Leser at Monica føler at livet går i 150 km/h. Mitt liv har nok langt lavere hastighet, heldigvis.
Selv om jeg fremdeles savner det engasjerende, hektiske livet jeg levde er jeg glad at jeg nå har roligere dager. Jeg kjenner jo på hva en liten bagatell som en litt glatt vei-bit gjør med meg. Jeg som likte å føle stress-adrenalinet pumpe, kjenner nå at stress ikke er sunt for meg.
Jula 2017 står fremdeles for meg som et mareritt. Da lå jeg konstant bak skjemaet, og dagene var fulle av oppgaver som jeg bare måtte gjøre. Jeg er fremdeles usikker på om alle som skulle ha julegaver fra oss fikk gave det året. Julebaksten sto en hybelboende Eldste Sønn for, og antakelig møtte Svigermor vaskebøtta i gangen da hun kom for å feire julaften. Det var der den sto da jeg for ut døra for å rekke enda en gang ut til mine gamle foreldre før jeg dro for å tilbringe julekvelden på jobb, og jeg møtte bilen med Svoger og Svigermor ved postkassa, ute i god tid som vanlig.
I år synes jeg jeg har fått mye ut av førjulstida, selv om ikke alt har blitt like vellykket. Brente julekaker får meg ikke til å utslitt falle over ende i krampegråt på sofaen, men mer til å trekke på smilebåndet og tenke er det mulig! Jeg teller stille opp i hodet. Vi har fem kakeslag vi kan legge på fatet hvis vi tar med boksen med billige pepperkaker, og ett slag for spesielt interesserte.
Fremdeles er det to uker igjen, så det blir nok litt mer. Blir det ikke tid til det, så holder det vi har.
Mye av gavehandlinga har jeg gjort på nett. Ikke alt har dukket opp i postkassa ennå, men kommer ikke alt frem til jul så har vel folk en bursdag i løpet av året eller muligens det kommer en ny jul om ett års tid.
Kanskje bør jeg gjøre noen sånne skikkelige jule-kos ting. Jeg har ikke vært på julekonsert i år. Jeg har heller ikke vært på julemarked. Men det skal være julemarked på Riddergården til helga. Tenker vi tar kaffekoppen der på lørdag, og titter litt i bodene. Sånt er koselig. Før jula ringes inn skal jeg og ha to dager med kommunestyremøter, feire en fødselsdag og møte storfamilien til pinnekjøttmiddag.
Det er godt å føle at jeg koser meg i førjulstida og har senkede skuldre selv om det bare er to uker igjen, og alt ikke går helt etter planen hele tiden.
Mer om det kan du lese senere i dag.
(Og for de som lurte, bildet er fra i fjor. Det er ikke så mye snø nå.)
