Kan noen være så snill å fortelle meg hvorfor et menneske med vett og forstand i behold velger å løpe rundt og rundt på forsvarets løpebane på artilleri-sletta på Setermoen i kne-dyp nysnø.
Nei, vi snakker ikke om unge soldater som må gjøre slike idiotiske ting som en del av sin førstegangstjeneste. De gjør det fordi et befal med litt for stort ego står og brøler at de skal gjøre det. Lystrer de ikke blir det armhevinger og vasking av latrina som straff.
Vi snakker om en kommunalt ansatt fyr som har bikka 50 som velger å bruke en tirsdags kveld etter jobb på å løpe rundt og rundt på en snødekket løpebane mens han kikker engstelig på klokka hvert femte minutt.

Det er stakkars Allan det har rabla for. Under 50 messer han mens han løper rundt og rundt i snøen uten at han fatter at samme hvor mange runder han løper på den løpebanen vil han aldri klare å bli under 50 år igjen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vi snakker selvsagt om et ekstremt utslag av den mannlige overgangsalderen. Dere vet, når testosteronnivået går ned, det legger seg fett rundt magen, det blir vanskeligere å bygge muskler, det begynner å bli litt tynt med hyssing på toppen og mannfolkene begynner å føle panikken trenge seg på.

Slapp av Allan. Det er bare naturlige aldersforandringer, ingen grunn til panikk. Evig ungdom er da ikke noe å strebe etter. Har du egentlig lyst til å være en kvisete fjortis livet ut?

Før var de eldre de vise. De som bestemte.
Gerousia («de eldres råd») var det spartanske senatet som bestod av 28 medlemmer samt de to kongene. Medlemmer måtte være over 60 år og var valgt på livstid.
De gamles råd er den fjerne forløperen til det som i dag er Frankrikes senat. Direktoriets forfatning trådte i kraft 22. september 1795. Statssjefer ble fem direktører, ledet av en overdirektør. Deres stilling gikk på skift og de stod for den utøvende makt. Parlamentet bestod av to råd: de gamles råd på 250 mann, alle over 40 år (svarte til et senat eller et overhus), og de femhundres råd (svarte til et underhus) alle over 30 år. Direktørene ble utpekt av de gamles råd.

Nå higer alle etter å forbli unge lengst mulig. Alle tegn på helt normal aldring fører til panikk og/eller behandling. Alt fra rynker til hengepupper blir sett på som frastøtende og vi ønsker å forlate denne verden med den samme myke baby-huden som vi hadde da vi ble født.
Folk løper rundt og rundt på snødekte løpebaner på leting etter den fysiske utholdenheten de hadde da de var i tjueårene, og vi tror at de vise, de kloke er de som er et sted mellom 30 og 50 år. Eller helst yngre.

Det jeg lurer enda mer på enn hvorfor noen vil seg så vondt som å løpe rundt og rundt i snødrevet er hvorfor lot vi som er voksne i dag denne strebingen etter evig ungdom bli en del av vår hverdag.
Hvorfor har vi latt det skje? Har vi så liten selvtillit til hvem vi er og hva vi står for at vi gjør alt vi kan for å se ut og oppføre oss som våre egne barn eller barnebarn?

I førindustrielle samfunn i nyere tid døde en tredjedel av alle levende fødte barn før de ble ett år gamle. Halvparten nådde fem-årsalderen. De som hadde overlevd første delen av barneårene kunne forvente å leve til 30-årene, men bare én av tjue nådde 70.
Den forventete levealderen har aldri vært høyere enn nå. Gjennomsnittlig levealder har økt fra snaue 40 år på slutten av 1700-tallet, via 60 år på 1910-tallet, til dagens 84,9 år for kvinner og 81,5 år for menn.
Så når dagens mennesker bikker 40 år har de ennå ikke nådd halvveis i livet etter hva som er forventet levealder. Likevel er det flere og flere som føler på panikken over at livet snart er over og de kommer i 40 åra, eller enda verre 50 åra.

Det er absolutt ingen grunn å sette seg ned i gyngestolen og vente på døden når man når 50, 60  eller 70 år. Statistisk sett har man fremdeles mange år igjen.
Jeg, for eksempel har planer om å leve til jeg er 100 år. Men jeg har ingen planer om å bruke de siste 41 åra på å løpe rundt og rundt på en løpebane og lete etter ungdomskilden.
Jeg har tenkt å eldes med både stil og verdighet.

Rynkene skal få komme. Det har de alt gjort. Puppene skal få henge og slenge uten at noen plastikkirurg skal trenge å bry seg om de. Leddene kommer til å fortsette å knirke. Muligens vil det tilkomme mer titan i skjelettdeler etter hvert, uten at jeg egentlig ønsker det.

Det gjelder å holde seg sånn noenlunde i form. Holde maskineriet i gang. Det ruster fort hvis man er for mye i ro. Men jeg har ingen trang til å sette ny pers på 60-meteren, gå Birkebeineren til merke eller løpe mila på under 50 minutter.

Jeg har ingen trang til å fremstå som yngre eller sprekere enn jeg er. Hvorfor skulle jeg det? Ungdomstiden var ikke så bra at jeg ønsker meg tilbake dit.
Derimot kunne jeg godt tenke meg å bli sett på som klok. En del av Gerousia. Den vise mannen i hulen, eller den kloke kjerringa som gjerne deler både visdom og livserfaring.

Jeg vil heller bli verdsatt på grunn av mitt intellekt enn for at jeg har et utseende som oser av plastikk-fantastikk og evig ungdom.  Jeg bærer mine rynker og skavanker med stolthet. De er bevis på at jeg har levd. De er bevis på at jeg har erfart. Jeg har ingen trang til å se ut som om jeg er plettfri og ubrukt når jeg mett av dage går til ro i en alder av 105 år.