I dag har jeg vært på en aldri så liten kaffekopp med en kollega. Vi “ubrukelige” satt hverandre stevne. Den ene nettopp blitt ufør den andre straks over på AAP.

For ikke så lenge siden var vi tillitsvalgt og verneombud. Et tospann som sloss for godt arbeidsmiljø og gode arbeidsforhold.  Nå sitter vi på kafé midt på blanke formiddagen uten snev av dårlig samvittighet. Fra å være med i alle prosesser,  og å kreve tilstedeværelse hvis vi ble uteglemt er vi nå helt satt på sidelinjen. Vi er blitt de ubrukelige.

Latteren sitter løst. Har vi lov til det? Å le, mener jeg? Vi er jo syke. Har våre skavanker og helsemessige utfordringer. Er det lov å le da? Burde vi ikke sitte der med blanke øyne og snakke om hvor vondt vi har det?

Vi gjør det og.  Vi snakker om alle utfordringene. Om økonomiske bekymringer. Om sorgen over det vi ikke er en del av lenger.  Om jobben som betød så mye for oss. Langt mer enn bare det å få påfyll på kontoen.  Om felleskap, tilhørighet og gode kollegaer.

Vi ble enige om å beholde kontakten. Ikke for å sitte på kafé og kose med misnøyen og snakke hverandre ned.  Mer for støtte og litt galgenhumor. Vi er gode på galgenhumor vi to. Det er vel derfor latteren sitter løst selv om det ikke bare er lattertårer som gjør øynene blanke.