Jeg satt på kafé med ei venninne her om dagen da telefonen min fikk et ukjent anrop. Vedkommende hadde og lagt igjen beskjed på svareren. Jeg hadde telefonen på lydløs, og hørte ikje at den ringte men så det noen minutter senere. Jeg hørte på meldingen, men klarte ikke å høre hva som ble sagt. Bare at vedkommende ba meg t  Jeg søkte opp hvem som hadde ringt. Det var for meg et ukjent navn. Søkte litt mer på personen uten at bosted, eller andre ting gjorde meg klokere.

Da kaffebesøket var over ringte jeg tilbake.  Vedkommende hørtes litt undrende ut når jeg presenterte meg, og når jeg så at jeg ringte fordi hun hadde lagt igjen melding på svareren min begynte hun å gråte.  Så så hun med tykk og gråtkvalt stemme ” Hvorfor får ikke jeg bostøtte? ” før gråten fortsatte med fornyet styrke.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Det kunne jo ikke jeg vite, og med tydelig stemme måtte jeg forklare dette fortvilte menneske at hun nok hadde ringt feil nummer…

Hun ble først helt stille, og så unnskyldte hun seg og la raskt på. Det siste jeg hørte var at gråten tok overhånd.

Jeg ble sittende en stund med telefonen i hånden. Jeg syntes så synd på det fortvilte menneske og vurderte et par minutter om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg er flink til å lese lover og regler. Jeg er flink til å hjelpe folk dom trenger det – men, nei. Dette var helt klart ikke noe jeg skulle eller kunne engasjere meg i.

Men huff, tenk så vondt å legge frem noe då sårt til ent vilt fremmed menneske på feil nummer.