I går ble en gammel slektning fulgt til sitt siste hvilested. Litt vemodig tok vi farvel med en gammel ugift bror og onkel. En søskenflokk på 6 er nå redusert til 1. En liten mann kommer ikke lengre til å ankomme familiemiddager ulastelig antrukket i dress med vest og klokkekjede og sin lyse støvfrakk i sommerhalvåret. De muntre øynene under de hvite buskete brynene, den velstelte mustasjen og de små hyggelige replikkene kommer ikke lenger til å være til stede rundt bordet.
Kveldene med mimring av historier fra Enebakk i gamle dager er for alltid forbi. Av de som deltok i samtalen er kun 1 vever liten kvinne på snart 90 tilbake. Vemodig satt jeg i kirken og minnet den gamle mannen vi tok avskjed med, men også de andre som ikke er blant oss lenger.
Jeg så meg rundt i kirken. Snart er min generasjon den eldste generasjon. Det er ikke mange igjen av generasjonen over oss. Av de 6 søsknene er det en igjen. Av deres ektefeller er det to igjen. Kun en var i kirken.
Av generasjonen under møtte alle avdødes nieser og nevøer opp – med unntak av ei som er bosatt i Amerika. To kom fra Danmark. Det vitner om en familie med godt samhold.
Ja, de blir borte en etter en av de som alltid har vært i livene våre. Vemodig at det bare er minnene igjen, men det er bare sånn det er.
Det er sånn det er. Og onkelen til Gamle Gubben Grå som vi tok farvel med denne uka hadde levd et langt og godt liv.