Etter ei økt med Stor ball…..var det tid for skogstur. Vi skulle bare gå en liten tur opp til “bålplassen” ble vi lovet.  Terrenget skulle være omtrent som på mandag, men kortere avstand.  Jeg var litt betenkt på hvordan det skulle gå med ankelen, og takket ja takk til å låne staver. Terreng-gåing som på mandag uten staver kommer ikke på tale!

Turen opp til båtplasser gikk greit. Jeg ble andpusten  men ikke utslitt. Men fy hvor vått det var i skogen her. Deler av stien var som å gå i en bekk. En bekk med leirebunn.  Altså ikke det perfekte terreng for meg.  Tungt å gå, lett for å skli og det medfører jo at jeg går ekstra anspent. Jeg vil ikke risikere flere brudd nå.  Det er helt greit at fysioterapeutene her tenker at et fall er ikke så farlig. Hun må lære seg at å falle ikke nødvendigvis betyr nye brudd. Jeg er enig med dem i det. Sånn i teorien. Men jeg har nå fem forskjellige ganger brukket noe ved fall i fra egen høyde. Jeg sier ikke at jeg kommer til å brekke noe, men at det er en viss mulighet – og jeg ønsker å unngå det.

Vel oppe på bålplasen ble det servert både kaffe og grilla pølser. Historier ble fortalt, og det var en koselig stund rundt bålet. Latteren rundet mellom granleggene, og både elg og ulv holdt seg klokelig borte.

Det var koselig å sitte rundt bålet. Ikke gruet jeg for nedturen heller. Jeg visste hvor kort det var  og at det gikk nedover. Noe som har en positiv innvirkning på pusten.

Jeg klarte selvsagt å tråkke såpass opp i et blauthull at skoen ble sittende fast. Det er jo ikke første gangen. Ikke har jeg jo balanse til å stå på et bein hellet, så den skolesekken foten ble selvsagt, litt ufrivillig, plassert i en annen vanndam. Skogstur og fotbad samtidig. Snakk om kjerring som multitasker!

Ja, ja. Skoene er plassert i tørkeskapet og sokkene hengt opp til litt tørk før de går til vask. Varme kosesokker er tatt på.   Det ble I grunn en fin tur. En fin dag- og i dag hadde vi ettermiddagen fri.