I går fikk jeg honnørkortet i posten. Jeg følte det ikke som en ære eller som et tegn på at samfunnet viser meg respekt. Jeg mener honnør er jo en militær hilsen som indikerer respekt. Underordnede soldater gjør honnør til sine overordnede offiserer.

Vel, jeg følte meg ikke beæret da det lille blå kortet dukket opp i postkassa. Jeg følte meg bare gammel. Gammel og ubrukelig. Så ubrukelig at det ikke en gang forventes at jeg har råd til å betale full pris på buss og tog.

Heldigvis er jeg så økonomisk anlagt at jeg vil benytte meg av den respekten samfunnet tydeligvis mener jeg fortjener. Å komme seg til Oslo for en drøy hundrelapp sier jeg ikke nei til.

Det står og at hvis jeg har med meg en ektefelle, partner som ledsager så får vedkommende også reise til redusert pris. Så da ledsager Gamle Gubben Grå meg så gjerne på tur. Og ja, vi kommer nok til å benytte oss av det. Selv om jeg skummer litt innvendig. Ikke nok med at samfunnet mener jeg ikke er i stand til å betale full pris på bussen, jeg er tydeligvis heller ikke i stand til å reise alene uten ledsager.