Det står til liv…

Jeg hoster til jeg spyr magesyre.  Halsen føles som et åpent sår. Snørra renner konstant. Det verker i hele kroppen og jeg har dundrende hodepine. Kort oppsummert; Jeg er så syk som ingen har vært siden jeg var syk sist. De påstår det de andre her I Drømmehuset, at jeg er veldig flink til å synes synd på meg selv når jeg er syk.

Jeg gikk en liten tur med Charlie Chihuahua i sted. Så ikke et menneske, så det er innafor.  Det var godt med frisk luft. Det er strålende vårvær ute og snøen krabber lenger og lenger vekk fra husveggen og mer og mer av den visne plena kommer frem. Det haster med å bli frisk så jeg kan nyte våren til fulle.

Det er jo ikke synd på meg. Jeg har “bare” korona. Noe jeg ikke er alene om i disse dager.  Til uka er jeg sikkert frisk og rask igjen. Forhåpentligvis er jeg frisk nok til å være med på årsmøte i Oslo på søndag.

Det finnes folk som nok ville ha gitt mye for å kunne ha gått en tur alene med hunden rundt kvartalet.  Når jeg skriver at jeg har vondt i hele kroppen, snakket vi om vondt – ikke om intense smerter dag etter dag, natt etter natt. Det er ikke snakk om smerteplaster og smertestillende for min del.  Blir det for ille tar jeg en paracet og krøller meg sammen under pelspleddet ett par timer.

 

10 kommentarer

Siste innlegg