk på lenken). Artikkelen er skrevet av Elin Killie Martinsen.
Elin Killie Martinsen har arbeidet som journalist, skribent og lydtekniker i NRK, RadiOrakel og ulike nyhetsmedier i mange år. Martinsen har hatt lymfekreft i elleve år. I artikkelen skriver hun om møblene på en kreftavdeling på Radiumhospitalet som har flyttet inn i et nybygg. Eller egentlig skriver hun vel så mye om mangel på møbel. Hun savner en stol å sitte på ved skranken, fordi en kreftpasient ikke alltid har krefter til å stå så lenge av gangen. Hun skriver om det å beholde verdigheten ved å slippe å trygle de ansatte i skranken etter noe så selvfølgelig som en stol, en krakk eller et sittemøbel til å hvile kroppen på.
Hun spør om unge, friske designeres estetikk går foran hensynet til syke og utslitte kreftpasienter. Det er ikke bare mangelen på stol ved resepsjonen hun reagerer på men og at de sittemøblene som er i det området pasienter venter mellom forskjellige prøver og konsultasjoner eller på drosja hjem er så ukomfortable. At de krever at du sitter som et tent lys, rett i ryggen, og ikke møbler hvor du kan synke sammen og finne hvile, eller enda bedre kanskje strekke deg litt ut, eller krølle deg sammen i delvis liggende stilling.
Hun spør Hvem er de menneskene som har sittet i møter og besluttet at det ikke trengs plass til en stol ved luken, slik enkelte apotek får til? Hvilke faggrupper på sykehuset har bestemt at sittemøblene ikke skal gi pasienten nødvendig hvile?
Jeg har gjennom år vært såpass med i styre og stell av norske sykehus at jeg kan gi henne svaret på de to spørsmålene. Jeg er usikker på om hun vil like svaret. En kortversjon av svaret kan sammenfalles slik, jo nærmere du er det passientnære arbeidet i et sykehus, jo mindre har du å si om slike ting. Det folk som har arbeidet i en slik resepsjon over flere år når sjelden inn hvis noen lenger opp i systemet har bestemt noe annet.
