I kommunestyret i går holdt jeg en interpellasjon som det heter. Stillte spørsmål om hvorvidt Ordføreren ville ta initiativ at at vi får en sak om økte satser på sosialhjelp ut over minstesatsene. Jeg hadde en liknende interpellasjon i desember. Da som nå virket det ikke som om Ordføreren synes det var en god ide’. Men hun lovet en sak om sosialhjelp.

Jeg er selvsagt glad for at jeg får saken jeg ba om Eller fikk jeg egentlig lovnad om det? Ordføreren snakket i sitt svar kun om å få flyktninger fra trygd til arbeid.  Det jeg snakket om var hvordan vi skulle bekjempe fattigdom – ikke om hvordan vi skulle få ned sosialhjelpkostnadene.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Misforstå meg rett Det er kjempefint at man setter inn tiltak for å få flyktninger ut i arbeid, men er det bare flyktningsbefolkningen som lever på sosialhjelp?  Da jeg skrev interpellasjonen hadde jeg mange forskjellige grupper i tankene. Ikke først og fremst flyktninger.

I dag hører jeg at Statsministeren har vært ute og snakket om fattigdom. Eller mulig det ikke var de fattige han snakket om. Han snakket om de som har en fattigdomsopplevelse.

Statsministeren og ordføreren er fra samme parti.  Kanskje er det flere i det partiet som en gang kalte seg Det norske Arbeiderparti som har fjernet seg så langt fra grasrota at de ser på det å være fattig som en opplevelse. Noe man kan kose seg med og oppleve en weekend man ikke har noe annet på kalenderen. Presse inn en fattigdomsopplevelse mellom jenteturen til London og yogakurset på fjellet.

Det finnes folk i Norge i dag som ser på en jentetur til London som så utopisk at det ikke er vits å drømme om det. Det finnes folk i Norge i dag som ikke har råd til middag hver dag. Det finnes folk i Norge i dag som går sultne til sengs. Og nei, jeg snakker ikke om uteliggere, narkomane eller mennesker som lever utenfor samfunnet. Jeg snakker om helt vanlige mennesker som deg og meg.

Her i kommunen har vi gjort tiltak for å avhjelpe fattigdom. Vi har doblet antall matkøer. Nå er det ikke bare en men to aktører som deler ut matposer til de som trenger det.

Vi er en liten by. Alle kjenner kanskje ikke alle, men du kan fort risikere at noen du kjenner ser deg i den matkøen. Jeg tror jeg skulle være rimelig sulten og nesten desperat før jeg stilte meg i en slik matkø. Den terskelen tenker jeg er er like høy for de aller fleste. Det er noe med å ønske å skjule fattigdommen sin. Beholde fasaden. Fattigdomsopplevelsen er ikke en opplevelse man deler på sosiale medier.

I interpellasjonen spurte jeg om vi i vår kommune kunne øke satsene til sosialhjelp ut over de minstesatsene staten har fastsatt. Det har vi som kommune lov til. Det ville gi de som av ulike grunner sliter økonomisk en håndsstrekning. La de beholde verdigheten. Slippe å blottlegge fattigdommen sin ved å stille seg i matkø. La de ha en inntekt som gjør at hverdagen går rundt. Vi snakker ikke om yogahelger og jenteturer til London. Vi snakker om å ha råd til middag hver dag og råd til å betale løpende utgifter.

Svaret så langt er arbeidslinja og matkøer – og en statsminister som sammenligner fattigdom med en opplevelse.