Gårsdagen kommer til å  være en dag jeg husker tilbake på med glede, og litt vemod.  På en nydelig fruktgård i Svelvik med fjorden som nærmeste nabo og hytta til Svigermor bare et par steinkast unna hadde de foretakstillutsvalgte i Vestre Viken invitert til den årlige sommerfesten, og jeg var invitert for å takkes av.

Jeg tror ikke det er så vanlig ved andre helseforetak at alle foretakstillitsvalgte uavhengig av forbund har et så godt og tett forhold som i Vestre Viken. Her er alle fra Jordmorforeningen og Delta til Fagforbundet og Legeforeningen en godt sammensveiset gjeng som samarbeider godt og støtter hverandre.

Det var utrolig godt å se alle igjen. Jeg har jo ikke sett de siden jeg tusla litt stille ut av møterommene en dag i oktober og overlot roret til etterfølgeren min uten egentlig å si så mye til de andre. Det var så vondt og vanskelig å måtte gi slipp på noe som hadde vært en så viktig del av livet mitt at det nesten føltes som en del av identiteten min. Hvis jeg ikke snakket om det kunne jeg fortrenge at dagen nærmet seg med stormskritt.

Vel, i går var det tid for gjensyn – og farvel.

Det var som sagt utrolig godt å se de igjen. Være en del av gjengen.  Samtidig kjente jeg at de dagsaktuelle problemstillingene de snakket om ikke engasjerte meg i like stor grad. At jeg liksom sto litt utenfor å observerte. Hadde mine meninger men tenkte “La de styre på. De får gjøre det på sin måte” uten å komme med noen kommentarer som “Jamen , herregud ser dere ikke hva arbeidsgiver holder på med? Dere må….”

Det var selvsagt tid for taler til alle oss tre som skulle takkes av. Jeg hadde gruet meg litt til det.  Liker ikke å sitte å høre rosende omtale av meg selv.  Blir som de fleste andre brydd og litt flau av ros.  Men i går var det ikke så ille.  De sa mye jeg kjente meg igjen i, og som jeg i mitt stille sinn tenkte at “Jo  det kan nok stemme”. Det betyr ikke at jeg ikke kjente tårene i øyekroken og fikk en slik rørt klump I halsen.

Det at noen kallte meg en legende…  Jeg vet ikke om jeg ser på det som positivt å bli sett på som en levende legende. Får meg til å føle meg eldgammel og kisteferdig. Nå kan det jo hende at de tror at jeg er mye eldre enn det jeg er. Det var noen som leste opp et arbeidsreglement fra 1870 årene eller noe slikt. Trodde hun jeg hadde vært med på å utforme det?

Jeg skjønner det de sier om at jeg hadde min egen måte å si ting på, helt uten å pakke inn budskapet. Og at jeg kom unna med det.  Ja, jeg skjønner at stemmen min er savnet, slik det står på kortet.  Kanskje jeg burde begynne å holde kurs i “Klar tale”?

Gave fikk jeg og.  En gave jeg ble utrolig glad for. De var 100% min stil. Helt meg. To flotte skjerf, eller et skjerf og et sjal, i 100% alpakka. De kommer fra Bolivia hvor søsteren til en av de tillitsvalgte driver et barnehjem og annet hjelpearbeid. Blant annet denne bedriften som sørger for at kvinnene som har vevd disse skjerfene får skikkelig betalt for arbeidet.

De var så meg! Jeg sitter jo ofte innhyllet i sjal eller pledd her hjemme. Disse kan jeg jo bruke til pent! Skikkelig nydelige er de! Og ja, selvsagt er de røde. Passer meg utmerket. I tillegg til at jeg liker fargen utrolig godt, forsøker jeg å ha noe rødt på meg hver gang jeg er politiker. Perfekt gave! Tusen, tusen takk!!

Vi brøt opp ved 22 tiden. Flere av de andre skulke på jobb i dag. Da Gamle Gubben Grå  og jeg kjørte hjemover farget sola himmelen over Drammensfjorden rød. (Gubben hadde besøkt Svigermor mens jeg var på fest) Og der, mens vi kjørte inn i solnedgangen falt det liksom en ro over meg. Jeg var endelig klar til å lukke døra til tiden som tillitsvalgt bak meg og gå videre mot nye oppgaver.

Det var utrolig hyggelig å se alle igjen. Vemodig å ta farvel. Men godt å liksom få tatt skikkelig farvel. Godt å sette punktum.

Takk for en utrolig fin kveld. Jeg trengte den!