Nok en gang sitter jeg her med tekopp og tastatur og skal reflektere over en ukemeny. Ikke den med mumiene, i dag er den med karbohydrater og orientalsk gryte på menyen som danner grunnlaget for mine refleksjoner.
Jeg må si at det første jeg reagerer på når jeg klikker meg inn på oppskriften til den første retten på denne menyen, Hybelgryte med orientalske smaker er størrelsen på porsjonen som lages. Nok til 6-8 personer står det. Nå aner ikke jeg hvor store hybler som var vanlig når bloggeren gikk på skolen, men på mine hybler har jeg aldri hatt 5-6 middagsgjester på en gang. Det har liksom aldri vært plass til det.
Det neste jeg må påpeke er at når de orientalske smakene består av 2 ts spisskummin,1 ts karri og 3 ts ingefær så blir jeg litt skuffet. Var det alt?
Jeg kunne nok og servere orientalsk gryte i studietida hvis jeg fikk middagsgjester. Den kom i pose fra Toro, bare å tilsette kjøtt eller gjerne kjøttdeig.
Jeg søker opp Toro sin variant av orientalsk gryte, lenge siden den har stått på menyen i Drømmehuset men jeg mener den i det minste inneholdt ananas. Jeg husker riktig. I følge Toro sine sider har den smak av paprika, ananas og tomat. Gryten er krydret med karri, ingefær og karve.
Jeg har god tid til å sitte her og reflektere i dag, har liksom tatt litt helga etter et par, tre dager med litt program. Så neste refleksjon er hvor er egentlig Orienten? Det er jo derfra orientalsk gryte burde komme.
Det avhenger av hvilken tidsalder vi forholder oss til. Så om eksotiske frukt og grønnsaker som ananas og paprika hører med i en orientalsk gryte avhenger av når bloggeren nøt hybeltilværelsen. Det aner jeg ikke, da jeg ikke aner hvor gammel vedkommende er.
Orienten er en betegnelse på landene i øst, der sola stiger opp. Motsatsen til Orienten er Oksidenten «der sola går ned».
Den geografiske definisjonen av Orienten har vært vag og skiftende. I antikken viste begrepet til de østre kystene av Middelhavet.
Under Romerriket refererte Orienten (Dioecesis Orientis) til de av rikets provinser som lå ved Middelhavets østkyst.
På 600-tallet evt. kom islam til regionen med de arabiske erobringene av Midtøsten og Nord-Afrika. Orienten ble etter hvert ensbetydende med islam, og som en motsats til det kristne «vest», kom begrepet med tiden til å omfatte hele Midtøsten, samt det muslimske Nord-Afrika så langt vest som til Atlanterhavet. Orienten favnet også Det osmanske riket.
På 1500- og 1600-tallet begynte europeiske kolonimakter å ekspandere østover mot India, Sør-Kina-havet og Kina. Med dette utvidet Orientens betydning seg østover, og innen begynnelsen av 1900-tallet hadde forestillinger om Øst- og Sørøst-Asia erstattet islam som det orientalske.
I sin epokegjørende bok Orientalismen fra 1978 hevdet den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said at både Orienten og dens motpol Oksidenten er vestlige forestillinger – en «imaginær geografi» basert på maktstrukturer og uten rot i virkeligheten. Blant annet på grunn av dette har betegnelsen Orienten stort sett falt ut av bruk. Den henger vel bare igjen i Orient-ekspressen, orientalske tepper – og orientalsk gryte.
(Sukk!) Jeg klarte selvsagt ikke å komme meg gjennom en hel uke uten at jeg må sitte her og reflektere over en ukemeny. (sukk). Klok av skade tar jeg for meg den første retten i denne menyen. Det kan jo hende det er dette innlegget jeg kommer til å sitte og reflektere over hele resten av helga. Så i dag skal jeg altså sitte å reflektere over mumiepølser. Altså pølser surret inn i deig laget uten karbohydrater. (Sukk.) Her gjelder det helt klart å tenke utenfor deig-klumpen.
Hvis dere studerer bildet over så drar dere kanskje kjensel på Gamle Gubben Grå. Det er han med den røde capsen, og han poserer ganske riktig foran Sfinxen på Giza i Egypt. Bildet er tatt på ferien vi hadde der i 2009. Fortsatt er det litt sånn “klyp meg i armen” å tenke på at Gamle Gubben Grå og jeg har vært i Egypt, sett pyramidene, Sfinxen, kongenes dal og ikke minst alle templene langs Nilen fra Aswan til Luxor. Det var en fantastisk tur!
Så siden jeg både har vært i Kongenes dal og på det egyptiske museum i Kairo så tenkte jeg dette innlegget skulle handle om mumier. Dessverre kan jeg ikke ledsage innlegget med en mengde flotte bilder fra turen. Jeg klarte å reise til Egypt med nytt digitalkamera kjøpt inn for turen, men lot av en eller annen grunn laderen bli igjen hjemme. Så jeg tok bare bilder til batteriet var flatt, sånn litt halvveis på dag to. (Mobilen min hadde ikke kamera på den tiden.) Så i stedet for å mimre en fantastisk tur, så tenkte jeg å skrive om mumier. Da først og fremst kunstige mumier, slike de har en mengde av i Egypt.
Mumie er betegnelsen på et lik som på grunn av naturlig eller kunstig bevaring har unngått forråtnelse, slik at hud, hår, muskulatur og annet vev er bevart. Naturlige mumier er lik som tilfeldigvis har havnet i et bevarende miljø kort etter dødsøyeblikket, og dermed unngått forråtnelse. Eksempler på slike miljøer er isbreer eller andre steder med permafrost, samt kjølige og syreholdige innsjøer og myrer. Slike mumier kan være flere tusen år gamle. Mange av oss husker sikkert Ötzi som ble funnet i Ötztaleralpene mellom Østerrike og Italia i 1991.
Kunstige mumier er lik som har blitt balsamert, det vil si behandlet med kjemikalier i den hensikt å bevare kroppen best mulig. Det er slike mumiene jeg har tenkt å skrive om Slike mumier er særlig kjent fra Det gamle Egypt, hvor balsamering ble tatt i bruk ved overgangen fra det tredje til det andre årtusen fvt.
Det fantes flere standarder av balsameringsteknikk i Det gamle Egypt, avhengig av hvor grundig prosedyre man hadde råd til. Jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dette innlegget rett etter turen vår til Egypt, for da var jeg virkelig god på temaet. Hadde lest meg litt opp på forhånd, og i tillegg hadde vi en fantastisk kunnskapsrik norsktalende egyptisk guide.
Felles for de egyptiske teknikkene var dehydrering, det vil si tørking av kroppen. De indre organene, hvor forråtnelsesprosessen først gjør seg gjeldende, ble gjerne fjernet fra bukhulen. Deretter ble kroppen lagt i natron, naturlige saltavleiringer som egypterne hadde rikelig tilgang til fra inntørkede innsjøer i ørkenen vest for Nilens delta. Fornemme mumier ble behandlet med oljer og harpikser, før kroppen ble omhyggelig surret inn i flere lag med linbandasjer, og til slutt lagt i en eller flere kister og sarkofager.
Egypterne mumifiserte sine døde av religiøse årsaker, da man trodde bevaring av kroppen var en forutsetning for å kunne oppnå et evig etterliv blant guder og forfedre. Forfedre ble gjerne guder etter sin død.
De egyptiske mumiene fikk ofte flotte ansiktsmasker. Jo fornemmere du var, jo finere maske antar jeg. Mange kjenner til masken til Tutankhamon. Den gjorde inntrykk da vi så den på Det egyptiske museum i Kairo.
Vi var og i gravene i Kongenes dal. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg var nede i gravkammeret til Tutankhamon, det går på rundgang hvilke gravkammer turistene kommer ned i. Og da vi var der var ikke Tutankhamons grav av de som var åpne for publikum. Vi var nede i et annet gravkammer. Akkurat nå husker jeg ikke hvilken farao det var. Det er tross alt 15 år siden. Dessuten ble jeg rett og slett dårlig nede i det gravkammeret, eller på vei ned i det for å være nøyaktig. Det var en trapp delt i to med rekkverk. De som skulle ned og se gravkammeret holdt til høyre, og de som var på opp på andre siden. Vi gikk i kø, tett i tett. Det var rundt 30 grader ute, sikkert mer inne i graven på grunn av folkemengden, og dårlig ventilert. Tung, litt rå “kjellerluft” Jeg kjente jeg ble uvel, skikkelig klam og kvalm. Så da det var en åpning i rekkverket så jeg kunne smyge meg inn i køa for oppadgående gjorde jeg det. Hadde liksom ikke vært så gøy å stupe på hodet ned på de foran meg hvis jeg besvimte. Da jeg kom opp av gravkammeret og ut i frisk luft kom guiden vår løpende mot meg. Jeg så visst helt kokt ut. Jeg fant fort vannflaska og kom meg i skyggen, og ble raskt bedre. Så jeg har aldri sett selve gravkammeret.
Reisen til Egypt var en drømmereise jeg anbefaler for alle som har råd og mulighet. Jeg trodde på forhånd at det var pyramidene som skulle gjøre mest inntrykk, og syntes det var litt dumt at vi skulle besøke de allerede dagen etter at vi kom til Egypt. Det var en 10 dagers tur, og så skulle vi liksom ta høydepunktet først. Pyramidene var flotte, og det var som jeg skrev litt sånn klyp meg i armen, er det faktisk jeg som står her. Men kvelden etter tok vi nattoget (turist-tog) fra Kairo til Aswan. og det var da eventyret virkelig startet,
Vi var på Philaetempelet i Aswan, og jeg ble helt betatt. Det var så fantastisk spennende og imponerende, (og du hvor jeg savnet kameraet.) Jeg snakket så engasjert med guiden at han uttalte at Hvis du er så henrykt over dette tempelet, da har du masse å glede deg til på resten av turen. Dette er det minst imponerende av de templene vi skal besøke. Det hadde han rett i.
Fra Aswan tok vi cruiseskip nedover Nilen med flere stopp ved templer som bare ble finere og finere før vi etter noen dager endte i Luxor og var i Kongenes dal og Luxortempelet. Flere i reisefølget vårt fikk metta si på tempel. Jeg husker en av de sa da vi kom inn i bussen etter noen timer ved tempelet i Luxor, at flere templer nå og jeg blir en Gud. Jeg syntes vi hadde vært alt for kort i tempelet og kunne gjerne ha tatt mange flere templer….
Dette ble muligens et litt rotete innlegg. Blanding av fakta om mumier og mimring over en fantastisk ferie. Men en ting handlet det definitivt ikke om, og det var pølser…..
Noen kan kanskje finne det litt makabert at statsbudsjettet har en post for sarkofag til Kongeparet, og det var også min første tanke. Men når man tar alderen til kongeparet med i betraktningen er det kanskje ikke så dumt og starte planlegningen om hvordan deres siste hvilested skal utformes. Bedre det enn slik det var da Dronning Maud døde. Hun måtte vente 11 år etter sin død før hun var på plass i sitt endelige hvilested.
Dronning Maud døde i England i 1938 etter en mageoperasjon. Hun var da 69 år gammel. Kisten med dronningen sendt til Norge med det britiske slagskipet HMS «Royal Oak». Begravelsesseremonien ble avsluttet på Akershus festning og dronningens sarkofag ble satt i Margaretasalen i påvente av et varig mausoleum.
Etter Dronning Mauds død, ble det bestemt at det kongelige gravstedet skulle legges til Akershus slott. Gravkapellet ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg i 1939 året etter at Dronning Maud døde, og oppført i tilknytning til Akershus slottskirke. Dette sto først ferdig i 1948, og ble innviet i 1949.
Maud ventet altså på sitt mausoleum i 11 år, fra 1938 til 1949. En av grunnene til at det tok så lang tid å få ferdig dette siste hvilestedet var selvsagt andre verdens krig. Og med krigen måtte stakkars avdøde Dronning Maud ut på vandring igjen. Selv ikke etter sin død fikk hun hvile i fred. Under andre verdenskrig ble sarkofagen oppbevart i hemmelighet i Gamle Aker kirke. Før hun endelig fikk komme til sitt siste hvilested i 1949.
Kronprinsesse Märtha døde og så alt for tidlig, 52 år gammel. For tidlig for sin alder, men og for tidlig for sin sarkofag. Kronprinsesse Märtha døde i 1954. Etter hennes død ga de Arnstein Arneberg i oppdrag å tegne denne sarkofagen. Den sto ferdig sommeren 1957.
Så når det kongelig hoff nå ønsker å få penger til sarkofag inn på statsbudsjettet høres det både forutseende og fornuftig ut.
Jeg lover, mitt neste innlegg skal ikke handle om sarkofager.
Ved Hole kirkehe står en bauta. Stor og flott står den der veien svinger på nordsiden av kirken. Den er til minne om Wilhelm Jürgensen. En dansk major som først bosatte seg i Hole etter at han var blitt pensjonist.
Hvorfor reiste folk i Hole en bauta over denne majoren 90 år etter at han døde? Som om ikke det er rart nok er bautaen reist til minne om hans bedrifter som sjef for lærdølene, altså folk fra Lærdal på andre siden av fjellene rundt 240 km lenger vest. Sånt trenger litt mer undersøkelser, og kanskje en liten forklaring.
Jürgensen var født i Slesvig Holstein i 1762. Som ung løytnant kom han til Norge i 1788 og ble satt inn i veiarbeidet over Filefjell til Lærdal, en av de eldste ferdselsveiene mellom Østlandet og Vestlandet. Mens veiarbeidet pågikk bosatte han seg i Lærdal. Han kom greit ut av det med folka i Lærdal, selv om han aldri lærte seg norsk. Når veien var ferdigstilt reiste den militære arbeidstroppen videre, så også løytnant Jürgensen.
Alle var godt fornøyd med at veien var utbedra. Ikke minst de som bodde i Lærdal. De hadde i flere hundre år hatt ansvaret for veivedlikeholdet og for å holde veien åpen og ha ansvaret for postgangen om vinterne.
Bøndene i Lærdal og Borgund var pålagt ansvaret for å vedlikeholde «landsveien» over Filefjell, i tillegg til skyssplikt både nede i dalen og oppe i fjellet. I 1652 ble de derfor innvilget halvt skattefritak, og i 1666 i tillegg fritatt for militærtjeneste i fredstid; Gleden over de nye veien ble derfor kort for lærdølene når det etter kort tid kom ordre fra kongen om at nå som veien var blitt så bra, ja så måtte de på Lærdal avtjene militærtjeneste de og.
Dette var lærdølene ikke enig i. De mente at det privilegium de hadde var fra uminnelige tider, og det kunne ingen – verken konge, keiser eller Vår Herre selv – ta fra dem. Ja, det ble beint ut sagt opprør blant bøndene i Lærdal.
I 1802 ble løytnant Jürgensen beordret til Lærdal med 500 bevæpnede soldater for å sette en stopp for opprøret. Denne gangen i litt finere uniform, han var blitt premierløytnant siden han var i Lærdal sist.
Det ble satt hardt mot hardt, og det endte med at lederen for opprøret Anders Lysne ble halshugget i Bergen året etter mens andre opprørsledere ble dømt til mange års straffearbeid
Lærdølenes militærtjeneste ble etter opprøret organisert som det Det Lærdalske lette infanterikompani. Hvem tror dere ble satt til å lede dette infanterikompani? Jo, Wilhelm Jürgensen. Nå ble han og forfremmet til kaptein.
Det må ha vært en stor utfordring å vende en opprørsk befolkning til å skulle gjøre militærtjeneste. Men Jürgensen må ha hatt store evner som leder, og satte seg raskt i respekt hos mannskapene.
I løpet av forbløffende kort tid greide Jürgensen å forme kompaniet til en eliteavdeling. Våren 1808 marsjerte avdelingen fra Lærdal til Hedmark og deltok i slaget ved Trangen.
Slaget ved Trangen var et militært slag mellom norske og svenske styrker 25. april 1808, under krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808–1809. Våren 1808 sto den svenske oberst Gahn på svensk side av grensen ved Åsnes. På den norske siden sto oberst Staffeldts brigade, som besto av 2. Throndhjemske Infanteriregiments grenaderbataljon under major Ræder, Den søndenfjeldske Skiløberbataljon under major Stabell, og det lærdalske lette kompani under kaptein Jürgensen, samt noen avdelinger av Oplandske Dragonregiment. Det var ca 800 menn på norsk side.
Gahn rykket over grensen 24. april 1808 med ca. 500 mann. Nordmennene klarte å angripe svenskene fra flere kanter. Da Gahns soldater snart ikke hadde mer ammunisjon igjen, måtte han overgi seg. Etter slaget fant nordmennene 25 døde og 57 sårede svensker, mens de selv hadde 15 døde og 52 sårede. 445 svensker, hvorav 11 offiserer, ble tatt til fange.
En måned senere, i mai 1808, hadde deler av et svensk jegerkompani installert seg på Jerpset gård i Eidskog, både i våningshuset og på låven. Eieren Trond Jerpset tjenestegjorde på Kongsvinger festning. Han hadde som særskilt oppdrag å skaffe opplysninger om svenskene. Da han erfarte at gården hans var besatt, ble han veiviser for kaptein Wilhelm Jürgensen med det Leirdalske lette Infanterie-Compagnie og 65 Åmodtske skiløpere fra festningen til gården. Natten mellom 23. og 24. mai tilbrakte de i skogen, og de kom fram til Jerpset ved midnatt 24/25. Det sto en svensk vakt somble uskadeliggjort av Trond, og kampen begynte. Lederen for svenskene, løytnant Baron Ulfsparre ble under kampen stukket ihjel, 3 svenske og en norsk soldat ble drept. 24 mann ble gjort til nordmennenes fanger. Resten rømte.
Jürgensen ledet avdelingen til 1811. Etter krigen ble Jürgensen utnevnt til major og ble tildelt Dannebrogordenen. Da ble han sjef for det Vangske kompani. Denne stillingen tiltrådte han ikke. I tidsperioden 1813 til 1818 var han forstander ved infanteriets underoffiserskole i Oslo. I 1818 gikk han av med pensjon 56 år gammel.
Etter å ha gått av med pensjon ble major Jürgensen boende i Oslo en tre-fire år. Han bodde i en gammel gård på hjørne av Dronningensgate og Guneriusgate, Bygget er revet for snart 100 år siden nå, og jeg vet ikke hva som er der nå.
I 1822 flyttet major Jürgensen med kone og to store barn til Ringerike og Hole. Han er da 60 år gammel. Han bosetter seg på Rytteraker.
Hvorfor han flyttet akkurat hit kan vi lure på. Verken han eller hustruen hadde noen tilknytning til området. Man kan anta at han hadde flere kjente i området, da det bodde mange offiserer rundt om på gårder på Ringerike og Hole.
Han var nok litt original sammenlignet med andre i Hole og ellers på Ringerike. Det sies at han drev med due-oppdrett, og at han derfor jaktet på hauk med feller slik at han kunne ta hauken levende og selv ha gleden av å avlive den slik han mente den han hadde gjort seg fortjent til. Soldatliv og hauke-avlivning til tross. Jürgensen ble sett på som en godlynt menneskevenn. De lange vinterkveldene satt han og leste, og det han foretrakk var sødmefylte, sentimentale romaner. Han var og en gjestfri og sosial fyr som fort gled inn i miljøet og fikk mange venner.
Wilhelm Jürgensen kom til Hole som 60 år gammel pensjonert major. 90 år etter hans død reiser folk fra Hole en mange meter høy bauta over han. Den skal minne om hans bedrifter som sjef for lærdølene. Men at de reiste denne bautaen i Hole må jo bety at han og betød noe for denne bygda hvor han bodde de 20 siste årene av sitt liv.
Husker dere Jacobine? Hun jeg fortalte om i innlegget Presteskole og frieri. Prestedatteren som Peter Christen Asbjørnsen ble forelsket i, noe som ikke helt falt i god jord hos prestefamilien. Jeg fortalte at hun ble gift med en prest og fikk 13 barn.
Presten hun ble gift med het Martin Adolf Sigholt. Hann var sønn av justisråd og tollinspektør i Kristiansand Peter Lorentz Siddelmann Sigholt og Maren Anne Wittrup. Martin Adolf var personell kapellan i Nannestad, sokneprest i Steigen, Sokneprest i Tinn, prost i øvre Telemark og sokneprest i Søndre Odalen. Han og Jacobine ble gift i 1836 og fikk ikke mindre enn 13 barn i løpet av 22 år..
Om hun levde et langt og lykkelig liv? Jeg tror ikke det. Eller det var langt til å være på den tiden. Jacobine døde i 1894, 80 år gammel. Men det var lykkelig jeg kanskje ikke tror livet alltid var.
Av de 13 barna døde 6 stykker i løpet av oppveksten. Emma Wilhelmine døde 2 år gammel, Johanne Jacobine døde ung. (Hvor ung vet jeg ikke), Kristian døde 9 måneder gammel og Wilhelm Adolf, Martin Adolf og Johan Rasmus druknet i den samme ulykken i Glomma da de var 16, 10 og 9 år gamle.
Emma Wilhelmine som ble født samme året som storesøsteren med samme navn døde var sinnsyk, den samme diagnosen fikk Cecilia Birgitte Albertha.
De tre sønnene som druknet i Glomma 22. juni 1861 var sammen med huslæreren sin da de druknet, men han kunne ikke redde dem. Læreren var Thorvald Lammers da 20 år gammel. Siden ble han en berømt sanger, komponist og kordirigent.
Av Jacobine og Martin Adolfs 13 barn døde altså 6 stykker, mens 2 ble erklært sinnsyke. Hvordan gikk det så med de siste 5? Jo, i grunn veldig bra.
Johanne Cathrine ble gift med Christian Smith Heftye. Han var juridisk kandidat og fullmektig i Postdepartementet. Siden avanserte han til ekspedisjonssjef i Postdepartementet. Han representerte Norge på postkongressene i Paris både i 1879 og 1880.
Johan Jacob , Han suderte juss og ble kopist i Postdepartementet, Seks år senere ble han revisor i Telegrafverket, og i fire år etter det kgl. fullmektig i Poststyret og kontorsjef i Telegrafverkets revisjonskontor. Giftet seg med Marie Louise Frost. Han levde til han ble rundt 80 år gammel.
Joakime (Kima) ble gift med kopist i Postdepartementet Eilert Malthe Storm- Han ble etter juss-studiet kgl. fullmektig i Postdepartementet, og var konstituert zahlkasserer til han 50 år gammel søkte avskjed. Han dro da til USA., hvor han oppholdt seg i en årrekke, men lot familien være igjen. Etter hva jeg forstår besto den familien av Joakime og datteren Gudrun Hanna Jørgine som var 11 år gammel da faren dro til USA: Paret hadde og to andre barn som døde mens de var små.
Birgitte (Betzy) Elise ble gift med kopist i Finansdepartementet Didrik Cappelen Frost. Han ble kgl. fullmektig i Finansdepartementet i 1890, og samme år revisor i Kongeriget Norges Hypothek-bank. Hvis du ikke alt har sett sammenhengen. Marie Louise Frost som ble gift med Johan Jacob var søsteren til Didrik Cappelen Frost som søsteren hans Betzy ble gift med.
Marie Helene var kontorist i Postdepartementet, og døde ugift 52 år gammel.
Man kan vel konkludere med at familien Siegholt hadde gode kontakter i postdepartementet.
Slapp av det har ikke kommet snø til Ringerike. Hadde det gjort det hadde det garantert blitt et langt og sytete innlegg fra denne kjerringa. Håper snøen holder seg borte i godt over to måneder til. Snø vil si vinter, og vinteren starter først i Desember. Punktum!
Nei grunnen til dette vinterlige bilde er at jeg har tenkt å komme med litt historie fra Norderhov gamle Prestegård, og det er nettopp den prestegården dere ser på bildet. Nå er bygget Ringerike Museum.
Visste dere at gymnastikk, legemsøvelser som skolefag her i Norge startet opp på en “prestekole” som var nettopp her på Norderhov? Jeg leste det i en gammel artikkel og ble helt forferdet over at faget jeg hatet så intenst på skolen hadde opphav fra mine trakter.
Det var Christopher Wessel Støren som tok initiativet til denne presteskolen. Han startet den sammen med sin bror Peter Johan Støren. Faren Abraham Wilhelm Støren som var sogneprest i Norderhov var også lærer. Og ja. Christopher Wessel var og prest. Mens Peter Johan var offiser og gikk siden inn i postvesenet og døde som postmester i Fredrikstad, men det er en annen historie.
Nå var vel ikke tanken at alle som gikk på denne presteskolen skulle bli prest, I begynnelsen kalte de undervisningen for “Studenterfabrikken”, senere ble det annonsert for utdanningen under navnet Det Størenske artiumskurs. Så det var vel litt sånn høyere utdanning for de som skulle bli studenter.
Noen ble nok og sendt dit fordi foreldre ønsket at de skulle skjerpe seg, og at de andre på studentkurset skulle ha positiv innvirkning på dem. Det var i det minste tilfelle med en av elevene som i ettertid har blitt ganske kjent. Nemlig eventyrsamleren Peter Christian Asbjørnsen. Han ble sendt dit av faren sin fordi han var doven med skolegangen i Christiania, og ble sendt på “presteskolen” som 14 åring.
I artikkelen jeg har lest om denne historiske skolen virker det som om denne presteskolen ikke hadde den ønskede effekt på Peter Cristian Asbjørnsen. Han gikk der kun et års tid, og skal man skjele til hans videre skolegang har han ikke blitt noe mer pliktoppfyllende når det gjelder skolearbeidet.
Men han oppnådde i hvertfall å sette dypere spor etter seg i prestegården enn noen andre av elevene der. Han forelsket seg i sogneprestens datter Jacobine Støren, søster til begge lærerne! Og det ble litt av en historie!
Peter Christian Asbjørnsen var født i 1812. Hvis han var 14 år da han begynte på skolen og rundt 15 når han sluttet må dette ha vært i skoleåret 1826-1827. Forelskelsen har han nok sånn passe klart å skjule mens han gikk på skolen. Han var 15 og Jacobine 13. Men to år senere, som 17 åring og på trygg avstand der han befant seg i Christiania ble han modigere.
På presteskolen fikk han en god venn. Jørgen Moe, som vokste opp på Moe gård ikke langt fra prestegården på Norderhov. Asbjørnsen skrev så et brev til Jacobine, som han sendte til Moe, og som Moe måtte levere til Jacobine. Nesten sånn vi gjorde det da jeg gikk på barneskolen hvor venner og venninner ble brukt som “postbud” for lapper vi ville sende til våre utkårede. Men vi sluttet vel med det lenge før vi ble 17 år.
Når Moe overleverer brevet spør Jacobine hvem det er fra, og Moe svarer som sant er at det er fra Asbjørnsen. Når han ser at hun rødmer og blir svært forlegen tilføyer han diplomatisk Altså formodentlig fra hans søster. Det forble da også visstnok en hemmelighet at brevet var fra Asbjørnsen.
Noe senere sender Asbjørnsen en gave til Jacobines 15 års dag, ledsaget av et dikt som ikke var til å misforstå viste det seg. (Jeg har dessverre ikke lest diktet.) Moe var den som måtte overbringe gaven denne gangen også. Og denne gangen ble det ikke en hemmelighet hvem gaven var fra. Moe skrev til Asbjørnsen at gaven førte til en skikkelig røre og førte til en lengre hissig diskusjon i prestefamilien om hvordan en slik delikat sak skulle håndteres. Moe fikk ikke overvære familiediskusjonen, men han hadde fått den referert av en felles skolekammerat fra tiden på presteskolen ved navn Grøtting. Grøtting hadde nemlig tatt seg den frihet og lyttet ved døren. Han fortalte at det hadde gått varmt for seg og at gamle-fruen, støttet av Marie, storesøsteren til Jacobine, hadde forlangt at gaven og diktet omgående skulle sendes tilbake til Asbjørnsen, og det uten noe form for følgebrev. Men begge prestene, far og sønn, fikk forhindret det. Hva Jacobine selv måtte mene sier historien ikke noe om. Antakelig deltok hun ikke i diskusjonen i det hele tatt.
Hos Asbjørnsen stakk begeistringen for Jacobine sikkert ikke så dypt. Det var ikke første gangen han var forelsket, og ikke den siste heller. Han ble aldri gift, men hadde i 40 år et samboerskap med Mathilde Andersson. Hun, altså Mathilde, skal også ha hatt et forhold til tømmermester Karl Alexander Vilhelm Westmann, og den nokså alkoholiserte sakføreren fra Hamar, Christian Fredrik Bergersen Han var far til Hulda Bergersen, senere kjent som Hulda Garborg. Jørgen Moe, som jo ble prest, likte overhode ikke at vennen Asbjørnsen levde “i synd” med Mathilde.
Jacobine var nok oppriktig forelsket i Asbjørnsen, sånn tenåringsjenter fort blir. Hun kom forhåpentligvis over forelskelsen. Hun ble gift da hun var 22 år med sogneprest Adolf Sigholt. Sammen fikk de, så vidt jeg kan se 13 barn!
Litt mer flaks i kjærlighet enn det Asbjørnsen hadde med prestedatteren Jacobine hadde kammeraten som lyttet ved døren i presteboligen, Grøtting. Selv om han måtte bli godt voksen før han ble gift. Han hadde sett et fotografi av en ung dame som han likte i utstillingskassen utenfor fotograf Haavees atelier i Akersgata i Christiania. Han gikk så opp til fotografen for å få damens navn og adresse. Det var fotografens 19 år gamle datter. Kort tid etter var de gift, sier historien. Hva den unge damen måtte mene i sakens anledning, vites ikke. Ikke har hun noe navn i denne historien, så jeg klarer ikke å finne ut noe mer om henne heller.
Jeg synes sånne historier er litt morsomme. Det var liksom ikke Tinder på 1850-tallet. Likevel var det vel kun et bilde, og ikke personligheten Grøtting falt for?
Langt inne i granskogen blant steinurer og skråninger ligger noen smale jernbanespor. Ikke slike jernbanespor du finner på vanlige smalspora veterantogbaner som Urskog Høland banen. Men skikkelig smale. Bare 60 cm brede. Slike spor du gjerne finner på anlegg eller i gruver.
Eldste Sønn, Gamle Gubben Grå og jeg har vært på Lommedalsbanen i dag.
Dette er ikke en nedlagt togstrekning tatt vare på av lokale krefter, men egentlig en litt spinnvill historie om hva en kan få til hvis en bare har nok engasjement og ståpå-vilje.
Det hele startet i en hage på Haslum i Bærum i 1957 av en jernbane-entusiast, Olaf Wiegels. En unggutt med en drøm om å eie sin egen jernbane fant et par trallehjulganger langt nede i ei steinur i Krokskogen. Rester etter at Arbeidstjenesten hadde laget skogsbilvei der under andre verdenskrig. Etter litt overtalelse fikk han faren sin til å bli med og hente trallehjulgangene, så snekret han sitt eget jernbanespor, og anla sin private jernbane mellom blomsterbedene på farens gartneri. Banens lengde var 60 meter, og vognene tegnet og snekret han selv på de gamle hjulgangene. Eventyret var i gang.
Den lille toglinjen ble lagt ned i 1959, da faren trengte plassen til nytt ekspedisjonsbygg i gartneriet, men jernbane-eventyret var ikke slutt av den grunn.
I 1968 ble han tipset av en annen jernbane-entusiast, om at det fantes et lite damp-lokomotiv til sånne smale jernbaner med 60 cm sporvidde ved Bjørkaasen Gruber i Ballangen i Ofoten. Olaf Wiegels og en annen jernbane-entusiast,Carl Fredrik Thorsager sendte et brev til gruveselskapet i Ballangen, og fikk lov å overta damp-lokomotivet vederlagsfritt, og så dro de og hentet det. (En litt lang historie noe forkortet.)
Lokomotivet som er det du ser på bildet over ble etter ankomst Lysaker stasjon i november 1968 plassert i hagen til Thorsanger på Bestum i Oslo beste vest.
Sommeren etter, i 1969, ble lokomotivet flyttet igjen. Denne gangen til den gamle smalsporlokstallen i Sandvika der hvor Sandvika Storsenter er i dag.
I Januar 1973 måtte lokomotivet flyttes igjen, NSB hadde leid ut hele bygningen til Sigvartsen Steinindustri. Etter lang tids overtalelse fikk Olaf endelig et ja fra faren om at han kunne få en liten plass til damplokomotivet i gartneriet, og lokomotivet ble flyttet fra Sandvika til gartneriet på Haslum.
I 1977 overtok Olaf Wiegels et diesellokomotiv fra en entreprenør i Åndalsnes. Også det fikk plass i hagen ved gartneriet på Haslum. Men lokomotivet var ikke akkurat støyfritt, så etter oppstarting ble det klart at jernbanedrift i hagen ikke var forenlig med godt naboskap i villabebyggelsen på Haslum i Bærum.
De måtte finne et sted hvor de kunne ha en mer permanent plassering av samlingen med utstyr til jernbane med 60cm sporvidde som de etter hvert hadde fått samlet seg. Slik havnet de innerst i Lommedalen hvor de har bygd opp en ca 1.000 meter lang jernbane med tre stasjoner. Lommedalsbanen er en museumsjernbane med formål om å vise bruken av forskjellige typer jernbanemateriell fra anlegg, industri og Forsvaret i Norge. Det har aldri gått noen jernbane der, alt er bygget opp over tid fra slutten av 1970-tallet av entusiaster og med støtte av Bærum kommune og sikkert fylkeskommunen siden de nå er en del av museumene i Akershus.
Hit til Lommedalen var det Gamle Gubben Grå, Eldste Sønn og jeg tok turen i dag. Eldste Sønn ringte på fredag og lurte på om vi ville bli med på tur. Han er jo tog-entusiast, og trengte sjåfør for å kunne se dette litt sprøe jernbane-anlegget langt inne i Lommedalen. Vi var selvsagt ikke vonde å be.
Det går damptog på banen hver søndag i juni, august og september. De har og et nissetog andre helgen i desember. Flinke guider forteller historien mens toget snirkler seg av gårde på et jernbanespor så smalt at jeg kunne ta på bergknattene vi kjørte forbi. De forsikret meg om at de ikke ville kjøre fort, så jeg kunne få med meg hver minste detalj av turen. Topphastigheten lå visst et sted mellom 10 og 15 km i timen.
Koselig og lærerik søndagstur. Olaf Wiegels, unggutten fra gartneriet, var på plass og så at alt gikk riktig for seg. Eller kanskje han bare koste seg med togene “sine”.
Nok en gang sitter jeg her og skal reflektere over en ukemeny. Jeg synes jeg litt for ofte får den oppgaven for tiden. Tenk utenfor matboksen har jeg fått råd om. De frie assosiasjoner. Litt usikker på hvilke assosiasjoner jeg får av sei i høstsaus og ørret i purresaus.
Siden jeg er redd for at jeg kommer til å sitte her å reflektere over denne menyen både en og to ganger til, dette er bare den andre gangen på tre dager, tenkte jeg å ta for meg en og en rett og se hvilke assosiasjoner som detter ned i kjerringskallen. Så da begynner vi med Pai med egg og baconfyll.
Det første som faller meg inn er at man kan ikke lage denne retten uten å knuse noen egg. Det blir som ordtaket Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.
Hvem som egentlig er opphavet til dette sitatet strides de lærde om. Jeg har hørt både Mao, Lenin og Stalin. Du vet alle despotene på venstresida politisk.
Hvorfor ingen av de på motsatt side har fått ord på seg for å knuse egg for å lage omelett vet jeg ikke- Muligens fordi høyresida opp gjennom historien har vært mer opptatt av å spise omeletten enn hvordan den lages. De har tross alt hatt folk til slikt. Den siste refleksjonen ble muligens litt feil. Jeg tror i grunn verken Stalin, Lenin eller Mao lagde maten sin selv eller hadde så veldig god greie på matlagning.
Søker man litt mer ser det ut som om opphavsmannen for omelettoppskrifta, altså at du må knuse egg for å lage den, er Peter Ludwig von der Pahlen. Det er han du ser på bildet over her. Han levde fra 1745 til 1826 og kom med uttalelsen om egg og omelett i forbindelse med sammensvergelsen mot Tsar Paul 23. mars 1801. Samme kveld ble tsaren kvalt.
Om det var Peter Ludwig von der Pahlen som kvalte tsaren vet jeg ikke. Men han ble myrdet av noen offiserer, og Peter Ludwig var det wikipedia kaller “militært personell”. Han var og medlem av statsråd i det russiske imperium og visste øyensynlig at tsaren kom til å dø.
Nå tror jeg ikke vi skal sørge så mye over tsar Paul sin død. Han var ikke en enkel mann, ja noen mener at han var sinnssyk. Mye kan muligens tilsies barndommen. Han ble straks etter fødselen fjernet fra moren og ble overlatt til en barnløs person jeg tror må ha vært grandtanten hans på farssiden.
Jeg kunne ha sagt mye om både moren og faren til tsar Paul, men det får kanskje bli et annet innlegg. Dette handler jo om knusing av egg. Så vi går tilbake til egget, tsar Paul da. Det var jo han som ble knust – eller kvalt.
Faren Peter den tredje ble avsatt som keiser i 1762, til fordel for sin kone, moren til tsar Paul, Katarina den andre. Han døde kort tid etter, antakelig ble han myrdet. Da var Paul seks år. Fraværet fra moren gjorde Paul fullstendig fremmed for henne, og Katarina på sin side behandlet sønnen med tydelig forakt. Som dere forstår var det litt anstrengte familieforhold.
Her er et bilde av Paul den første.
I hele sitt voksne liv hadde Paul hatet sin mor for hennes sannsynlige innblanding i mordet på sin make, tsar Peter III, altså den han regnet som far. Det er og en del tvil om det virkelig var Peter den tredje som var faren, men la oss hoppe bukk over det i dag.
Samme dag han ble kronet endret han loven slik at ingen kvinner skulle kunne sitte på tronen igjen. Som ny enehersker gav Paul ordre om at farens levninger skulle graves opp. Peter hadde fått en enkel gravplass ved Aleksander Nevskij-klosteret i St. Petersburg. Hans råtnende levninger som hadde ligget der i graven i 34 år, og en bit av uniformskappen som fantes der, ble plassert i en kiste som i sin tur ble plassert ved siden av morens. Et banner forkynte: «Atskilte i livet, forente i døden».
Den franske revolusjonen kom Paul til å omfatte med et hat så uforsonlig at det ble forbudt med alt som minnet om fransk mote, som langbukser, runde hatter og sko med lisser. De som kledde seg i slike klær kunne risikere dødsstraff. Igjen måtte folk stille i knebukser, sko med spenner og pudret hår i pisk, slik det hadde vært før revolusjonen.
Paul fulgte nøye med på om folk viste ham respekt. En gang fikk han øye på en barnepike som trillet en barnevogn forbi, og skjelte henne ut for majestetsfornærmelse fordi hun ikke hadde tatt kysen av guttebarnet. Tsar Paul tok personlig kysen av babyen. Jeg føler meg litt usikker på om det ble gjort med en kjærlig og forsiktig hånd.
Paul var lunefull og mistenksom og ble snart en ren despot. Noe som nok var grunnen til at folk i kretsen rundt han følte at “egget” måtte knuses.
Skal vi dra linjen til dagens Russland er det muligens på tide å lage omelett igjen.
I helgen ble det kjent at Berit Ås har gått bort 96 år gammel. Hun var en norsk sosialpsykolog, professor og politiker som representerte både Arbeiderpartiet, Demokratiske Sosialister (AIK) og Sosialistisk Venstreparti (SV).
Berit Ås vokste opp i Fredrikstad, hvor begge foreldrene var lærere. Fem år gammel arrangerte hun basar til inntekt for dyrebeskyttelsen, og da hun var 12, fikk hun 600–700 unger med seg i en ikkevoldelig demonstrasjon mot en skoleinspektør som forbød dem å leke hauk og due i friminuttene.
Et tiår senere gikk hun i bresjen for Oslos første studentbarnehage, og hun var den første studenten ved universitetet som fikk innvilget ammepause under eksamen. I studietiden giftet hun seg med sosiolog Dagfinn Ås. De hadde et livslangt samliv og fikk fire barn. To måneder etter at det andre barnet var født, avla Berit embetseksamen i psykologi.
Som dere skjønner, ei dame med bein i nesa, pågangsmot og mye engasjement. Selv pekte Berit Ås på at det alltid har ligget en moralsk forargelse i bunnen av hennes engasjement,
Som forskningsassistent hos sosialøkonom Harriet Holter ved Universitetet i Oslo, deltok Berit i en studie av hvorfor småbarnsmødre med akademikerutdannelse valgte å bli hjemmeværende. På denne tiden fantes det så og si ikke barnehager eller annen form for offentlig barnetilsyn. De to kvinneforsker-pionerene fant at morsrollen var et hinder for en yrkesaktiv karriere for kvinner. Tilsvarende fantes ikke noe hinder for at menn som ble fedre fikk bruke sin utdanningskompetanse og opptre på arbeidsmarkedet. For å gå i dybden på disse samfunnsmessige skjevhetene, sendte Harriet Holter og Berit Ås i 1959 en prosjektsøknad til Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF). Søknaden ble avslått med begrunnelse om at søknaden ikke var basert på samfunnsvitenskap, men tok utgangspunkt i kvinnesak, og dermed ikke var å regne som forskning.
Som politiker er Berit Ås kjent for å være en av de sto bak det såkalte kvinnekuppet under kommunevalget i Asker i 1971.
Det startet i 1970. Karla Skaare hadde lenge kjempet for å sette førskoler og barnehager på den politiske dagsordenen. Men hun opplevde at hun ikke ble hørt av et kommunestyre styrt av middelaldrende menn. Derfor tok Skaare, som var leder av Husmorlaget i Asker, initiativ til en aksjon for å få kvinner inn på rådhuset.
På mer eller mindre hemmelige møter i husmorlagene lærte kvinnene at de kunne kumulere på listene, stryke representanter på en valgliste og føre opp nye på tvers av parti-skillene. Slik begynte de å lage alternative kvinnelister. Menn ble strøket fra valglistene og kvinner ble ført opp.
Fire kvinner som allerede satt i kommunestyret, var aktive i aksjonen. Marie Borge Refsum representerte Høyre, Berit Ås Arbeiderpartiet, Tove Bye Senterpartiet og Kari Bjerke Anderssen Venstre. Med et enormt pågangsmot holdt de foredrag for kvinnegrupper og foreninger og manet til kamp for å få valgt inn kvinner i kommunestyret.
Kumuleringsaksjonen ga resultater. Da stemmene var talt opp, viste det seg at kvinnene hadde fått flertall i Asker. Av 47 representanter i kommunestyret var 27 kvinner.
Berit Ås tilhørte Arbeiderpartiets venstrefløy. Hun var motstander av norsk medlemskap i EEC, forløper til dagens EU, og hun var med på å danne den tverrpolitiske Kvinneaksjonen mot EEC.
Motstanden mot EEC ble ikke oppfattet positivt i Arbeiderpartiet. Etter folkeavstemmingen i 1972 ble det et flertall mot norsk medlemskap. Berit Ås ble suspendert av Arbeiderpartiet under nominasjonsprosessen foran det kommende Stortingsvalget i 1973, men ble tatt inn igjen etter at nominasjonen var over. De var vel engstelige at hun skulle klare å mobilisere slik at hun kom inn på stortinget. De hadde jo sett hva hun hadde klart å få til i Asker ved kommunevalget året før. (Nominasjonen er gjerne året før valget.)
Den radikale fløyen i Arbeiderpartiet forlot partiet året etter. De dannet i 1973 Demokratiske Sosialister (AIK). Som leder av det nye partiet ble Berit Ås Norges første kvinne som partileder. Demokratiske Sosialister (AIK) gikk inn i Sosialistisk valgforbund, som fikk 16 representanter på Stortinget i 1973, Blant de Berit Ås som satt på Stortinget i perioden 1973-77. Da Sosialistisk Venstreparti (SV) ble etablert i 1975, ble Berit Ås igjen valgt som leder.
Berit Ås sin politiske interesse spenner fra barnehager, trafikksikkerhet, kampen mot tobakk, forurensingsproblematikk, PVC-utslipp, strålingsfare og fredsarbeidet. Som stortingsrepresentant i årene 1973-77, sto det internasjonale fredsarbeidet sentralt.
Inspirert av Women´s International Strike for Peace (WISP) i USA, etablerte Berit Ås en norsk internasjonal fredsaksjon som opprettet Det norske nedrustningsutvalget. Berit Ås var med og stiftet organisasjonen Kvinner for fred med grupper i Sverige og Danmark.
En hersketeknikk er en manipulerende metode for å kontrollere eller dominere en annen person. Begrepet skal ha blitt lansert av den norske filosofen og psykologen Ingjald Nissen, som benyttet begrepet på trykk første gang i 1931. Begrepet hersketeknikk ble senere popularisert av Berit Ås, som fokuserte på «de fem hersketeknikker», Hennes hersketeknikker er definert som
Usynliggjøring
Latterliggjøring
Tilbakeholdelse av informasjon
Fordømmelse uansett hva du gjør
Påføring av skyld og skam.
På slutten av 1970-tallet begynte Berit Ås å drømme om å lage et Kvinneuniversitet. Et “universitet” som som skulle formidle kvinneteorier og kvinneforskningens resultater til kvinnene selv. Målgruppen var kvinner uten noen formell utdannelse som gjennom kursvirksomhet og kunnskapsutvikling kunne styrke egen posisjon og selvbilde.
Arbeidet for å finne et egnet sted for etableringen av et kvinneuniversitet ble iverksatt. Etter å ha vist interesse for flere aktuelle steder, gikk aksjonsgruppen inn for å kjøpe Dalen Hotell i Telemark, som var annonsert for salg. Stedet ble imidlertid kjøpt av legpredikanten Åge Samuelsen. Ifølge Berit Ås sin fortelling sa predikanten at da han hadde fått nyss om at radikale kvinner ønsket å kjøpe stedet, hadde han fått beskjed av Vår Herre om å kjøpe hotellet.
1983 ble Kvinneuniversitetet på Løten etablert som en privat stiftelse, for to år senere å bli innviet av forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsen. Da hadde kvinneflertallet i Stortingets kirke- og undervisningskomité fått gjennom beslutningen om at det skulle opprettes en egen post i statsbudsjettet for Kvinneuniversitetet. Dette for å sikre statsstøtte til driften.
Kvinneuniversitetet flyttet til Hamar, og i 2008 endret stiftelsen navn til Likestillingssenteret.
Berit Ås er internasjonalt prisbelønt for sin innsats i kampen for kvinners rettigheter, fredsarbeidet og miljøbevegelsen. Hun var æresmedlem i flere foreninger og organisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening, Bestemødre for fred og i Yrkeskvinners Klubb (YKK). Berit Ås var æresdoktor ved flere universitet i Canada og i Norden. I Norge ble hun æret gjennom tildelingen av St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse. I 2020 fikk Berit Ås den svenske Folkets fredspris.
Og i helgen sovnet denne engasjerte og inspirerende kvinnen inn 96 år gammel. Jeg tror mange av oss dom lever i dag og tar likestilling som en selvfølge har mye å takke Berit Ås og hennes utrettelige kamp for kvinners selvfølgelige plass for
Noen ganger kan jeg være litt nerdete. Jeg vet. Så når jeg skrev innlegget Bare noen tanker…sjekka jeg opp samtlige statsråd vi hadde hatt i Norge siden 1814 for å se om noen var født på Ringerike. (Noe skal en jo drive med en søndagskveld.) Da kom jeg over litt interessant historie. Det har ikke noe med Ringerike å gjøre, men med jernbane. Historien om Nidareidulykken.
18. september 1921 var Dovrebanen hatt sin høytidelige åpning med pomp og prakt. Som seg hør og bør var mye fint folk og prominente gjester samlet i Trondheim i den anledning. Når kvelden gled mot natt skulle mange av de prominente gjester reise tilbake til hovedstaden med et ekstratog. Dette toget besto av to lokomotiv, én godsvogn, seks sovevogner og en konduktørvogn bakerst. Blant passasjerene var statsminister Otto Blehr, utenriksminister og Johan Ludwig Mowinckel.
Klokka 23.57 natt til 19. september kommer dagtoget fra Støren inn ot Trondheim. Det passerte Marienborg kryssingsspor, som ligger i nærheten av der Marienborg stasjon like ved St. Olav sykehus ligger i dag, uten å stoppe. Og kolliderer så med det store ekstratoget med prominente gjester som var på vei sørover ved Nidareid ved Ila, lengst vest i dagens Trondheim.
Seks personer omkom i ulykken. Telegrafdirektør Thomas Thomassen Heftye, arkitekt Erik Glosimodt som var Dovrebanen egen arkitekt, overingeniør for Dovrebanen Hans Gudbrand Hammer, direktør for Norges geografiske oppmåling, oberst Nils Johannes Sejersted, kaptein Thoralf Bjørnstad og major Nicolay C. Ræder. 12 ble skadet.
Tenk deg oppstandelsen og skandalen! Offisiell åpning av jernbanestrekningen, og så kommer toget med både statsminister og utenriksminister i en ulykke hvor seks av de prominente gjestene og samfunnstoppene på den tiden dør.
En rekke uheldige omstendigheter og misforståelser som inntraff samtidig var årsak til ulykken. Etter ulykken ble det gjort forbedringer i jernbanens sikkerhetsreglement og rutiner. Fire ansatte i jernbanen ble satt under tiltale, men i hovedsak frikjent.
De omkomnes etterlatte ble av Stortinget tilkjent en årlig tilleggspensjon fra statskassen på kr. 3000,- Noe som vil tilsvare 75.762,- kr i dag.
