Gårsdagen var viet til familieselskap. Hele storfamilien, eller i det minste mesteparten av den, var samlet ute hos søsteren min. 18 stykker i aldere. 4 til 60 år. Skikkelig koselig hadde vi det som alltid.

Ett av temaene son ble tatt opp var kirkegang og folkeskikk. Storfamilien hadde vært representert ved julegudstjenesten i Norderhov kirke både klokka 14 og klokka 16 på julaften, og oppførselen hadde vært den samme ved begge gudstjenestene. Folk vet tydeligvis ikke hvordan det forventes at man oppfører seg i en kirke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå må jeg forte meg å forklare at ingen av oss som var samlet til juleselskap i går er blant de ivrigste kjirkegjengerne, men litt har vi tydelug fått med oss når det gjelder folkeskikk og kirker.

Når gudstjenesten går mot slutten og velsignelsen er lest sier presten Nå starter organisten snart å spille utgangsstykket (heter vel strengt tatt podtludium), mens det spilles et det lov å bevege seg mot utgangen. Menigheten, eller kanskje mer korrekt å si kirkegjengerne, tok prestens ord som en oppfordring om kjappest mulig å komme seg ut. Lenge før første tone tonet ut av orgelet var folk i rask marsj mot kirkedøra. Her gjalt det om å være førstemann ut!

Da jeg var på gudstjenesten klokka 16 satt jeg innerst på bakerste rad. Den var blant de benkeradene som tømtes først. Men også fra alle de andre benkeradene var kappløpet ut av kirka begynt nesten før presten hadde snakket ferdig. Slik hadde det og vært i gudstjenesten klokka 14.

Vi konkluderte under familieselskapet at det nok ikke var fordi folk var egoistiske eller bevisst uhøflige. Mer fordi de var så sjelden i kirken at de ikke vet hva slags oppførsel som forventes av dem. Ja, og presten hadde vel nærmest avfyrt startskuddet med den setningen sin.

For de som ikke skjønner hva vi i familien har reagert på, er det at vi et vant til at man, under postludiumet, ganske riktig. Men at utmarsjen starter med de som sitter på de første benkeradene, og så følger man på rad for rad slik at jeg på bakerste rad ville være en av de siste som forlot kirken.

Jeg har forståelse for at folk gjerne vil raskt hjem til svineribbe og pakkehaug. At kirkebesøket bare skal krysses av på den alt for lange lista mange av oss har når det kommer til jul. Men kanskje får man mer ut av julen når man stresser ned og tar seg tid til å være i det man opplever her og nå.

Klokka 17, et lite kvarter etter at presten sa at sluttspurten mot kirkedøra kunne starte, ble jula ringt inn med tunge klokkeslag fra kirkeklokkene. Da sto jeg så å si alene igjen på parkeringsplassen. Litt rart syness jeg. Var jeg den eneste som var kommet for å høre julen blI ringt inn?