Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden.  Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner.  Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus. 

Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen.
Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. 

Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.

Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt.
Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.

Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801.
Samme kveld ble tsaren kvalt.

Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.

Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk.  Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.

Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.

Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet.  Da var Paul seks år.
Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.

Her er et bilde av Paul den første.

I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far.  Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.

Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen.
Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».

Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.

Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.

Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.

Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.

I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel.
Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).

Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere.
Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen.
I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.

Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement.
Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,

Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.

Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.

Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.

På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.

Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.

Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.

Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.

Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)

Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet  forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77.
Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.

Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.

Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.

En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931.
Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker»,  Hennes hersketeknikker er definert som

1. 1. Usynliggjøring
   2. Latterliggjøring
   3. Tilbakeholdelse av informasjon
   4. Fordømmelse uansett hva du gjør
   5. Påføring av skyld og skam.

På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.

Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg.
Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.

1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.

Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.

Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.

Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel.  Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for

Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.

18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning.
Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog.
Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.

Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder.
12 ble skadet.

Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.

En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken.
Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner.
Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.

De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.

Det er ingen hemmelighet for mine blogglesere at denne kjerringa trives i skogen.  I dette innlegget skal jeg ta dere med på nok en skogstur. Eller i det minste fortelle dere litt om en tur. Det er ikke en tur jeg selv har tatt, langt derifra. Derimot er det historien om en tur som foregikk lenge før denne kjerringa ble født. Vi skal altså tilbake til gamle, gamle dager.
Historien fant jeg i heftet Ringerike for 1967 1968. Artikkelen heter Heggeliseter og er skrevet av Fredrik Schjander.

Heggeliseter ligger langt inne på Krokskogen. Omtrent midt mellom Sørkedalen og Åsa på Ringerike. Turen jeg skal fortelle om foregikk på 1870-tallet.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Det var tre muntre herrer som dro fra Oslo med Heggeliseter som mål. Jeg overlater så Schjander til å fortelle om turen; Turen var meget omhyggelig diskutert og planlagt. Var det litt uenighet om det ene og det annet, så var de ihvertfall alle 3 enige om at de ville ha minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen. 

Planen var at de skulle leie en bekvem kalesjevogn og få en mann med hest til å kjøre dem til Lyse gård i Sørkedalen der de etter en hyggelig aften skulle overnatte. Søndag skulle de så få en “resiefører” som med kløvhest skulle frakte bagasjen og følge dem som altmuligmann til Heggeliseter og tilbake om kvelden. 

En av de tre herrene som dro av sted har senere skrevet en novelle om turen hvor han beskriver bagasjen slik;
“Vi skulle utruste oss med en liten kuffert hver, hvor et utvalg av kolde, men styrkende retter såsom stek, skinke, koteletter, et par brød og en eske utsøkt smør, servise til 3 personer, et par flasker vin, en flaske cognac, sukker, teskjeer, glass og endelig en kasse ekte importerte Havanna-cigarer…. og så fortsetter den med personlig utstyr som bla. en vårfrakk og et pledd.

Kanskje ikke helt det vi i dag ville pakke med oss for en tur på skauen i våre dager, i det minste ville jeg kanskje gått for en ryggsekk.

Bildet over er ikke fra Lyse, i Sørkedalen, men jeg synes det passer som ilustrasjon.

De tre som dro av sted var ikke heldige med været der de satt under kalesjen og ble kjørt til Lyse, men de så frem til en muster aften og tok litt regn med godt humør.

Da de kom frem til Lyse stilnet kanskje det gode humøret noe. Det var fullt på Lyse. En baron med hele sitt jaktgølge la beslag på alle rommene og alle stedene de kunne overnatte. De ble sendt videre til en gård lenger oppe i Sørkedalen. Der kunne de heller ikke overnatte, plassen tillot ikke det. Men der kunne de sikkert få tak i en gutt med kløvhest som kunne føre dem videre til Heggeliseter.

Etter meget strev fikk de leiet en mann til å frakte bagasjen fra Lyse opp til gården. Der trakk det i langdrag med snakk og drøftelser , men omsider kom de avgårde med bagasjen på en kløvhest og gutten på gården som reiseleder. Til alt hell var det sluttet å regne og etter en anstrengende tur over stokk og stein på dårlig sti kom de sent på kveld frem til Heggeliseter. 

Der fikk de heldigvis overnatte, og det ble en lystig kveld. Slitne som de var etter turen smakte det nok godt med det de hadde med i kuffertene, både i form av mat, drikke og sigarer. Det var langt på natt da selskapet endelig gikk til ro. De tre muntre herrer delte dobbeltsengen mens gutten sm var ed som reiseleder og en annen gjest som var der ble lagt på høytrevet.
Det ble nok en helt annen tur enn den de hadde sett for seg. De hadde jo vært enige om minst mulig besvær og mest mulig komfort på turen.

I dag tenkte jeg å sette litt fokus på innvandring og hvordan man har sett på innvandrere. Utgangspunktet for disse refleksjonene er en artikkel jeg har lest i heftet Ringerike fra 1968-1969. Artikkelen heter Folk og Finner og er skrevet av Fredrik Schjander. Når jeg snakker om innvandrere i dette blogginnlegget tenker jeg altså på de finske innvandrerne som kom til skogsområdene på Østlandet på 1600-tallet. Jeg kommer og til å ha litt fokus på hvordan de blir omtalt i denne artikkelen som er skrevet i 1968.

Holdninger som kommer frem i artikkelen og som jeg reagerer på i dag, må ses i sammenheng med at de er skrevet for over 55 år siden, og at forfatteren er en mann som er født i 1898. Man skal ikke dømme tidligere tiders mennesker med nåtidens øyne.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Artikkelen starter med å ta oss tilbake til 1620-årene. Christiania, den nye hovedstaden i Norge var under anlegg. Selv om vi var i union med Danmark var den nye byen viktig, også for kongen av Danmark-Norge Kong Christian IV.
Det var et jevnt tilsig av fremmedfolk forteller artikkelen. Mest danske og tyske som søkte arbeid og levebrød i den nye byen. De la seg fort etter et forståelig norsk, og tilpasset seg etter hvert norske forhold. Nykomlingene ble mantallsført  og kom under offentlig kontroll.   
Jeg tror vi ville skrevet i dag at de ble godt integrert.

Finnene var det i følge Fredrik Schjander annerledes med. De eiet ikke annet enn de gikk og stod i. Arbeid i byen søkte de ikke, heller ikke omgang med andre. De drog sporenstreks til skogs. Der slo de seg ned og der kunne de holde til i generasjoner før de så smått ble opptatt som samfunnsborgere på like fot med den norske befolkning. 

Jeg tenker at de finnene som kom kanskje og var langt fattigere enn mange av de tyskerne og danskene som kom. kanskje og mindre skolerte. For det var mange håndverkere, offiserer og handelsmenn som kom sør fra Europa til den nye hovedstaden.

Fredrik Schjander tar ikke opp den problemstillingen i sin artikkel. han kommer derimot av en beskrivelse av finnene jeg virkelig reagerer på. Jeg mener, det er skrevet på 1960-tallet. For meg som var født da, en ikke alt for fjern fortid.
Små av vekst var finnene, og svartsmuskete. Det var som de gikk i ett med terrenget når de smøg seg gjennom busker og kratt. Av vesen var de mutte og mistenksomme.  
Jeg vet at dette var lenge før alle ble krenket for alt mulig. Men kunne man i seriøse tidsskrift omtale et folkeslag som svartsmuskete, mutte og mistenksomme? Vi snakker om finner, et broderfolk fra et naboland.

Finnemanntallet som ble opprettet i 1686 viste at finnene utgjorde en forsvinnende liten del av befolkningen. Totalt var det 1.225 finner med stort og smått i hele landet.
I Hole og Norderhov, altså området på Krokskogen i nærheten av der jeg kommer fra, ble det i 1686 manntallsført i alt 12 voksne menn, 9 kvinner og 18 barn. En utrolig liten gruppe mennesker.
Likevel var de uønsket overalt hvor de slo seg ned, og ble sett på med skepsis og mistro, skal vi tro Fredrik Schjander.

Mellom finnene var det lite innbyrdes samhold og de hadde ingen ledere som kunne stå frem og tale deres sak og forsøke å skape forståelse og kontakt med den norske befolkning og med myndighetene skriver Schjander og fortsetter; Skulle vi noen gang kunne snakke om minoritetsproblem måtte det være her. 

Jeg tror jeg kan komme med et par andre ganger enn akkurat med litt over de 1.000 skogfinnene at en kan snakke om minoritetsproblem….
Og når det kommer til det at finnene ikke sto sammen i samlet flokk tror jeg Fredrik Schjander kan gi oss svaret på senere i artikkelen. I 1667 ville fogden i Land jage dem bort alle sammen. I et andragende til stattholderen klager finnene over forfølgelse fra fogdens side og ber om å få bli på plassene. Det er visstnok eneste gang så mange finner går sammen om å klage, det er 16 som har undertegnet. Stattholderen setter øyeblikkelig en stopper for videre samarbeid finnene imellem. Han skriver at de i fremtiden har noe å klage over da skal de gjøre det “enhver for seg selv og ikke udi hopetall”.   
Jeg synes det blir litt feil å kritisere finnene for å forholde seg til stattholderens ordre.

I artikkelen skrevet for litt over femti år siden fortsetter Fredrik Schjander med beskrivelser av finnene som jeg rister vantro på ordet av; disse fattige uopplyste innvandrere satt rundt i skogene….  
Omtalen har ikke endret seg stort på 300 år. En offisiell beretning om “Rikets tilstand” i 1699 konkluderer i følge Schjander på følgende vis:
“det allerskadeligste ukrutt som nevnes kan”

Det var mye stridigheter mellom finnene og nordmennene. Finnene var redde for å bli jaget bort, og nordmenn var redd de skulle svi ned skogen med sine svibruk, stikke av med fisk, bær og vilt og ta seg litt vel mye til rette. De ble og sett på som farlige.

De fleste finnene slo seg ned i kongens almenning, og fikk lov å være der. Først muntlig, men siden og dokumenter som viste det.  Om finnene alltid forsto hva som ble sett på som deres tomt, og hva de hadde lov til og ikke lov til i skogen er nok tvilsomt, og det er vel og her mange av stridighetene har sin bakgrunn.

Stridighetene og en klage fra bøndene til kong Fredrik III under hans opphold i Oslo i 1648 førte til den første Forordning om skogfinner”. Den går ut på at den som nedsetter seg her i riket, betaler skatter osv. og oppfører seg “rolig og tilbørlig” kan få bli her. Men løse finner som streifer rundt uten fast bopel skal bortvises. 

Klagestrømmen tiltar i styrke etter som årene går, og innholdet er det samme; at finnene er til største skade og forderv, og “vi søker underdanigst om at de ikke må tolereres men som skadelige dor landet helt afskaffes” som det heter i byborgernes klageskrift  til kongen ved arvehyldningen i 1661. 

Fra denne tiden og utover blir finnene utsatt for et stadig sterkere press.
I skogordinansen av 1683 ble det bestemt at om noen hadde gjort bråtehugst og skogbrann da “må enhver han angripe og hvis han er en skogfinne som bor på skogen bør han straffes på livet.   
Her er det altså forskjellig straffeutmåling ut fra etnisiteten til den som gjør lovovertredelsen.

I 1685 ble loven innskjerpet ytterligere. Da kom det en kongelig reskript der det kort og og greit heter: “Skogfinner, tryglere og jøder må ei finnes” 

Det het seg at finnene var farlige forbrytere, men vi leter forgjeves i gamle rettsprotokoller for å finne bevis for den påstanden skriver Schjander i siste del av artikkelen sin. Saker om knivstikking, ran og drap forekommer nok, men da har det gjerne vært finne mot finne.
Nei mange virkelig store forbrytere forekommer ikke blant finnene. Det var tjuer og kjeltringer i det små de var. De skjelte ikke så skarpt som vi andre mellom mitt og ditt – hvem skulle vel ha lært dem det? De stjal når anledningen var der, men noe langt synderegister kunne det ikke bli av det. 

Det alt overskyggende problem med finnene var, når alt km til alt, hvordan man skulle få satt en stopper for den skade skogen ble påført. Her sto det store verdier på spill etter at tømmeret utover i 1600-årene var blitt en ettertraktet salgsvare. Bøndene så ingen annen utvei enn å få finnene vekk.
Det var fogden som hadde ansvaret for kongens skog, det vil si almenningen, og bøndene holdt på at han også hadde plikt til å sørge for at deres allmenningsrettigheter ikke ble krenket. 

Egentlig var vel striden mest en strid om rettighetene til skogen, til tømmeret, fisken, viltet og bærene. At man ikke var villig til å dele på godene. For jeg tror at også på 1600-tallet var det egentlig ressurser nok til alle i de store skogene på Østlandet.

Jeg vet at noen av leserne mine er spent på å få se hva jeg dro med meg hjem fra loppemarkedet i går, ja foruten det stakittgjerdet jeg allerede har fortalt om. Vel det kommer litt etter litt.
Blant annet tok jeg med meg en liten bunke av heftet Ringerike.

Det er et hefte som blir gitt ut hver høst. Nå tror jeg det er Historielaget eller noe slikt som gir de ut. Før var det Ringerikes Ungdomslag som ga de ut sammen med Ringerike museum. Museumet er nok fremdeles med på utgivelsene, når jeg tenker meg om.
Heftet inneholder historiske artikler i ulike former fra Ringeriksregionen, og gjerne noen dikt av lokale diktere. Helst da av litt eldre generasjon.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er en stor samling av disse heftene hjemme hos Høvdingen. Hvor langt tilbake i tid den bunken strekker seg er jeg usikker på, men jeg plukket med meg på loppemarkedet i går de eksemplarene de hadde som var fra før 1970. Mulig ikke Høvdingen begynte å samle før etter at han hadde fylt 40.
Jeg synes og disse heftene har mye interessant å by på. Og vet dere hva, jeg kommer til å plage dere, kjære lesere, med blogginnlegg basert  på noen av artiklene ut over høsten. Det er bare å glede (eventuelt grue) seg.

Denne helgen har det vært så mye snakk om kongelige og kongefamilie. Ja, det har vel vært et tema i hele august.
Nå har sjamanen fått sin prinsesse. Da pleier eventyrene å slutte. Så vi lar de få fred, og konsentrerer oss heller om alle de konger og kongelige som har holdt til på mine trakter. På Ringerike. Ja så mange konger og kongssønner har holdt til i området at det er ikke helt utenkelig at det flyter en dråpe blått blod rundt i årene på denne kjerringa som ellers er relativt rød.

Jeg har helt siden historietimene på skolen hatt en forkjærlighet for sagakongene. Og når jeg snakker om kongefamilier eller kongeslekter på Ringerike er det denne tiden vi må tilbake til.

Sigurd Hjort het en konge som levde på Ringerike for lenge, lenge siden.
Faren til Sigurd var Helge den Kvasse og moren var Åslaug.
Åslaug var igjen datter av Sigurd Orm, som igjen var var sønn av Ragnar Lodbroks. De hadde litt sving på navnene på den tiden.

Tilbake til Sigurd Hjort som bodde på Ringerike. Han var gift med Tyrne, datter av Klakk-Harald.
Tyrne hadde en søster, Tyra Danebot. Tyra var Gorm den Gamle sin hustru. (Gorm den Gamle var en stor og mektig dansk konge.)

Sigurd hadde to barn. Om det var Tyrne som var moren deres sier artikkelen jeg leste ingenting om, men la oss anta det. De to barna var Ragnhild og Guttorm. Guttorm fikk senere tilnavnet “Hertug”.

Sigurd Hjort ble drept av Hake Berserk en høst på Ringerike.
Hake, som og ble sterkt såret, bortførte Sigurds to barn til gården sin på Hadeland. Han hadde antakelig planer om å gifte seg med Ragnhild.

Halvdan Svarte som om julen (?) besøkte Hedemarken som var ett av hans riker fikk høre om Sigurds fall og at Hake hadde bortført Ragnhild og Guttorm.  Halvdan Svarte levde på en tid hvor Norge bare var sånn halvveis kristnet. Jeg måtte søke litt om det var trolig at han hadde vært på Hedemarken for å feire jul, eller om det kanskje var andre grunner til at han var på Hedemarken den vinteren. Han var kanskje ikke kristen, men han lot sønnen sin døpe så helt fremmed for kristendommen var han nok ikke.
Men glem det som har med tro og religion å gjøre. Det viktige er at han var på Hedemarken den vinteren.
Halvdan Svarte sendte folk over til Hakes gård og befridde de bortførte barna – og giftet seg straks med Ragnhild. Ragnhild var da i 20 årene. Vi antar at dette var rundt år 850.

.

Dronning Ragnhild og Halvdan Svarte fikk ett barn. Harald Halvdanssønn, som senere fikk navnet Harald Hårfagre.

Halvdan Svarte druknet i Røykenvik da Harald var 10 år gammel. Man antar at Harald Hårfagre de første ti årene av sitt liv levde på Stein gård på Ringerike (nå Hole). Man tror Ragnhild arvet Stein gård etter sin far Sigurd Hjort.
Halvdan Svarte ble nemlig ført til Stein etter sin død der i Røykenvik på Hadeland for å bli begravet der.
Men siden det ble gjort krav på han også fra hans andre riker: Hedemark, Romerike og Vestfold ble han delet i fire og enn del begravd på hvert sted. Sagaen, i det minste her på Ringerike, sier at hodet hans som antakelig var det gjeveste ble begravd i Halvards haugen på Stein.

Guttorm Sigurdssønn Hjort, broren til  dronning Ragnhild og onkelen til Harald Hårfagre døde barnløs.
Så etter Sigurd Hjort og Halvdan Svarte (og muligens litt Guttorm Hjort) var det Harald Hårfagre som var konge på Ringerike.

Da Harald Hårfagre var 50 år, som var en høy alder på den tiden, delte han rikene han hadde øst i landet mellom noen av sine sønner. Slektstreet over viser at han hadde 8 koner og en hel haug med etterkommere.  Det fulgte og med en bestemmelse at rikene skulle gå i arv fra far til sønn.

Til sønnene han hadde med Snefrid Finska ga han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hørte til der.
Det var sønnene Sigurd Rise, Halvdan Hålegg, Gudrød Liome og Ragnvald Rettibeine.
Halvdan Hålegg ble drept på Orkenøyene av Torv-Einar Jarl som hevn for at Halvdan hadde drept Torv- Einars far, Ragnvald Jarl på Møre.
Gudrød Liome druknet utenfor utenfor Jæren.
Ragnvald Rettibeine ble drept av sin halvbror Eirik Blodøks etter ordre fra faren, Harald Hårfagre, fordi Ragnvald var seidmann og drev med trolldom.
Tilbake var da bare Sigurd Rise.

Sigurd Haraldssønn Rise hadde sønnen Halvdan Sigurdssønn som må ha overtatt riket etter sin far.

Halvdan Sigurdssønn sønn Sigurd Halvdanssønn Syr er bedre kjent fra sagaen enn sin far og bestefar.
Han vet vi at har sittet som konge i sin tipp-tipp-oldefar Sigurd Hjorts Ringerike.

Sigurd Syr ble gift med Åsta Gugbrandsdatter Kula etter at hun hadde mistet sin første mann Sigurds tremenning Harald Gudrødssønn Grenske.
Hennes barn i det første ekteskapet var Olav Haraldssønn, senere den Hellige, som fulgte med sin mor til Ringerike og vokste opp her.

Åsta og Sigurd Syr fikk også barn. Deres yngste sønn Harald Sigurdssønn senere Hardråde var og med på Stiklestad i slaget der halv broren Olav den Hellige ble drept.
Harald Hårdråde som da bare var 15 år ble hardt såret i slaget, men kom seg østover og siden sydover til Byzants (dagens Istanbull) hvor han ble fører for Væringene Som var de nordiske leietropper.

Som dere ser en hel haug med konger fra Sigurd Hjort til Harald Hårdråde hadde tilknytning til Ringerike. Det er jo ikke utenkelig at jeg kan klare å føre slekta tilbake til en av dem?

Staselige karer, ikke sant? Bildet er tatt av fotograf Narve Skarpmoen en gang mellom 1900 og 1930 i følge Digitalarkivet. Jeg håper inderlig det er tatt før 1922. Han flotte mannen på bildet, han med “cowboy-hatten” er Walther Rathenau, han ble drept i 1922.

Om morgenen 24. juni 1922 var Rathenau på vei til sitt kontor i Tysklands utenriksdepartement. Han kjørte i en åpen NAG kabriolet. I en sving kjørte en stor bil opp på siden av Rathenaus bil.  Det ble skutt med maskinpistol mot Rathenau og en håndgranat ble kastet mot bilen hans.

Du har ikke så mye å stille opp med mot maskinpistolsalver og håndgranater når du sitter i en slik bil.

Man kan på mange måter si at attentatet på Walther Rathenau var et forventet attentat. Politiet hadde på forhånd advart Rathenau om risikoen for angrep, men han avslo ethvert sikkerhetstiltak.  Og satte seg altså i en åpen bil og kjørte til kontoret.

Bakgrunnen for politiets advarsel var at etter en rekke såkalte Feme-mord, gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot andre jødiske politikere.   Feme-mord var en rekke politisk motiverte mord i Weimarperiodens Tyskland som ble begått fra 1919 og frem til 1924 av det organiserte tyske ytre høyre, mot politiske motstandere som de anså for å være forrædere.

Uttrykket feme eller femedomstol kommer av navnet på bestemte domstoler i Det tysk-romerske riket, fra 1200- til 1500-tallet. Et kjennetegn ved prosessene var at de foregikk i hemmelighet.
Under Weimarrepublikken ble begrepet tatt i bruk på ny, og brukt om mord som var organisert av nasjonalistiske organisasjoner, som for eksempel Organisation Consul.

Som jøde, og fremtredende politiker anså politiet Walther Rathenau som et mulig attentatsmål, noe de fikk rett i. Og gjerningsmennene var tilknyttet Organisation Consul, en nasjonalistisk, antisemittisk og antikommunistisk terroristorganisasjon som eksisterte fra mars 1920 til juli 1922 under Weimarrepublikken i Tyskland. Den var organisert som et militært hemmelig selskap og forsøkte gjennom politiske mord å ødelegge republikkens demokratiske system.

Den antatt underliggende beveggrunn bak angrepet på Rathenau var et komplott mot regjeringen og Weimarrepublikken. Dette ble imidlertid dysset ned av utenrikspolitiske grunner.
At Rathenau som utenriksminister i april samme år hadde undertegnet Rapalloavtalen gjorde han ikke noe mer populær blant de i ytre høyre.
Rapalloavtalen var en traktat mellom Sovjet-Russland (som ble Sovjetunionen senere samme år) og Tyskland.

Hvorfor sitter jeg her en søndag morgen og skriver om politiske drap som foregikk for over 100 år siden?
Slik jeg ser det er det viktigste vi kan gjøre med historien er å lære av den.
Organisation Consul opphørte muligens å eksistere i 1922, men det er nok av nasjonalistiske og antisemittisk  terroristorganisasjoner. Legger vi til antiislamistiske og fremmedfiedtlige organisasjoner blir lista relativt lang.

Partier på Ytre Høyre side i Europeisk politikk har skremmende stor fremgang for tiden. Jeg føler det viktig og riktig å rope et stort varsku.  Det er så mange likhetstrekk fra mellomkrigstidens Europa at det er skremmende.
Har vi overhode ikke lært?

I Tyskland i 1920-årene gikk den nasjonalistiske pressen nærmest utilslørt inn for nye attentater mot  politikere og andre som ikke hadde de samme politiske meningene som dem.
De mente at mord og attentat var veien å løse politiske uenigheter.

I dag kan man daglig lese enkle løsninger på kompliserte samfunnsspørsmål. Gjerne preget av fordommer mot mennesker basert på religion, etnisitet, eller seksuell legning.
Jo mer vanlige slike uttalelser blir, jo mer vi ser bort og lar de stå uimotsagt, jo større er faren for at noen setter ordene og tankene ut i handling.
Slik vi så i mellomkrigstidens Tyskland, eller i Norge 22. juli 2011, 25, juni 2022 eller 10. august 2019 da Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ble drept.

I tidligere tider hadde man det man på min kant av landet kalte kast.  En haug av stein eller kvister knyttet til minnet om en ugjerning som hadde skjedd på stedet. Kastene  lå ved veiene, og den forbifarende kaste en kvist o.l. på haugen for å beskytte seg mot det onde som var knyttet til stedet.
Andre steder i landet vet jeg man bruker betegnelsen varp på slike steder.

På min tur i dag kom jeg forbi et slikt kast. Ulvestøtta på Svendsrudmoen. De har gjort den i stand i nyere tid, og jeg har ikke sett skikkelig på den. Bare kjørt forbi i bil. Nå var jeg til fots og hadde god  mulighet til å studere Ulvestøtta og selvsagt kaste på en kvist. Ille nok at jeg hadde ramlet og skitnet til buksa om jeg ikke skulle bli drept av ulv og.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Et sagn forteller at en gutt som var på vei til konfirmasjonsforberedelse i Hole prestegård en vinterdag i begynnelsen av attenhundreårene blev revet i hjel av ulver på dette stedet.
For å gi hans sjel fred, kastet de som kom forbi friske grankvister på stedet helt til kvisthaugen og en gammel gran som stod her blev borte en gang mellem 1945 og 1950.
Forfatteren Jon Guldahl, som skrev under pseudonymet Varg Villvoll på 1950-tallet, skrev i en artikkel den 20. juni 1955, at «Kastegrana på Svensrudmoen»  var falt over ende.
Det er flere versjoner av sagnet, men alle forteller om en gutt som ble drept av ulvene her.

For å minne om sagnet blev steinen på bildet reist i 1963 av Throne-Holst på Rytterager i samarbeid med Hole ungdomsforening.

Harald Throne-Holst var administrerende direktør og styreformann i Freia, og det var han som i 1963 i samarbeid med Hole ungdomsforening tok initiativ til å reise minnebautaen,
Throne-Holst eide gården Rytterager, som ligger like i nærheten.  Han bodde der som pensjonist.  Han og kona omkom begge da gården ble brant i desember 1986.

Minnesteinen ble utført av billedhugger Nic Schiøll og teksten på steinens framside ble gitt av ringeriksdikteren Elling M. Solheim.

Nic Schiøll var en kjent billedhugger på 60-tallet.  Hovedverket hans, det han er mest kjent for,  er St. Hallvard-relieffet på Oslo rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen.
Så det var ingen hvem som helst som hugget ut mønsteret og teksten i bautaen som i mang eår sto litt bortgjemt inni granskogen på nedersiden av veien mellom Vik og Røyse.

I 2020 ble minnesteinen flyttet over på andre siden av veien, for å være mer tilgjengelig for folk. Nå står det lett synlig rett ved en gang- og sykkelsti. Det er og laget e hellelagt plass foran bautaen, og en kobberplate som forteller historien.

Et flott minnesmerke, over ungt liv og brå død, og historie det er verdt å ta vare på. Så kast en kvist foran ulvebautaen hvis du skulle være på de kanter.

Vi reiste fra Karibien og ankret opp i natt nynner jeg lavt for meg selv.
En skal ikke synge før en har spist lærte jeg av de gamle. Da får man skurvete mann… Nei, det var hvis man sang ved matbordet. Eller….. bordbønn var jo lov….
Vel, det er flere ting som tilsier at jeg ikke bør synge av høy hals før klokka åtte denne søndags morgenen. For det første har jeg aldri hatt sangstemme, for det andre sover Gamle Gubben Grå fremdeles.

Likevel. Kaptein Sabeltann er det første jeg tenker på når jeg leser Allan sitt innlegg Hvilken er den fineste båten i Alanya? Du må nesten klikke deg inn på innlegget til Allan for å forstå. Men jeg tror både han og flere av sjørøverkollegaene hans må ha ankra opp i Alanya.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Eller kanskje det er omvendt.
At Terje Formo, har vært i Alanya og kjøpt Den sorte dame, skuta si, der.
Jeg sjekker raskt. Nei, Den sorte dame er faktisk bygd ved Risør Trebåtbyggeri.

Når jeg sjekker opp hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri finner jeg ut at Den sorte dame ikke er den eneste sjørøverskuta de har bygd.

En utfordring annerledes enn tidligere oppdrag fikk Risør Trebåtbyggeri
da Kaptein Sorte Bill bestilte sin kjære sjørøverskute Klara i 1989. Etter
dette kom det flere slike oppdrag, oppdrag som viser at sjørøvere ikke bare sloss,
men at de også snakker sammen, for i 1993 bestilte Kaptein Sabeltann bygging av
Den Sorte Dame. Båtene ble designet, konstruert og bygget av Risør
Trebåtbyggeri. De spektakulære utsmykningene på Den Sorte Dame ble utført av Ingar
Sørensen.

Så nå vet du hvor du skal henvende deg hvis du trenger en sjørøverskute. Og Allan. De kan sikkert bygge en som passer i Toftakervannet i Bardu og.

Hjemmesiden til Risør Trebåtbyggeri er interessant lesing. Det er virkelig en tradisjonsbedrift som og evner å følge med tiden. Det er ikke bare trebåter fra små prammer til store fiskeskøyter – og sjørøverskuter de bygger.
Ved Kilden teater og konserthus i Kristiansand produserte og overflatebehandlet båtbyggeriet alle eikebord og sammenstilte elementene til den 3650 m2 store bølgeveggen. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom Trebyggeriet på Hornnes, Øydna sagbruk, Norsk Trepleie, Bluhmer og Lehman, Design to Production og Risør Trebåtbyggeri.
De har og vært med og laget søylene i Den Norske Opera i Bjørvika, og en del av utsmykningene i det nye Regjeringskvartalet.
Arbeidsstokken blir presentert på en slik måte at du har lyst til å møte de personlig, og siden flere av de ansatte har vært der i både 30 og 40 år vitner det om et godt arbeidsmiljø. De etterspør lærlinger og ber om en åpen søknad hvis du har en ungdom som kanskje ikke helt vet hva en skal drive med til høsten og liker å jobbe med hendene mer enn å sitte på kontor.

Disse blogginnleggene mine tar noen merkelige veier noen ganger.
Her startet jeg litt oppgitt over å skulle kommentere noen “sjørøverskuter” i Tyrkia, og endte opp med å engasjert fortelle om et Trebåtbyggeri på Sørlandet i Norge.

Høsten 2020 var jeg veldig opptatt av bygget på bildet over. Eller mest av innholdet i bygget, et lavterskeltilbud innen psykisk helse. Bygget på bildet over, Hønefoss sin gamle prestegård, var i så elendig tilstand at lavterskeltilbudet måtte ut av bygget og miljøet splittes. Det var i drt minste begrunnelsen fra rådmann for å legge ned tilbudet.

Nå har det gått 4 år. Huset har stått tomt siden 2020.  Vedlikeholdsetterslepet har ikke blitt noe mindre på bygget, ikke forfallet heller.  Nå er bygget på nytt oppe på det politiske sakskartet. Hva skal vi gjøre med eiendommen?
Det er en stor eiendom sentralt i byen. Rett ved starten på sentrum. På andre siden av gata for der “Byporten”, et stort bygg med leiligheter, forretninger og kontorer er planlagt. Tomta er lett skrånende mot elva og har god utsikt til Rådhuset på andre siden av Kvernbergsund bro.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

At kommunen selv skulle ta vare på og ta i bruk eiendommen kan vi glemme. Det  har det ikke vært vist vilje til på mange tiår. Prakteiendommen har stått til forfall lenge. Lenge før kulturskolen flyttet ut, når nå det var.

I Kommunedirektørens innstilling står det at eiendommen skal selges på det åpne markedet. Man har en takst på hele eiendommen, og det er estimert at det kunne gi 10 millioner i kommunekassa. Millioner vi selvsagt har bruk for, Kommuneøkonomien i Ringerike er som i de fleste andre kommuner ikke alt for god.

Rødt fremmet det alternative forslaget i saksfremlegget da saken var oppe til behandling i formannskapet. Vi ønsker å selge bygget til Fortidsminneforeningen for en symbolsk sum. 

Det er selvsagt ikke fordi vi i Rødt ikke ser at kommunekassa kan ha behov for litt tilskudd vi mener at huset bør selges til Fotidsminneforeningen og ikke til den eiendomsutvikleren som er interessert i å bla opp mest penger. Det er fordi vi mener at Fortidsminneforeningen best er i stand til å ivareta dette bygget, som vi mener er en del av byens historie. Det er ikke så mange gamle bygg igjen. De fleste har blitt ofret på mammons og “utviklingens” alter.

I Boka Hus og Historie i Hønefoss er eiendommen beskrevet slik; I Hønefoss som andre steder er mange av de særpregede trehus forsvunnet. Godt er det derfor å se den gamle presteboligen omkranset av grønne trær nede ved Kvernbergsund bro. Der den ligger med sine nyklassiske detaljer vitner den om god smak og sans for det enkle og verdige. Denne boka er utgitt i 2001 mens kulturskolen fremdeles hadde tilhold i bygget.

Bygget er reist rundt 1905 av prost Otto Christian Christoffersen.  Han var da 3. prest i Norderhov prestegjeld. Da Hønefoss ble skilt ut som eget soknekall i 1913 tok Christophersen over som sogneprest i Hønefoss. Et embete han hadde til sin død i 1928. Ved sin død skjenket han villaen sin til Hønefoss kommune som bruk til prestebolig.

Huset ble brukt som prestebolig frem til 1989. Før det var kulturskole noen år og så Regnbuen, et lavterskeltilbud for folk med psykiske problemer.

Otto Christian Christophersen var i tillegg til å være byens første sogneprest en engasjert mann som bidro til mangt i byen. Han var religionslærer ved Hønefoss middelskole i 1896-1913 og senere religionslærer ved gymnaset i Ringerike høyere skole både i perioden 1920-1922 og i perioden 1925-1928.  Han var medlem av bystyret i Hønefoss i flere perioder. Han var også medlem av formannskapet, samt skolestyret i Hønefoss. Han var medlem i styrene i fattigpleien, Hønefoss barnehjem, Norderhov/Hønefoss barnehjem og Hønefoss gamlehjem.

Foruten Christophersen har det bodd flere prester i bygget som har gjort seg bemerket i byens historie.
Asle Enger, for eksempel som var sogneprest i Hønefoss fra 1946 -1955.
Presten som var født og oppvokst i Ådalen her på Ringerike og som var sogneprest i Hønefoss i perioden etter krigen er kanskje mer kjent for sitt arbeid under krigen. Da var han frivillig fange i tyske og polske konsentrasjonsleirer.
Enger fikk 1943 et kall fra Den norske kirke, formidlet ved prost Laurentius Koren, om frivillig å reise med de norske offiserene i tysk fangenskap. Fra august 1943 til frigjøringen i mai 1945 fikk han være prest, venn og sjelesørger for de drøyt 1100 norske offiserene som ble arrestert av tyskerne sommeren 1943 og sendt i fangenskap.

Hvis noen vil se hvordan presteboligen så ut inne i sin storhetstid, sjekk denne lenken.  Familien til sogneprest Christophersen sitter på tre stappfulle album med bilder tatt av prestefamilien.
Tenk å kunne ha en fototutstilling i det gamle huset med bilder fra husets storhetstid! Det kunne vært en utrolig spennende tanke sikkert mange ville ha interesse av å se.

Det har opp gjennom årene vært mye engasjement for å bevare bygget. For det er jo ikke første gangen planer om salg, regulering av tomt og eventuell rivning er oppe til debatt.
Da rivning var et tema på 1980 tallet skrev gullsmed Johan Jørgensen, (bestefar til nåværende Johan Jørgensen), en svært sentral skikkelse i byen på den tiden, et innlegg i lokalavisa

– Bare å nevne at prestegården vurderes revet i forbindelse med en påtenkt regulering av kvartalet, er en fornærmelse mot befolkningen i Hønefoss, både den gamle generasjonen og den nåværende,

Jeg har ikke lyst til å sitte i det kommunestyret som vedtar å fornærme både de gamle og nåværende generasjoner i byen. Og det å åpne for salg på det åpne markedet vil si det samme som å åpne for rivning.

Det er nok mange som tenker som meg, for på lokalavisas avstemning om folk vil at eiendommen skal selges til Fortidsminneforeningen eller på det åpne markedet er det et flertall for Fortidsminneforeningen.
At de folkevalgte ikke er i takt med folket som har valgt dem er i grunn ikke noe nytt på Ringerike, men det slutter ikke å forundre meg.

Sogneprest Otto Christian Christophersen var en forutseende mann. Han hadde jo erfaring fra bystyre og formannskap.
Testamentet inneholder en bestemmelse om at hvis kommunen selger eiendommen skal fortjenesten av salget fordeles mellom Hønefoss Barnehjem og Hønefoss Gamlehjem.

Hønefoss Barnehjem eksisterer ikke lenger. Det opphørte for omtrent ti år siden.
Hønefoss Gamlehjem er i det minste et bygg, selv om det ikke lenger et et hjem for gamle eller hjem for andre men bare står og forfaller til det skal rives. (Ikke putt på meg ei krone å la meg begynne å messe om det bygget. Det er noe med meg og forkjærligheten for gamle hus.)
Så derfor foreslår kommunedirektøren at deler av salgssummen skal brukes til kunst på det nye sykehjemmet som planlegges bygget på tomta der det gamle står og forfaller.

Jeg har ikke lest testamentet. Kopi av det er ikke med i sakspapirene. I saksfremlegget står det:

Eiendommen ble i sin tid gitt i gave til Hønefoss by, og testamentet fra 1920 gir føringer på
hva et overskudd av salg kan brukes til. Salgsinntektene skal fordeles på to legater, et til
Hønefoss barnehjem og et til Hønefoss sykehjem.

Salgsinntektene skal, slik jeg tolker det, i sin helhet (eller overskuddet da) gå til Hønefoss gamlehjem, siden barnehjemmet ikke lenger eksisterer.

I Kommunedirektørens innstilling i saken leser jeg:

Siden det ikke lenger finnes legater etter Hønefoss barnehjem eller sykehjem, så vil kommunedirektøren foreslå at en salgssum settes av på et bundet investeringsfond til fordel for Hønefoss sykehjem, og det som blir fremtidige Vesterntangen omsorgssenter, og
deler av beløpet kan f.eks. øremerkes til utsmykning.

Man vil altså bruke de 4 millionene til å dekke 4% av det det nye sykehjemmet er planlagt å koste. Deler av salgssummen kan øremerkes utsmykning. Hvor stor del står det ingenting om.

Ved bygging av statlige bygg skal der benyttes er sted mellom 0,5 og 1% av byggekostnadene på kunst. Prosentsatsen varierer etter type bygg. Mange kommuner har lignende retningslinjer. Om vi har det i Ringerike er jeg usikker på. Men hvis vi har det så ville 1% av en investering på 1 milliard, som er prisestimatet på det nye sykehjemmet, bety at det skal ha kunst for 1 million. Så hvis kommunedirektøren skal få meg til å føle at salg av denne eiendommen skal tilføre det planlagte sykehjemmet mer utsmykning enn det ellers ville fått så må nok hele beløpet øremerkes kunst.

Jeg liker kunst jeg, og synes den kunstneriske utsmykningen av Heradsbygda omsorgssenter med noen lamper fra Hadeland Glassverk er løst på en vakker og forbilledlig måte. Men hvis jeg må velge mellom bevaring av gamle erværdige hus som er en del av vår kulturarv og kunstnerisk utsmykning, ja da velger jeg gamle bygninger. Det å ta vare på røttene våre, føre historien videre og videreutvikle den er med på å gi en by sjel og karakter. Det å bygge videre på, og være stolt av det vi har er for meg viktig og riktig når det gjelder byutvikling.

La Hønefoss bevare noe av det gamle særpreget en liten småby har, og ikke kun bli en moderne drabantby i Stor-Oslo.