Jeg raser nedover lista igjen.  Selvsagt gjør jeg det. Min bråe oppsving på lista og økende popularitet var jo basert på en oppkonstruert bloggkrig.  Lesere klikker seg inn for å se meg la Kokkejævel gjennomgå. Jeg er jo kalt både mobber og det som verre er. Nettrollenes mor, ei skikkelig heks.
I dag er jeg på en 28. plass.  1.423 sidevisninger, og jeg er kjempefornøyd med det. Det er nesten 1.000 sidevisninger mer enn jeg hadde for en uke siden.

Kokkejævel er fremdeles på bloggtopplista.  I går fortalte han historien om dagen i går for ett år siden.  Dagen da han mistet den to uker gamle sønnen sin i krybbedød.. Det gjør vondt, fysisk vondt, å lese historien.  Den har mange likhetstrekk med vår historie. Historien om da vi mistet vår Tiril i krybbedød.  Selv om det er over 26 år siden vi mistet Tiril river beretningen til Kokejævel glemselelens skorpe av noen gamle sår.  Brått er jeg tilbake i rekkehuset en tidlig januarmorgen i 94.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi forsto også instinktivt med en gang at Tiril var død, slik kokkejævel beskriver at de forsto det med sønnen.  En kald,  babykropp som livet hadde forlatt.  Jeg forsøkte hjerte-lungeredning mens Gamle Gubben Grå ringte etter ambulanse.  Husker at han litt i sjokk spurte meg hvilket nummer han skulle ringe.  Hva som var direkte nummeret på sykehuset for å komme rett til ambulansen. Jeg skrek ned trappa “Ring 113!!”

Det tok en evighet før ambulansen kom. Sikkert nesten et kvarter, kanskje mer.  Jeg hadde gitt opp hjerte-lungeredningen.  Det var alt for sent.  Med Tiril i armene hadde jeg gått ned i første etasje.  Jeg knuget henne inn til meg. Håpet at jeg hvert øyeblikk skulle høre henne gråte. Var det ikke hjerteslag jeg hørte, følte? Jo, det var helt klart hjerteslag. Mine hjerteslag som hamret i brystet…

Edelig var ambulansen der.  Ambulansemedarbeider Jan var første mann inn døra. Hun jenta jeg ikke husker hva heter kom rett bak. Jan bråstopper da han ser meg ” Er det ditt barn Brit:::” tårene renner stille nedover kinnet mitt da jeg svarer “Du kommer for sent, Jan…” gråtende rekker jeg det døde barnet, Tiril, til han. Håper han skal utrette mirakler.

I likhet med hos Kokkejævel forsøkte de ikke gjenoppliving.  De la Tiril bare stille ned i reisesenga som sto oppslått i stua. Tiril pleide å sove der på dagtid.
Lege ble ringt.  Han kom og konstaterte det vi alle for lengst hadde forstått. Tiril var død.
Så dro ambulansen og legen igjen.
Vi et sjokkskadet par på 27 og 30 år satt alene igjen med en død baby og Datteren på snart 3 som merkelig nok ikke hadde våknet. Men klokka var rundt sju det var bare et tidsspørsmål om når Datteren ville våkne og komme stabbende ed trappa fra annen etasje. Hvordan forklare døden for et barn under tre år samtidig som du er i sjokk?

Ambulansefolka hadde sagt at jeg måtte ringe begravelsesbyrået, og at de hadde døgnåpent.  Men det hastet jo ikke. Jeg mener, jeg behøvde ikke ringe de klokka 7 om morgenen…
Likevel var det noe av det første jeg gjorde.  Så ringte jeg Mamma. Da var klokka halv åtte.

Mamma var på vei ut døra da jeg ringte, litt stressa. Skulle løpe ned i veien å møte en kollega for samkjøring til jobben i banken. Jeg husker ikke hvordan jeg ordla meg, sa bare fra at Tiril var død.
En mormor fikk dødsbudskapet midt i morgenstresset. Hun løp ut døra, bort til Pappa som sto i toppen av en stige og fiksa noe på garasjetaket.  Fortalte bestefaren i toppen av stigen at barnebarnet var død før hun løp nedover veien for å møte nabokjerringa, kollegaen som hun skulle sitte på med til jobb.
Nabokjerringa er ei klok dame  Da hun fikk høre om Tirlis død, kjørte hun ikke Mamma på jobb, men opp igjen til Pappa. Hun mente Mamma ikke hadde noe på jobb å gjøre.

Datter våknet.  Jeg løp opp trappa. Småsnakket rolig med henne mens jeg kledde på henne.  Hjernen arbeidet på høygir. Hvordan skulle jeg få sagt at Tiril var død? Skulle jeg la henne se den døde søsteren som lå nede i stua? Hva var riktig? Hva var lurt?
Gamle Gubben Grå ropte fra første etasje at Mamma og Pappa plutselig hadde dukket opp.
Alvorlige med sorgtunge, sjokkerte ansikt sto de i bunnen av trappa da jeg og Datter kom ned.  Datter kastet seg gledestrålende i armene deres, og de tok med seg henne hjem.

Begravelsesagenten kom. En profesjonell, medfølende og kjempeflink mann.
Når spørsmålet om bisettelse eller begravelse (kistegrav eller kremasjon) kom i spørsmålslista hans svarte Gamle Gubben Grå begravelse og jeg bisettelse omtrent i munnen på hverandre.  Vi ble sittende å se på hverandre. Ingen hadde lyst til å overkjøre den andre på et slikt punkt, på en slik dag.  Begravelsesagenten oppfordret oss til å grunngi våre syn. Hvorfor vi følte som vi gjorde. Så sa han at det ikke behøvde å avgjøres der og da. Vi kunne gi beskjed senere. Jeg er så utrolig glad for at han lot oss ta den samtalen litt senere, at han ikke tvang frem et svar eller la press på en av oss i forhold til sitt syn.

Så var det tid for å ta farvel med Tiril  Jeg kledde på henne de klærne jeg ville hun skulle ha i kisten. La henne forsiktig ned i den silkekledde kista. La med en liten bamse, og strøk henne en siste gang over kinnet.
Gamle Gubben Grå festet skruene på lokket, men måtte ha hjelp av begravelsesagenten fordi han gråt så veldig.. Det ble for sterkt.  Jeg bar selv kista ned fra barnerommet og ned i gangen, men klarte ikke å bære kista med Tiril ut av huset vårt, ut av hjemmet vårt, utav livet vårt. I gangen måtte begravelsesagenten overta. Gamle gubben Grå fulgte med kista ut til bilen og så den forsvant bortover veien.

Så var vi alene tilbake.

På ettermiddagen dro vi ut til Mamma og Pappa,  Hentet Datteren.  Dagene gikk i ett frem til bisettelsen en ukes tid senere. Prest,  blomster, gode venner som sendte pizza på døra, masse omtanke, masse varme og et ungt par som ble brått voksne i løpet av noen få januardager.

Jeg er i likhet med Kokkejævel ikke en som dveler for mye ved fortiden.  Men jeg bærer fortiden med meg.  Noen ganger som i dag når jeg leser Kokkejævels innlegg løftes lokket av minnenes kiste.  Tårene har brent litt i øyekroken mens jeg har skrevet dette innlegget.
Vi klarte å bearbeide tapet av Tiril på en god måte. Da vi nesten 9 år senere mistet Anders i dødfødsel føltes det utrolig urettferdig at tragedien rammet oss nok en gang. Men også denne gangen klarte vi å takle sorgen og tapet på en god måte. Åpenhet, ærlighet og det at vi klarer å sette ord på følelsene våre både ovenfor hverandre og omverdenen har vært vår styrke.  Da vi mistet Anders sa Jordmoren og barnepleieren at de var glade det var oss, fordi vi var så rolige.  Og fordi vi elte det vi tenkte.  Jeg synes ikke det var den smarteste formuleringen, “glad for at det var vi som mistet…” men jeg skjønte hva hun mente.
jeg har klart å møte alle sorger jeg har møtt i livet uten bruk av medikamenter.  Ikke det at det er et poeng, men det sier noe om at vi har gjort noe riktig.

Nå setter jeg nok en gang lokk på minnenes kiste.  Jeg bærer Anders og Tiril med meg videre i livet, men tenker ikke på de daglig.
Ute skinner sola fra klar blå himmel. Dette skal bli en fin dag.