I går fikk jeg en kommentar på et innlegg jeg publiserte i fjor høst. Innlegget tok utgangspunkt i en kommentar-artikkel Elin Killie Martinsen hadde skrevet om sittemøbler på Radiumhospitalet. Den som kommenterte dette blogginnlegget mitt et halvt år etter at jeg publiserte det var nettopp Elin Kille Martinsen. Slikt er jo interessant, og ikke minst hyggelig. I det minste var denne kommentaren hyggelig.
Elin Kille Martinsen skriver at hun har skrevet en ny tekst om sittemøbler som snart kommer på trykk i Aftenposten. Denne gangen om krukkene i den nye Sofienberg-parken-øst som åpner på Grünerløkka i morgen. Teksten er nå publisert. Hun er, kanskje ikke overraskende, ikke veldig begeistret for disse sittemøblene heller. Du kan lese artikkelen her.
Jeg forstår utfordringen. Det er ikke alle sittemøbler som er like gode å sitte på for mennesker med slitne kropper. Det der vet jeg mye om. Og armlener er kjekt, i det minste når en skal reise seg igjen. Er spørsmål reiser seg raskt i hodet mitt. Hvorfor er det så vanskelig å designe sittemøbler til det offentlige rom som er behagelige å sitte i?
Burde ikke det være en av de viktigste kriteriene for sittemøbler? At de er behagelige å sitte i. Er det ikke litt feil om kult design trumfer det som egentlig er hensikten med produktet?
Jeg har ikke vært i Sofienberg-parken og prøvesittet møblene. Mulig det kan bli en ekskursjon dit for Gamle Gubben Grå og Kjerringa i løpet av sommeren.
Ja, det hadde jo ikke vært noe problem å lage en benk eller to som passer BÅDE syke og eldre OG de unge. Det er jo ikke noe motsetning for de unge heller mener jeg. Kan godt sitte godt de også… Det er visst veldig vanskelig å tenke universelt rundt forbi, som i bygg. Både tenke syn, hørsel, og bevegelses- problematikk når de tenker utforming. Får håpe det kan komme noen benker av typen som er etterlyst, etter hvert.
Det er jo faktisk ikke alle unge som er like friske heller.
Er vel ikke så enkelt å tilfredsstille alle mht sittemøbler, nei. Ikke er vi likt bygd fra naturens side heller. Jeg sliter innimellom med å rekke ned til bakken med beina, og da kan jeg bli sittende med beina oppe i høyden som en fjortis. Lykke til på ekskursjon! 😉
Nei, til lags åt alle kan ingen gjæra var det vel en som da en gang.
Jeg må nok ta meg en tur å prøvesitte. Har ikke vært i Sofienberg-parken siden jeg hadde med en beboer på Sofienberghjemmet dit på luftetur da jeg hadde praksis på Sofienberghjemmet under studietida. Det var i 1987.
Mye dårlige krakker rundt om kring! Jeg får vondt i ryggen av flere. Noen ganger setter jeg meg heller ned rett på marka. Sitter i grunn bedre da.
Da kommer jeg ikke opp igjen…